Den pågående debatten om akademikeres kontroll over hverdagen er viktig, men den bør ses i lys av hva den enkelte akademiker ønsker å oppnå. Lærdommen av vitenskapens historie er at dersom man skal ha håp om å oppnå noe ekstraordinært i sin forskning, må man starte tidlig og få muligheten til å jobbe så mye man vil.
Da Newton en gang ble spurt om hvordan han oppnådde så mye, svarte han: «Ved å tenke på det hele tiden.» Han kunne jobbe flere døgn i strekk, uten søvn og uten å spise. Han var det vi i dag ville kalle en arbeidsnarkoman. Det var alle de store bidragsyterne til det vi vet, og de aller fleste var i 20-årene da de fikk ideene som skulle gjøre dem kjent (The Structure of Scientific Revolutions av Thomas Kuhn; 1963; se omtale i Wikipedia).
De som nå kommer opp med noe nytt, har imidlertid blitt litt eldre.
Vanligvis har det tatt mange år fra idé til ferdig produkt. Det tok for eksempel Newton over 20 år fra han fikk ideen om gravitasjon, til han publiserte Principia (1687). Da var han 45 år, men de som oppfant kvantemekanikken var i 20-årene både da de fikk ideene og da de gjorde sine store oppdagelser.
Unntaket var Schrödinger. Han var 39 år da han la frem schrödingerligningen (1926). Til gjengjeld fikk han kalde føtter da han oppdaget hvordan andre tolket hans ligning. Han fikk selskap av Einstein som også hadde begynt å trekke på åra. Planck, kvantefysikkens far, var 42 år da han revolusjonerte fysikken (1900). Han fikk også kalde føtter.
Alder har altså vist seg å være et hinder for å komme opp med (og akseptere) noe ekstraordinært; det er lett å bli mest opptatt av å forsvare den kunnskapen man har gjort karriere på.
De som nå kommer opp med noe nytt, har imidlertid blitt litt eldre. Det kan være at det har blitt vanskeligere å komme opp med noe nytt av betydning, noe Richard Feynman, 1900-tallets kanskje mest briljante forsker, tar opp her:
“In physics there are so many accumulated observations that it is almost impossible to think of a new idea which is different from all the ideas that have been thought of before and yet that agrees with all the observations that have already been made." (The Meaning of it All, 1998; tilgjengelig her).
Å forske er ikke en jobb som alle andre, det er et kall.
At det har blitt vanskeligere, gjør at det blir enda viktigere å slippe de unge til – jo før, jo heller. Men hos oss slipper de ikke til før de har passert 40. Og mens de venter på en fast stilling, er de underlagt norske lover som hindrer dem i å leve ut sine drømmer. Ingen av dem som har bidratt med store nyheter, hadde slike begrensninger.
Det har de heller ikke ved de beste universitetene i USA. Så lenge det ikke går ut over andre forpliktelser, kan de forske så mye de vil. Men de får ikke ekstra lønn. Å forske er ikke en jobb som alle andre, det er et kall. Tilgang til infrastruktur og administrativ støtte som gjør det mulig å leve ut drømmen, ser ut til å være «betaling» nok.
Dersom våre politikere mener alvor når de ber oss komme opp med noe ekstraordinært, bør de sørge for at forskere får leve ut sine drømmer uten å komme i konflikt med norske lover om arbeidstid. Så blir det opp til UH-sektoren å kjenne sin besøkelsestid og sørge for at de unge får faste stillinger mens de er i den mest kreative fasen av livet.
Universiteter og høyskoler bør uansett tilby alle forskere på alle nivåer «særlig uavhengig stilling», med frihet til å forske uavhengig av rigide arbeidstidsbestemmelser. Det vil gjenspeiles i noe ekstraordinært.
Les mer i Uniforum:
Debatt: Et forsvar for den frie forskningen
UiO-professor Magne Flemmen tildelt Forskningsrådets formidlingspris
Logg inn for å kommentere