Kulturentusiasten

Kulturkonsulent Gjøril Songvoll vil helst dele opera og kulturopplevelser med flest mulig. Men akkurat nå lurer hun mest på hvor det blir av dagens dansere til Lunsj med kultur.

Kulturkonsulent Gjøril Songvoll er utdannet steinerskolelærer og operasanger. 

Foto: Ola Sæther

Barokkmusikken drønner ut over foajeen i Georg Sverdrups hus, der biblioteket på Blindern ligger. I den innerste kroken jobber menn i svart med å sette opp en lav scene og teipe fast kabler.

– Det er altfor høyt, jeg må be lydmannen skru ned, Gjøril Songvoll spretter opp fra sofaen.

Det er fredag og om et par timer er det Lunsj med kultur. Nasjonalballetten skal komme og vise fram noen smakebiter fra sitt høstprogram. For kulturkonsulenten ved Universitetet i Oslo, er Lunsj med kultur en av de viktigste oppgavene.

Med en høy latter forteller hun at hun er utdannet operasanger, og absolutt ikke danser.  Uten dagens dansere blir det lite kultur, derfor er Gjøril på plass med mobilen klar, for å geleide danserne trygt i havn hele veien fra Operaen.

I første akt oppdager barnet musikken

En gang var Gjøril et sint og melankolsk barn, og det var i hvert fall ingen som visste at hun kunne synge.

– Jeg ble oftemobbet, og badet i sølepytter og tirret på meg veps for å slippe å gå på skolen, forteller hun rolig.

Og nå skal du høre godt etter, for når Gjøril Songvoll for en gangs skyld ikke ler høyt og inkluderende, så er det alvor. Heldigvis så foreldrene til Gjøril at hun hadde endret seg, og i slutten av andre klasse byttet hun til Steinerskolen.

– Jeg kom ut og fikk hjelp, så jeg har aldri vært noe mobbeoffer. Men hvis du går og blir mobbet i ni år, så blir du ødelagt. For meg så har den mobbingen og utestengelsen vært med på å gjøre meg sterk, for det var en kort periode i livet mitt. Hadde det fortsatt, så vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag, da tror jeg ikke at det hadde blitt noe av meg i det hele tatt, sier Gjøril.

Fortsatt var det ingen som visste at Gjøril kunne synge. Hjemme elsket hun Edit Piaf og Rolf Just Nilsen. Når familien dro på søndagstur, satt Gjøril helst hjemme og så på operamatinéen på TV. Men det var hjemme, ute stod hun bakerst i koret og mimet.

– For jeg er jo født med en svær stemme. Jeg fikk alltid beskjed om at jeg sang for høyt, så jeg ga opp, ler hun.

Men så, i et julemarked på Steinerskolen, ble de andre som skulle synge syke. Og med bare Gjøril og en til på scenen, så måtte hun synge.

– Og plutselig bare kom den lyden, sier Gjøril og demonstrerer sin unge operastemme.

Mens vi venter på danserne, tar vi med Gjøril en tur ut og spør om hun kan synge noe, uten oppvarming eller forberedelser:

 

Og uten egentlig å mene det, så sang Gjøril seg til hovedrollen i Dido og Aeneas av Purcell, forteller Gjøril før hun skryter av de andre som var med på oppsetningen. Da fant hun ut at det var på tide å ta sangtimer, og med dem kom nok en endring.

– Jeg var veldig melankolsk og trist som barn og tenåring, men så begynte jeg å farge håret rødt og studere musikk, og så ble jeg plutselig et helt annet menneske! Jeg har kommunefarget hår, og jeg er ikke typen til det. Først bleket jeg det, men så prøvde jeg meg med rødt hår. Og da fant jeg meg selv. Så nå er jeg ikke melankolsk og trist i det hele tatt lenger, sier Gjøril og ler høyt igjen. 

I Georg Sverdrups hus braker lydmannen til med en ordentlig fanfare, som for å gi Gjøril en punchline. Gjøril sender en melding til kontaktpersonen for Nasjonalballetten, «Er de i drosjen nå?». «Har ikke teknikerne kommet ennå?», svarer kontaktpersonen i telefonen bekymret. Gjøril betrygger henne med at de er ferdige, men at hun fortsatt mangler danserne.

– Egentlig har jeg lyst på skikkelig lilla hår, men det tør jeg ikke, innrømmer Gjøril, før hun foreslår at hun kanskje tør når hun blir 50, altså om to år.

I dag har Gjøril fire katter, en hund og en mann som ikke liker opera noe særlig.

– Han driver med IT, og vi er utrolig forskjellige og det tror jeg er litt av suksesskriteriet vårt. Vi har vært sammen i 20 år og har det kjempefint fremdeles. Vi bare skjønner at vi er forskjellige.

I andre akt setter sangeren seg som mål å få opera ut til folket

Etter hvert begynte Gjøril å studere musikk på fulltid, helt til hun ble én av fire som kom inn på Operahøyskolen i år 2000. Noen år seinere, en høstdag på Haugenstua, skulle Gjøril synge på avdukingen av verdens største utelampe. Rundt 500 mennesker deltok på folkefesten.

Hør Gjøril fortelle historien selv:

– Og jeg er jo ikke noen sånn diva, så jeg satt og snakket med noen av barna. Og da jeg begynte å synge, så var det av en eller annen grunn 300 barn som sang med. De kunne jo ikke sangen, så det ble ah-ahah-ahao, synger Gjøril for å demonstrere kakofonien.

– Det var en av de beste opplevelsene jeg har hatt i hele min karriere, legger hun til.

Pent ble det kanskje ikke, men alle barna brukte operastemmen sin, selv om mange av dem hadde foreldre fra land langt utenfor den vestlige operatradisjonen.

– Så alle mytene om at opera ikke er noe for alle, de må en bare få lagt døde, en gang for alle, sier Gjøril.

Gjøril gjør sitt beste for å knuse den myten, ikke bare har hun sunget på Oslo S, Oslo City, Danskebåten og mange andre steder. Først var hun med på å grunnlegge Kulturentusiastene, og etterhvert utviklet hun det til Opera til folket som arrangerer Oslo Operafestival, samt Lørdagsopera og Operapub. Og da det ikke var nok, så laget hun en organisasjon som tilbyr gratis eller billige konsertbilletter til ungdom, PublikUng. Det var heller ikke nok, så i høst har Gjøril også dratt i gang en konsertserie for unge, lovende kunstnerne i Universitetets aula. Gjøril ramser opp navn på musikere som burde fått mer oppmerksomhet enn de får i dag.  

– Det er viktig for folk å ha noe mer enn TV-programmene i gullrekka og Skal vi danse. Mange har behov for å kunne gå på gode kulturopplevelser, sier Gjøril, og forteller om enslige eldre som bruker hennes arrangementer på dagtid for å komme seg ut, treffe folk og ha en opplevelse.

Om ikke danserne har kommet ennå, så er det i hvert fall noen eldre damer som er på vei til sine faste plasser på stolene i foajeen i Georg Sverdrups hus. De har vært her før, for de velger den unnselige sidedøren og unngår svingdørens mange farer.

– Jeg har aldri vært en sånn sanger som bare er sanger, og jeg ville aldri bli operasanger på fulltid. Jeg elsker å administrere og skape. Og det krever mye å være operasanger på fulltid. Det er hardt arbeid å være kulturkonsulent ved UiO også, men man har tid til å ta en fest i blant og tulle og tøyse litt, ler Gjøril, og levner liten tvil om at hun livner opp mang en fest.

I tredje akt oppstår noen kulturkonflikter

Det var alle disse nettverkene blant utøvende kunstnere som gjorde at Gjøril ble oppfordret til å søke stillingen som kulturkonsulent. Men hun møter på noen hindringer i sitt ønske om å bringe opera og kulturtilbud ut til hele befolkningen. Det er vanskelig å starte nye konsertserier i en by som allerede har flere konserter enn Stockholm og København. Regjeringen har et annet syn på kultur enn det Gjøril mener gagner kulturen. Og ved UiO krever regnskapsavdelingen kompliserte kontrakter som musikerne ikke skjønner, samtidig som enkelte musikere klager over at honorarene ligger under det fagforeningen anbefaler.

Så Gjøril bretter opp ermene igjen, og går i nærkamp med både regnskapsavdelingen og regjeringen.

– For det meste går det helt fint å komme fra kunstverdenen til UiO, men det er jo en del systemer som krasjer med kulturånden i meg, sier Gjøril og ler igjen.

Gjøril mener at hun forstår både Seksjon for regnskap sitt behov for å ha orden i avtaler og utbetalinger, og musikerne som synes det er et tungt system. Og samtidig presiserer hun at kollegaene på regnskap er veldig flinke, og slenger inn litt skryt til både sin forgjenger, en kunstkurator ved UiO og designere.

Nå begynner det å komme mange folk til Lunsj med kultur i Georg Sverdrups hus. Gjøril har litt tid å gi til alle, noen spør om operafestivalen, og med en annen slår hun av en liten prat om noen sko som var borte og har kommet til rette.

Gjøril og Seksjon for regnskap kom fram til en løsning, Gjøril kunne få fylle ut kontraktene for kunstnerne. Verre var det med regjeringen. Gjøril har sunget opera på Høyres landsmøte, sammen med daværende statssekretær i Kulturdepartementet, Bjørgulv Vinje Borgundvaag. Da Høyre kom i regjering ville Gjøril lære dem at kultur er mer enn næring, og statssekretæren meldte henne inn i partiet.

– Men jeg ga opp. Det ville tatt så lang tid å lære den sjargongen som skal til for at jeg kunne fått fram mitt budskap på en god måte, konstaterer hun.

Selv etter ett års medlemskap i Høyre, stemmer Gjøril fortsatt Venstre, som hun mener er det eneste rette for dem som er opptatt av kultur.

– Jeg booker jo mange hundre musikere hvert år, og ikke bare til Lunsj med kultur og UiO-festivalen, men også til en rekke seremonier, prisutdelinger, middager og så videre.

Endelig kan Gjøril ta imot danserne og en regissør til Lunsj med kultur. Tradisjonen tro danser de utdrag av stykkene sine i treningstøy, mens publikum kan spise matpakken eller kjøpe kaffe og vafler. Det er akkurat slik Gjøril liker det, unge talent får vist seg fram og finkultur presenteres på en ujålete måte.

– Jeg har verdens beste jobb!, stråler kulturkonsulenten.

– UiO er også en kulturbedrift, sier Gjøril, og lister opp vikingskipene, Botanisk hage, museene, aulaens samarbeid med noen av de største orkestrene i tillegg til spektakulære Munch-malerier, og kunst for millioner av kroner i de andre bygningene. Så skryter hun av at ledelsen på UiO er gode til å se det, samtidig som hun legger inn at hun skal ta en liten kamp for økte honorar i neste budsjett.

Gjøril innrømmer også at selv om hun elsker jobben sin, så har hun også veldig lyst til å bli operasjef, for lenger mener hun ikke at det er mulig å komme som kulturentusiast. 

Av Julia Loge
Publisert 4. nov. 2016 15:00 - Sist endra 10. nov. 2016 11:05
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere