DEBATT: Forskningsetikk er ingen nedtrappingssyssel

Vitenskapsombudet står overfor høyaktuelle utfordringer og skal møte viktige behov hos oss vitenskapelig ansatte. Stillingen krever at man er klar til å brette opp ermene, ikke trekke inn årene.

Uniforum rapporterer at stillingene som vitenskapsombud kun fikk to søkere. Her er det mange viktige spørsmål å stille. Hvilke viktige oppgaver venter de nye ombudene? Og er utlysningene riktig innrettet når man gang på gang får svært få søkere?

Istedenfor å stille disse spørsmålene, gjentar Uniforum en uklok uttalelse som falt i en tidligere søknadsrunde. Daværende leder for Forskningsetisk utvalg sa at stillingen egner seg for vitenskapelig ansatte uten egne karriereambisjoner i høsten av sitt yrkesaktive liv.

Alder er i seg selv ikke en hindring for å gjøre en god jobb som vitenskapsombud, men lave ambisjoner og en opplevelse av at man «ikke har noe å miste» er et dårlig utgangspunkt. Den som tror at stillingen passer som en nedtrappingssyssel, vet ikke hvor viktige og krevende oppgavene i den er.

Vitenskapsombudet skal være rådgiver for vitenskapelig ansatte som har behov for å drøfte konkrete forskningsetiske problemstillinger. Vervet ble opprettet fordi det var behov for en uavhengig instans i tillegg til de ressursene de vitenskapelig ansatte har der de jobber.

Eksempler på aktuelle forskningsetiske utfordringer der Vitenskapsombudet kan støtte forskerne:

• Verne den akademiske friheten. Drastiske kutt i de nasjonale midler til den  frie forskningen har nylig bidratt til å sette den akademiske friheten under ytterligere press.
• Fremme brede forskningsetiske vurderinger i møtet med juridiske og administrative hensyn. En administrativ logikk prioriterer etiske forhold som er kodifisert juridisk, f.eks. gjennom GDPR, mens forskerne må veie bredere etiske hensyn opp mot hverandre. Et eksempel er det juridiske kravet om at et samtykke til å delta i forskning skal være dokumenterbart. En vanlig administrativ fortolkning er at underskrift fra forskningsdeltakere bør innhentes, mens forskere vet når dette er uetisk, for eksempel fordi det setter deltakerne i fare i undertrykkende regimer eller i forlegenhet hvis de er analfabeter.
• Sørge for at opplæring møter forskernes kunnskapsbehov. En rapport fra Riksrevisjonen om forskningsetikk i universitets- og høyskolesektoren konkluderte med at institusjonene ikke har gode nok systemer for etikkopplæring. Når UiO skal følge opp, er det viktig at tilbudet svarer på de faktiske behovene de vitenskapelig ansatte har.
• Sørge for at UiO støtter sine forskere i møte med sterke kommersielle og politiske interesser. Et eksempel: Som demokratisk samfunn er vi avhengige av uavhengig forskning på offentlig forvaltning. Selv om offentlige organer har plikt til å arkivere og tilgjengeliggjøre informasjon om virksomheten for forskning, varierer det hvor godt de ivaretar denne forpliktelsen. Særlig er stipendiater sårbare når behandlingen av legitime krav om innsyn treneres.
• Tilby en dekkende og oppdatert samling oppslagsressurser som understøtter kollegaveiledning, styrker etikkdiskusjonene i fagfellesskapene og bidrar til at konflikter kan løses på lavest mulig nivå.
• Megle uformelt mellom vitenskapelig ansatte som er uenige i en sak. Denne funksjonen har vært sterkt vektlagt av vitenskapsombudet så langt, og vil fortsatt være viktig. Store prosjekter der enkeltmedlemmer må forholde seg til et sett av andre forskere, veiledere, prosjektledere og seniorforskere stiller vitenskapelig ansatte i situasjoner mange har lite tidligere erfaring med.

Vi bør ha høye forventninger til hva vitenskapsombudene kan oppnå og kommunisere disse forventningene tydelig i neste utlysningsrunde.