Tøffere enn toget

Jusprofessor Beate Sjåfjell er glad i å ta toget. Men når det stormer i selskapsretten, er hun ingen passiv passasjer, da er hun rallaren som legger nye skinner eller selveste lyntoget.

– Toget er min absolutt foretrukne reisemåte, proklamerer Beate Sjåfjell.

Foto: Ola Sæther

Det er faktisk like før toget skal gå. Når Beate Sjåfjell, professor i selskapsrett møter Uniforum, er hun nærmest på vei til toget som skal frakte henne til en konferanse i København.

Det er ikke så oppsiktsvekkende å reise med tog. Men legg til å være veganer og å foretrekke å handle klær brukt, så blir det en kombinasjon som er litt uvanlig på Institutt for privatrett. Det er ikke bare på privaten at Beate velger annerledes. Hvis man har en minoritetsposisjon, så «skjerpes kravene til akademisk stringens, objektivitet og forskningsmetode», sto det i professorbedømmelsen da hun søkte opprykk til professor.

– Det skal man jo være nøye med uansett, det er rart å skjerpe dette for de som har en annen oppfatning enn den til enhver tid rådende majoritet, sier hun med forundring i stemmen.

På de 13 årene som har gått siden Beate begynte på sin akademiske karriere, mener hun at hun gradvis har sett en annen holdning blant jurister. Flere skjønner hva hun snakker om, og det er lenger mellom kritikerne når Beate trekker fram bærekraft og miljøspørsmål i selskapsretten.

Selv om Beate møter større forståelse innad i akademia nå, kan hun fortsatt tirre på seg noen skikkelige kranglefanter utenfor forskningen.

En definerende debatt

«På 1500–1600-tallet ville Sjåfjell blitt brent på bålet for trolldom eller hekseri. I dag får vi en god latter», skrev Trygve Hegnar på lederplass i Finansavisen i februar 2013. Det var leder nummer tre den uken som handlet om «professor dr. juris Beate Sjåfjell».

Beate hadde svart på et innlegg i Dagens Næringsliv og forsøkt å forklare forskjellen mellom aksjeeiere i dagligtalen og i juridisk forstand. Den forskjellen falt mange tungt for brystet.

– Det ble en veldig intens debatt, og Trygve Hegnar bidro selv til at debatten ikke handlet primært om juss, men fra hans side veldig mye om følelser, sier professoren.

Til slutt i debatten ble Beate intervjuet til tidsskriftet Kapital, et annet blad i Hegnar Media. I intervjuet hevdet journalisten at Beate hadde støttet AKP-ml.

– Det var det dummeste spørsmålet jeg fikk i den debatten, å forsøke å stemple meg som kommunist, slik at jeg ikke skulle kunne uttale meg om eiendomsrett, forklarer Beate. Og selv om debatten stormet, var det ingen som kunne overbevise Beate om at hun tok feil i jussen.

– For det gjorde jeg ikke, selskapsrettslig er dette ganske opplagt. Det er en forståelig, språklig forenkling å si at aksjeeierne eier selskapet. Det betyr ikke at de er selskapseiere rettslig sett. Av alt jeg har forsket på, skrevet og uttalt meg om som kan være kontroversielt, så er dette opplagt og enkelt, sier hun selvsikkert.

Denne debatten ble et definerende øyeblikk for Beate, hvor hun måtte vurdere hva det betyr for henne å være professor. Beate forteller at hun fikk mye god støtte fra kollegaer og studenter privat, men at i avisene var det de fryktelig sinte som engasjerte seg.

– Det kom til et punkt der det var så intenst at flere rådet meg til å tie stille og slutte å svare, og la Hegnar få siste ordet. Men nei, hvis jeg skal være professor, så kan ikke jeg la Trygve Hegnar eller noen andre få bestemme hva jeg skal si og mene at er faglig riktig, slår hun fast.

– Men alt i alt så var det en ganske artig tid, sier hun med tydelig nordlandsk tonefall.

Nordlandsk bokmål og sørafrikansk engelsk

Beate er født ved en endestasjon, ved Ofotbanens slutt i Narvik. Men derfra gikk reisen raskt til andre land i Europa, hvor Beate startet skolegangen i Tyskland. Siden reiste familien til Sør-Afrika og bodde der i flere år, og Beate har beholdt en sørafrikansk engelsk.

Tilbake i Norge valgte familien Skien, Beate flyttet hjemmefra som 17-åring og mistet den rene nordlandsdialekten. I dag kaller hun dialekten sin bokmål med nordlandsk tonefall. I 2002 flyttet Beate med mann og barn fra Telemark til Asker, slik at Beate kan ta toget til jobben på UiO. For familiens bil, en elbil, trives best hjemme.

Lyntoget

Beate holder til i nest-øverste etasje i Domus Media, som er midtbygningen ved universitetet i sentrum. Hun har et romslig hjørnekontor med utsikt mot Slottsparken.

Det kan se ut til at Beates karriere går på skinner. Hun brukte tre år fra hun forsvarte avhandlingen til hun ble professor. Hun fikk tilslag på en søknad til Forskningsrådet samme måned som hun fikk fast jobb ved UiO, og ble leder for sitt første internasjonale forskningsprosjekt halvannet år etter at hun disputerte.

Både da hun søkte førsteamanuensisstillingen og da hun søkte om opprykk til professor, var hun redd for at det var for tidlig. Og da hun søkte EU om Horisont2020-midler i fjor, ble hun advart om at det var for tidlig, man kunne ikke bli koordinator uten å ha vært partner først. Men det kunne altså Beate.

Beate forklarer det med litt flaks, litt god timing og mye målrettet arbeid.

Det første prosjektet hennes begynte som et nordisk samarbeid med tre jurister. Innen de var ferdige var det 40 forskere i 27 land.

– Jeg plukket opp nye medlemmer omtrent hver gang jeg snakket om prosjektet internasjonalt, forteller hun.

Det var til og med en rekke forskere som ble med på Beates tog uten å få finansiering fra prosjektet, og slik er det også i det nye prosjektet hennes.

I dag leder hun en internasjonal gruppe på 50 forskere ved 25 partnerinstitusjoner som forsker på bærekraftige selskaper og markeder.

Rallaren

Beate har slett ikke alltid møtt til dekket perrong. Da hender det at Beate har måttet legge nye skinner selv. CV-en hennes teller minst fire «grunnlegger og leder for»-verv, fra Europarettsnettverket på UiO til Concerned Scientists Norway.

I tillegg er selskapsrett et mannsdominert yrke, ifølge Beate.

– Jeg er den første kvinnelige selskapsrettsprofessoren i Norge, som jobber som det, sier Beate.

Den første kvinnelige selskapsrettsforskeren var faktisk Lucy Smith, som senere ble berømt for sin forskning innen barnerett. En annen kvinne fikk opprykk som professor med selskapsrett, men sluttet på universitetet og er nå i Høyesterett. Nå er de flere kvinnelige selskapsrettsforskere, men ingen andre professorer.

I 2010 gang talte Beate opp sine kvinnelige kollegaer i Norden. Hun fant én kvinnelig professor i de fem nordiske landene til sammen.

– Norden er et veldig likestilt område i verden, så du kan tenke deg hvordan det ser ut i resten av verden, understreker hun.  

Dermed søkte Beate om midler til å ha et nettverksmøte for kvinnene. Det har siden utviklet seg til nettverket «Daughters of Themis: International Network of Female Business Scholars». Nå møtes nettverket hvert år på en strand i Hellas. Der snakker de om fag, og om arbeidsliv i kombinasjon med familieliv, og det å være kvinne i et mannsdominert område. Beate påpeker at det fortsatt ofte er slik at kvinner tar på seg en større familiebyrde, og at de også kan ha en større faglig byrde i hennes fagfelt.

– Det er kanskje slik at det er flere kvinner enn menn som bringer inn alternative perspektiver i et mannsdominert fagområde, sier hun.

Themis er den greske gudinnen med vektskålene, som den romerske Justitia. Foto: Ola Sæther

Lærer gresk

Det er ikke tilfeldig at kvinnenettverket møtes i Hellas, for det er Beates fristed.

– Jeg er veldig glad i Hellas. Det er det stedet der jeg virkelig slapper av.

Beate finner fram nøkkelknippet og viser fram en stor trefisk med tallet 8 på magen. Det er fra leiligheten familien har pleid å leie i Hellas, og da hotellet fikk nøkkelkort, fikk Beate nøkkelfisken.

Nå vil Beate lære gresk, og hun har kommet betydelig lenger enn å kunne bestille mat og vin. På en konferanse i Thessaloniki i fjor holdt hun talen sin på gresk, vel å merke med hjelp til oversettelsen.

– Det er utrolig lenge siden sist jeg var så nervøs før jeg skulle holde en tale, ler hun.

Når yngstedatteren flytter hjemmefra ser Beate for seg å ha arbeidsperioder i Hellas, og da vil hun helst ta tog dit.

– Jeg tok på et tidspunkt et standpunkt om at vi reiser ikke med fly når vi skal på ferie.

Men familielivet har gjort at Beate må gå på akkord med seg selv på det punktet. Med barn, og spesielt etter at eldstedatteren var alvorlig syk i flere år, valgte de å fly for å komme seg på ferier. Beate kompenserer for det med å kjøpe doble klimakvoter for ferieturene.

Ingen sidespor

En journalist skal en gang ha sagt til Beate at «du er virkelig uavhengig, du», fordi hun ikke tar betalte ekstraoppdrag for næringslivet.

– Da har jeg heller ikke noe å tape. Det er ingen biinntekter som kan ryke hvis jeg kritiserer store advokatfirma, departementer eller selskaper, sier Beate.

Og kritisere andre, det gjør hun. I løpet av det siste året har Telenor, DNB, norsk oljeutvinning og næringsminister Monica Mæland fått passet sitt påskrevet av jusprofessor Sjåfjell.

– Når jeg ikke har bindinger, så blir det lettere å si det jeg mener, sier Beate, som også mener at hun har en plikt til å forske og til å si det hun mener er riktig.

– Jeg mener at som akademiker så har jeg en plikt, innenfor mitt område, til å bidra til at verden skal bli et bedre sted, erklærer Beate.

Da eierskapsmytedebatten raste, kom Beate frem til at det i hennes professortittel ligger et samfunnsansvar for å si det hun mener er faglig riktig, selv om hun er den eneste som sier det. Men det er ikke alltid like kjekt å stå i debattene.

– Det hender jeg svarer på spørsmål fra journalister, og så tenker jeg «dette kommer det til å bli bråk av», ler Beate.

– Jeg mener at det foregår utrolig mye økonomisk kriminalitet og utrolig mye uetisk i næringslivet, og da er det viktig at noen sier fra. Det er ikke det at jeg føler meg så modig, men jeg tenker at dette er min jobb, og så må jeg gjøre det som følger med jobben. Og da gjør jeg det, avslutter hun. 

 

Emneord: Portrett Av Julia Loge
Publisert 14. okt. 2016 15:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere