Skjebnevalget

– For meg var det 100 prosent tilfeldighet, men det er blitt et av de største lykketreffene i mitt liv. 

Torkjell Leiras liv har på mange måter kretset rundt Brasil. I den siste tiden har han vært eksperten mediene benytter seg av når de skriver om den brasilianske valgkampen, der det søndag står mellom ekspresident Luiz Inacio Lula da Silva og sittende president Jair Bolsonaro. 

På denne siden av årtusenskiftet har han vært flere årlige turer i landet som nå står overfor et skjebnevalg, og i høst ga han ut sin tredje bok om landet. Han har spilt gitar i et Bossa nova-band, vært med på å grunnlegge Norges første capoeira-klubb og studert portugisisk og samfunnsgeografi på Blindern. Jobbet i Latin-Amerikagruppene (LAG), Regnskogfondet og som bindeledd mellom brasiliansk og norsk miljøforskning ved Naturhistorisk museum på UiO. 

Hva var det egentlig som drev ham hit? Fra fotballinja på Gerhard Schöning videregående skole i Trondheim til et yrkesliv og privatliv som i stor grad har handlet om regnskog, miljø – og som fremover skal handle enda mer om Brasil?

Hvilken rolle skal du spille?

Det spørsmålet må vente litt. Leira er tilbake på gamle trakter, i en høstgul Botanisk hage. Her har han jobbet i åtte år, men nå er det slutt. Han avfotograferes mens han står inne i en slags plantetunnel av armeringsjern dekket av planter. Hva heter egentlig en sånn, lurer fotografen på. Leira bidrar til gjetningen. Kan det være en baldakin? Eller en pergola?

Før han hadde permisjon brukte han tre år på å lede arbeidet med etableringen av Klimahuset. På spaserturen dit møter han på et par gartnere, som han rådfører seg med om hva den tunnelen egentlig heter. Uten at vi blir helt sikre. 

Det er et stort mangfold av fagfelter her, men ikke så mye innen samfunnsfagene Leira sokner til. Likevel er det tydelige indikatorer på at han har inngått i et mutualistisk samspill i økosystemet her oppe. 

Inne i Klimahusets videorom kommer to blide kvinner bort for å gi ham en klem, spør hvordan det går. Like etter beveger en ungdomskoleklasse seg ut av rommet i engasjert samtale. 

– Det er fantastisk. Det fungerer akkurat som vi drømte om, sier han. 

Det skulle bli flust av skoleklasser her. Avtalen med Oslo kommune sier at alle elever fra ungdomsskolen og til enden av videregående skal besøke huset i løpet av skolegangen. De skal lære om og diskutere klimaendringene. 

Leira viser oss rundt. Forteller om taket i amfiet, som er formet som et avtrykk av skogsholtet som huset kom i stedet for. Der hvor skoleklassen nå sitter og diskuterer bærekraft. 

Hva han håper de tar med seg herfra står skrevet på veggen: «Hvilken rolle vil du spille i kampen mot klimaendringene?»

– Vi vil at dette skal motivere til handling. Alle har en rolle å spille i klimakampen, sier Leira. 

Selv har han selv spilt flere roller og er i ferd med å ikle seg en ny. Det siste året har han hatt permisjon fra Naturhistorisk museum for å skrive bok. Nå tar med seg familien til Brasil. Han skal jobbe som forsknings- og teknologiutsending, i regi av Innovasjon Norge, i Rio de Janeiro. Han blir bindeledd mellom norsk og brasiliansk forskning og næringsliv. «Drømmejobben», erklærer han. Men hvor kommer fascinasjonen fra?

Tilfeldig?

På videregående skulle han på utveksling. Storebroren hans hadde nettopp vært i USA. Det var visst bra, men anbefalingen var å dra et annet sted. Torkjell ville til Latin-Amerika og lære spansk. På lista satte han opp fire spansktalende land – og Brasil. Det var utvekslingsorganisasjonen som valgte Brasil for ham. 

– Den første reaksjonen var litt skuffelse: Spansk prates i flere land, Spania er et større land i Europa enn Portugal. Men jeg dro, og fikk et fantastisk bra år. 

Et valg han ikke tok selv la rammene for mye av det livet skulle handle om senere. Han kaller det «100 prosent tilfeldig» – men så tilfeldig var det kanskje ikke?

– Det er vel ikke slik at om broren din hadde anbefalt USA så hadde du jobbet for General Motors nå?

– Jeg hadde nok ikke dratt til USA uansett. Men det handler om mange ting. At broren min hadde vært der… Jeg kunne ikke gjøre akkurat som han hadde gjort, det er en klassisk lillebror-greie. 

Men det var heller ikke tilfeldig at han skulle jobbe med miljø, solidaritet og bistand. Det har liksom alltid vært med. Som mange andre var han innom Natur og ungdom på videregående. Han har alltid vært mye ute i naturen, på fjellturer med familien som barn – noe han prøver å videreføre til sine egne barn nå. En dragning til det eksotiske er også noe av en dragning til Brasil. 

– Jeg tenker at det har noe med nysgjerrighet og eventyrlyst å gjøre. Og noe med en grunnleggende rettferdighetssans. Jeg tenker at folk skal ha det bra uansett hvor en er født eller hvilken familie en er født inn i. 

Eksotisk, men

Mye av yrkeslivet hans har handlet om regnskogen, men interessen for Brasil kom altså først. 

– Hva er det med Brasil?

– Folk kan få hetta også. Det blir for mye, sier Leira. 

Han vet om folk som har vært i Brasil og aldri skal tilbake. De kjente seg utrygge. 

– Og det kan jeg godt skjønne. Jeg har tenkt mye på hvor fascinasjonen kommer fra. Jeg tror det handler om at Brasil er den perfekte blandingen av det kjente og det ukjente. Det er supereksotisk: Strender, regnskog, gigantiske byer som São Paulo og Rio. Helt annen natur, veldig forskjell mat. En helt annen væremåte. Men samtidig er jo Brasil en del av Vesten. 

En del av samme kultursfære, mener Leira. Samme alfabet, noenlunde samme musikk, trafikkregler. 

– De er litt på samme bølgelengde. Jeg tror det gjelder for meg personlig, at det er så utrolig mye som er rart, spennende og eksotisk – men det er så kjent at jeg føler at jeg forstår det. 

Det har vært en misjon for ham å prøve å bli kjent med hele landet. 

– Reise over alt, prate med alle, så mange ulike folk som mulig. Det har vært en rød tråd i livet mitt, dersom jeg kikker tilbake nå. 

Les også: Klimarapporten: – Et nytt søkelys på gjennomgripende samfunnsendring

Mer av det gode

Nå skal han over i en rolle hvor han må tenke enda bredere enn før, sier han. Han skal tilrettelegge for at norsk og brasiliansk forskning og næringsliv finner sammen for å utvikle gode og bærekraftige prosjekter. Leiras stiling er opprettet i samarbeid mellom Innovasjon Norge, Forskningsrådet, Kunnskapsdepartementet og Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse. 

Arbeidet har et tydelig grønt mandat, sier Leira.

– Vi skal ha særlig oppmerksomhet på prosjekter som bringer verden nærmere bærekraftsmålene. 

Men i norsk presse er det ikke alltid bærekraftige prosjekter som havner i sentrum når norsk næringslivs tilstedeværelse i Brasil skal beskrives. Selv om Norge har investert enorme summer for å bevare brasiliansk regnskog, har norsk landbruk og oppdrettsnæring over årene hentet ut store mengder soya som har kunne knyttes til avskoging. Det finnes eksempler på norske selskaper som er blitt saksøkt av brasilianske urfolk for forurensning, landtyveri og helseskader. Senest i fjor ble Hydro saksøkt av tusenvis av urfolk. 

– Har norsk næringslivs historie i Brasil vært preget av utnyttelse?
– Det er vanskelig å svare ja eller nei på det spørsmålet. Norge har gjort både bra og dårlige ting. 

Han har skrevet bok om norsk næringsliv i Amazonas, «Kampen om regnskogen». Der har han «vært kritisk til det som er kritikkverdig», men forsøkt å vise hele det norske engasjementet i landet og regnskogen. Der gis det også plass til bedrifter og organisasjoner som gjør «fantastisk bra arbeid», sier Leira. 

– Motivasjonen for å skrive boka var at Norges avtrykk i Brasil og Amazonas skal bli bedre: Mer av det gode og mindre av det dårlige. Det tenker jeg er helt ukontroversielt. Alle ønsker jo det. 

– Så hvor mye er det av det gode, og hvor mye er det av det dårlige nå?

Leira svarer med et regnestykke fra boka si. Han forteller om Norges samlede investeringer som er med på å ødelegge natur og regnskog, og de investeringene som beskytter og bevarer regnskog. 

– Det største norske bistandsprosjektet noensinne er støtten til det brasilianske Amazonasfondet. 

Fram til 2020 hadde Norge brukt 8 milliarder kroner på regnskogbevaring. I tiåret fram til 2020, da Leira ga ut boka si, hadde Norge samtidig brukt fire-fem ganger så mye på ulike miljøskadelige investeringer i Amazonas og omliggende økosystemer: Blant annet gjennom soyaimport og mineralutvinning og Oljefondet, ut fra hva Leira dokumenterte i boka. 

– Det gir en indikasjon om hvor de store pengene er. De store pengene gikk fortsatt til de næringene som har de største klima- og naturinngrepene. De små pengene gikk til bevaring. Det er et regnstykke som må endre seg framover. 

På riktig side av streken

Aller helst bør være motsatt, mener han. Og det skal han jo jobbe for. 

– Jeg har måttet gå noen runder med meg selv: «Hva slags interesser er jeg med på å fremme nå, kan jeg stå inne for dette?». Men jeg mener jeg har landa på riktig side av den streken. 

Jobben han nå kommer fra har hatt som hensikt å lære unge om klimaendringer og miljø og aktivisere dem. Skape inntrykk på dem som skal endre verden etterhvert. Ønsket han å komme tettere på prosessene som endrer verden direkte akkurat nå? 

– Hadde du en tanke om at du nå ville komme tettere på «den virkelige verden» og de praktiske løsningene?

– Jeg føler ikke at den nye jobben er mer i virkelighetens verden enn å jobbe med formidling på Klimahuset, ikke mer enn prosjekter for Regnskogfondet med urfolk i Amazonas, eller å påvirke klimapolitikken i Norge og Brasil. Men det er en helt annen del av virkeligheten. 

– Spørsmålet handler vel mer om det du sier om «de store pengene». Dette anses på mange måter å være et tiår der næringslivet må gjennomgå en svær omstilling for å kutte utslipp for at vi skal nå 2030-målene. Ønsket du å komme tett på den prosessen?

– Så bevisst var det ikke da jeg søkte på jobben. Jeg så en unik mulighet til å jobbe mer med ting jeg synes er superinteressant, sier Leira. 

Likevel var det nok et «uformulert ønske om kanskje å dra det i den retningen», anerkjenner han. 

– Men det var ikke et manifest i mitt hode, «sånn og sånn og sånn vil jeg gjøre det». Men du har helt rett, i dette tiåret skal private bedrifter og statlige aktører gjennom en enorm omlegging. De største midlene og utslippene her er i privat sektor. Så det å kunne jobbe sammen med forskere og folk fra næringslivet for å få til dette er veldig motiverende. 

En skjellsettende opplevelse

Leira har reist rundt i alle Brasils delstater, vil møte og prate med så mange som mulig. Har på mange måter blitt farget av brasiliansk kultur. Hvor brasiliansk er han egentlig?

Spørsmålet lyder omtrent som dette: Er Leira selv blant de noe reserverte nordmennene, som fascineres av brasilianere fordi de er frimodige på et vis, et folk som på et vis ikke er redde for å nærme seg en slags ekstase? Eller kan han identifisere seg med noe av den frimodigheten som nordmenn kanskje anser som del av brasiliansk kultur?

– Jeg har nok alltid vært, sier Leira, før han korrigerer seg selv: 
– Fra ungdomsskolen og opp, vært den mer ekstroverte. 

Men det tilskriver han delvis det han kaller en «skjellsettende opplevelse». På ungdomsskolen bodde han tre måneder i London med foreldrene sine. Der fikk han ikke mange venner og holdt seg for seg selv i friminuttene. Men det var noen iransk-britiske gutter han hadde fått et veldig godt inntrykk av, som han hadde hatt hyggelige samtaler med i klasserommet. 

– Jeg sa «Jeg skal dra neste uke, det er synd at jeg ikke ble bedre kjent med dere». Og de sa akkurat det samme, «Vi har også hatt veldig lyst til å være med deg». 

Men siden han sto alene, tenkte de at han ville være alene. Selv sto han alene fordi han tenkte at de ikke ville prate med ham. 

– For meg ble det en skikkelig øyeåpner, som har hjulpet meg resten av livet: Det er bare å ta det første skrittet. En har ingenting å tape, men alt å vinne. Det hjalp meg den første tiden som utvekslingsstudent i Brasil, der jeg i starten ikke snakket et ord portugisisk. Det har hjulpet meg resten av livet også. 

Så tar han for seg de svulstig formulerte betingelsene for spørsmålet ble stilt for noen minutter siden. 

– At brasilianere er frimodige og nærmer seg ekstasen… Ja, deler av Brasil er sånn. Mens andre deler av Brasil er utrolig konservative og tilknappa og forsiktige, kuet under religion eller familie. 

Leiras store fascinasjon henger sammen med hvor «ekstremt mangfoldig» landet med mer enn 210 millioner innbyggere er. Landet er like stort som Europa, eller USA uten Alaska. 

– En del av min fascinasjon for Brasil er å prøve å skjønne de enorme motsetningene, som til stor grad er veldig relevant når man kikker på politikken i dag. Det er enorme motsetninger og polarisering. Det har aldri vært så tydelig i politikken som med den siste generasjonen. 

Les også: Museumsdirektøren trur ho får sjå eit nytt veksthus i Botanisk hage

Skjebnevalg

Så da til politikken, som Leira i høst ga ut bok om, «Kunsten å drepe et demokrati», med omrisset av Jair Bolsonaro på omslaget. 

– Dette er det mest avgjørende valget i Brasil siden gjeninnføringen av demokratiet. 

Ikke siden militærdiktaturet ble avviklet på ’80-tallet har det vært steilere fronter i Sør-Amerikas mest folkerike land, mener han. Flere eksperter omtaler dette som et skjebnevalg. 

– Blir dette også et skjebnevalg for regnskogen?
–Det er to klare kandidater mot hverandre, den sittende og den tidligere. Begge de har levert på regnskog, sier Leira. 

Men «levert» på hver sin måte, naturligvis. Lula leverte på rekordlav avskoging. I hans regjeringstid, mellom 2003 og 2011, ble avskogingen redusert med rundt 70 prosent. I Bolsonaros presidentperiode er den økt med nærmere 75 prosent, ifølge Regnskogfondet. 
– Det er ganske tydelig at det er helt tydelige resultater av en ønsket politikk, sier Leira. 

Bolsonaro-regjeringen har fremmet alle «mulige tiltak» for å gi «full gass» på utnyttelse av naturressurser, med minimal omtanke for miljø, urfolk og menneskerettigheter, mener Leira. En av hovedprioriteringene Lulas regjeringer gjorde, var å redusere avskogingen. Sånn sett er det et skjebnevalg også for Amazonas. 

Demokratiet 

Dessuten viser de fleste levekårsindikatorer at ting ble bedre under Lula, mens det stort sett har blitt verre under Bolsonaro, forteller Leira. Han er bekymret for det brasilianske demokratiet. 

Mens antallet fullt ut demokratiske land i verden synker, er Bolsonaro blant de fremste representantene for den autoritære høyrepopulismen. Leira ramser opp demonisering av politiske motstandere, undergraving av demokratiske spilleregler, forsøk på å kontrollere mediene, akademia og sivilsamfunnet: 

– Til slutt angriper de autoritære lederne landenes egne demokratiske institusjoner: Valgordningene.

Bolsonaro og hans regjering scorer full pott på alle autoritarisme-indikatorene til demokratiforskerne ved V-Dem-instituttet, knyttet til Universitetet i Gøteborg, sier Leira.

Siden Bolsonaro vant valget i 2018, har han forsøkt å diskreditere valgordningene. Mange eksperter er usikre på om han vil gå frivillig, dersom han taper valget. Nylig har Bolsonaro forsøkt å fjerne noe av tvilen og sagt at han vil akseptere valgresultatet, dersom det ikke er for «unormalt».

– Ikke det at motkandidat Lula er perfekt. Partiet hans, PT, er for eksempel knyttet til mange store korrupsjonsskandaler. Men dette valget står faktisk mellom en kandidat som respekterer demokratiet og vil videreutvikle det, Lula, og en kandidat som ikke respekterer demokratiet og vil undergrave det. Det er Bolsonaro. 

Leira tror en gjenvalgt Bolsonaro bare vil bli enda mer ytterliggående. 

Snart skal han selv bo og jobbe i landet, blant annet med å fremme bærekraftige prosjekter. Det arbeidet kan bli vanskeligere med Bolsonaro enn med Lula. Men Leira understreker: 

– Min situasjon er ikke det sentrale her. Det viktige er hvordan det går med Brasil og brasilianerne, regnskogen og urfolkene som er der. Hva som skjer med det brasilianske demokratiet. Det er det viktigste her. 

Idealsamfunnet

Han beskriver seg som håpefull. 

– Men uansett hvem som vinner, blir dette kjempevanskelig for Brasil.

Økonomien er komplisert. Sammensetningen i kongressen gjør det vanskelig å føre enhetlig politikk. Men han tror på en oppsving med Lula. 

– Jeg tror et politisk skifte er det beste for Brasil. Sånn sett er jeg optimistisk for Brasils framtid. 

I forberedelsene til boka si snakket han med velgere på begge sider av det politiske spekteret. 

– Idealsamfunnet folk beskriver, er ganske likt. Drømmen om det gode samfunn er ganske likt. Veiene dit er helt forskjellige, men det er det som er drivkraften: At det skal bli et mer rettferdig og mindre polarisert samfunn framover. 

Uansett hvem som vinner og hvilken vei utviklingen går: Leira skal de neste to årene være tett på det som skjer i landet som formet ham, og som han stadig har vendt tilbake til i 30 år. 

Les også: Portrett: Cellegift og zoom er ingen god kombinasjon