Ble «ekspert» over natten

– Ikke svar på noe du er usikker på, er Joakim Parslows råd etter en sommer som overhodet ikke gikk til rolige dager på kontoret. Etter kuppforsøket i Tyrkia ble han over natten en av medias Tyrkia-eksperter.

Foto: Ola Sæther

– Jeg satt og så på Skam på TV, og skulle bare ta en pause og sjekke internett. Der så jeg at det var twittermeldinger om tanks i gatene i Istanbul. «Det er jo litt uvanlig», tenkte jeg, forteller Joakim Parslow, førsteamanuensis ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk.

Siden 2003 har han studert tyrkisk språk og tyrkisk politikk. Det ble etter hvert tydelig at det var et militærkupp på gang i Tyrkia natt til 16. juli.

– Da var det ikke annet å gjøre enn å brygge kaffe og sitte oppe og følge med til det hadde roet seg ned og det var klart at kuppforsøket hadde mislyktes.

16. juli: Ekspert: Tyrkia vil bli mer autoritært

Dagen etter ble starten på tre uker som Tyrkia-ekspert, over 80 avisoppslag og en rekke intervjuer hos NRK på Marienlyst og i TV2 Nyhetskanalen. Før det hadde Joakim nesten ikke vært i media, han hadde skrevet et par kronikker og blitt intervjuet noen få ganger. Men denne gangen var det annerledes.

De første som ringte, var NTB. Så Dagsnytt på radio. Og så VG og Dagbladet.

Den aller første artikkelen, fra NTB, åpner slik: «– Det er fortsatt vanskelig å si helt sikkert, men jeg tror dessverre dette vil føre til at Erdogan og hans parti vil bruke kuppforsøket som et påskudd til å renske ut siste rest med motstand. Spesielt innenfor militæret, sier Joakim Parslow, Tyrkia-ekspert og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo».

I løpet av lørdag 16. juli kom sitatet på trykk i 22 aviser. Dagbladet, Dagens Næringsliv, Klassekampen, E24 og et bredt utvalg lokalaviser, fra Altaposten i nord til Agderposten i sør, omtalte nå førsteamanuensisen som «Tyrkia-ekspert».

– Jeg var nettopp kommet hjem fra ferie, og tenkte at jeg skulle bruke resten av juli og august til å ha noen rolige dager på kontoret og få ut noen publikasjoner.

Slik ble det ikke i det hele tatt, nå gikk alle dagene med til enten å følge med på tyrkiske medier eller svare norske. Og da var det godt å ha erfaring som foreleser og tryllekunstner.

Eksperten

– Når du vet at du når som helst kan bli ringt opp av en journalist og bedt om å si noe fornuftig, så følger du ekstra godt med, forklarer han.

– Men det var jo heldigvis sommerferie, sier Joakim og ler høyt.

Det er ikke ukjent at mange midlertidige, vitenskapelige ansatte jobber mye, at ferie betyr å ha «rolige dager på kontoret». På kontoret til denne 36-åringen er det relativt få bøker i hyllene, kanskje syns det at dette er en midlertidig arbeidsplass, for han er ansatt som vikar fram til jul i år. Døren inn til Joakim sitt kontor er prydet av en dobbeltside fra Klassekampen i august.

– Ekspert er ikke en beskyttet tittel, hvem som helst kan kalle seg det. Jeg ville ikke kalt meg det selv, det høres ut som «den beste», den som vet mest om noe. Men det er ikke så nøye.

Joakim forstår at det er lett for media å ty til «ekspert» som tittel, for radio og TV er det til og med langt enklere å uttale enn førsteamanuensis. Og sitater fra fagpersoner gir tyngde til artiklene. I den forvirrende situasjonen etter kuppforsøket, så skjønner han ekstra godt at media trengte eksperter for å forstå hva som skjedde.

19. juli: – Vil svekke militæret

For Joakim var de første intervjuene de beste. Da var det så mye som var uklart og nesten ingen kjente til Gülen-bevegelsen, som fikk skylden for å stå bak kuppet. Media var vant til å tolke tyrkisk politikk som en konflikt mellom religiøse og sekulære krefter, og nå boblet en konflikt mellom to islamister til overflaten.

Dermed ble intervjuene lange og fyldige, og Joakim snakket om alt som har skjedd de siste tre årene. Og gjerne enda litt lenger tilbake. Det intervjuet han likte aller best, var med en journalist fra Vårt Land. De snakket i en halvtime, mens Joakim gikk mot Marienlyst for å delta i et radioprogram.

– Han som ringte var interessert i å høre alt jeg hadde å si. Han var interessert i historien, bakgrunnen og lot meg snakke fritt. Og så stilte han meg litt spissede oppfølgingsspørsmål etterpå.

Resultatet ble at Joakim fortalte om statskupp i 1960, 1971 og 1980. Og et postmoderne, ikke-voldelig kupp i 1997. Og så Erdogans valgseier i 2002. «Joakim Parslow, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, forteller at Tyrkias moderne historie har vært preget av konflikter mellom det sekulære og det religiøse, og at militæret flere ganger har valgt å gripe inn», stod det i Vårt Land.

Foreleseren

Joakim begynte med nybegynnerkurs i tyrkisk på kveldstid, fordi han hadde en tyrkisk kjæreste. Så fattet han interesse for vennenes fag på statsvitenskap og oppdaget at det var en kombinasjon få hadde. Da han tok mastergrad i tyrkisk begynte han å undervise selv. Tyrkia var blitt mer aktuelt etter at Erdogan vant valget og begynte å snuse på EU-medlemskap, og kullene på nybegynnerkurset i tyrkisk økte.

– Det var kanskje da jeg skjønte at her var det en framtid, at jeg kunne bidra med noe, sier Joakim.

Som førsteamanuensis underviser han fortsatt, og han ser flere likhetstrekk mellom undervisning og å snakke på radio eller TV.

– Når man først begynner å undervise, så forbereder man seg litt for mye, fordi man er nervøs, eller redd for ikke å kunne nok detaljer, tall og datoer. Å snakke i media er en veldig lignende situasjon. I begynnelsen forbereder man seg litt for mye, så kommer man i studio og snakker i to minutter, og så er man ferdig og har nesten ikke fått snakket om noe som helst.

Etter hvert har Joakim lært å slappe litt mer av, og innsett at man har lite tid uansett, enten det er to minutter i studio eller 2x45 minutter i forelesningssalen.

– Det viktigste er å være forberedt, ha litt bakgrunnsinformasjon, vite hva man skal snakke om, sier Joakim.

Etter hvert ble intervjuene kortere, og Joakim fikk enkle spørsmål om å kommentere hendelser. Og etter tre heftige uker forsvant Tyrkia fra forsidene i noen dager. En dom i grunnlovsdomstolen ble omtalt i tyrkiske medier, men Joakim viet det ikke særlig oppmerksomhet. En søndag, noen uker etter, ble det plutselig et hovedoppslag i norske medier – «Tyrkia avskaffer seksuell lavalder».

Journalistene begynte å ringe igjen, og Joakim fikk testet hvor viktig det er å vite hva man uttaler seg om.

17. august: Tyrkia-forsker: Derfor ble sexlov-saken misforstått

– Det var den verste opplevelsen. Jeg var kommet inn i en groove og var vant til å uttale meg, og så dukket opp en sak der jeg følte at jeg måtte si noe, men jeg hadde ikke lyst for jeg visste ikke nok.

I starten ga han bare kontaktinformasjon til andre, i Tyrkia, som kanskje visste mer. Og så brukte han en dag på å lese seg opp, på dommen og straffeloven, og på barneekteskap og barnemishandling. Innen Joakim hadde sjekket hva som foregikk, så hadde mediene publisert mange feil. Når media tok kontakt igjen to dager senere, var han klar.

– De ringte meg for å korrigere seg selv. Da så det kanskje ut som om jeg kom inn fra sidelinjen, som den smarte eksperten som kunne fortelle hvor de hadde tatt feil.

Siden saken var både kontroversiell og kompleks, ble det ekstra viktig for Joakim å bli sitert riktig, selv om journalistene stort sett tilbød sitatsjekk selv. På Twitter ble andre eksperter beskyldt for å være både islamister og pedofile. VG siterte Joakim med akademisk presisjon:

«– Annulleringen trer ikke i kraft før etter seks måneder, og innen den tid skal parlamentet utforme ny lov. Grunnlovsdomstolen kan ikke instruere parlamentet i å skrive straffeloven på noen bestemt måte, men de har indikert et ønske om at den nyanseres. Vi må tro på dem når de sier at de har intensjoner om å komme med et nytt lovforslag, mener forskeren.»

Dermed kommer Joakim med sitt viktigste råd til kollegaer, dersom de noensinne skulle havne i en lignende situasjon:

– Vær sikker på at du kan det du snakker om. Hvis en journalist spør deg om noe du er usikker på, be dem heller om å ringe tilbake om noen timer eller dagen etter, slik at du får sjekket og er sikker i din sak. For det kan man jo gjøre!

Tryllekunstneren

Verken rollen som medias ekspert eller som foreleser var første gang Joakim stod foran et publikum. Fra han var rundt åtte år opptrådte han som tryllekunstner, først i barneselskaper, og siden, da han var blitt 11-12 år, engang tidlig på nittitallet, på TV2.

– Kanskje har det bidratt til at jeg ikke synes det er så veldig stress å snakke foran forsamlinger eller i media. Jeg tror at den erfaringen, som liten tryllekunstner, er den samme som nå, at den beste medisinen mot stress, er å være forberedt og ikke ha for mange usikkerheter.

En ting Joakim har lært, er at mediene også vil være forberedt og minske risikoen for at det skjer noe uventet. Både TV og radio ringer noen timer før og tester spørsmålene sine, kanskje spør de om han synes spørsmålene er gode og relevante.

– Innen jeg kommer til Dagsnytt 18 eller noe, så vet jeg hvilke spørsmål de skal stille, det hender det kommer noen andre spørsmål, men aldri noe helt uventet, sier han.

Etter sommeren har Joakim fått flere forespørsler etterpå om å uttale seg i andre forbindelser, for eksempel har han snakket for FN-sambandet om et undervisningsopplegg for videregående skole. Men i en litt mer alvorlig tone forteller han om insentivstrukturen for en ung forsker. Når alt kommer til alt, gir medieoppmerksomheten bare en vag og vanskelig målbar nettverkseffekt. Det er publikasjonene som teller.

– Det beste hadde jo vært om dette ikke skjedde, både for Tyrkias del og for min del. Da hadde jeg fått tid til å sende avgårde i hvert fall to artikler til i løpet av sommeren.

Emneord: media, Portrett, Tyrkia Av Julia Loge
Publisert 21. sep. 2016 23:14
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere