Marte Spurkland skrev bok med faren da hun skulle til å miste ham

Marte Spurkland skrev en bok med sin far, professor Terje Spurkland. Den er en innføring i norsk språkhistorie og runespråket, men også en bok om å være pårørende til en som skal dø.

PAPPAS RUNER: Journalist og forfatter Marte Spurkland skrev boka Pappas runer, sammen med sin far Terje Spurkland.

Foto: Ola Gamst Sæther

– Noe av det siste han sa, da han slet med å holde hodet oppe, var at det var så tungt fordi det var fullt av runer. Det er klassisk pappa.

Da Terje Spurkland, runolog og professor på UiO i desember 2017 fikk beskjeden om at han hadde hjernekreft, foreslo forfatter og datter Marte Spurkland at de sammen skulle fullføre prosjektet han hadde jobbet med i flere år.

I høst, et år etter farens død, gav hun ut boka «Pappas runer».

Ble pusterommet

I mange år hadde Marte Spurkland hatt et nært forhold til faren, men et mer distansert forhold til runene. Da han ble syk, kjente hun plutselig at det hastet å komme nærmere det som hadde vært så viktig for Terje Spurkland alle disse årene.

– Det var en slags avlat for meg selv. Om jeg hadde vært litt distansert tidligere, så var jeg på plass da det gjaldt. Det var fint for ham, men også godt for meg. Jeg kjente ikke på den distansen før han ble dårlig. Jeg tok runene for gitt. "De historiene sirkulerer jo rundt meg hele tiden". Det var noe med den følelsen av at "hvis jeg ikke følger med nå blir det faktisk for sent. Da blir det ikke noen flere historier, forteller hun.

Terje Spurkland (1948-2018) var runolog og professor ved Institutt for lingvistikk og nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo. I 2017, rett før han skulle gå av med pensjon ble han diagnostisert med hjernekreft.

Sammen med sin datter Marte Spurkland, journalist og forfatter, begynte han arbeidet med å bearbeide sitt uferdige bokmanus om runehistorie til et felles bokprosjekt, som hun fullførte etter hans død.

Spurkland jobbet som lærer i VGS, i forskningsrådet, og på Middelaldersenteret før han kom til UiO, da fagmiljøet ble flyttet til Det humanistiske fakultet.

Han hadde en sentral rolle i utformingen av emne og programstruktur ved innføringen av kvalitetsreformen.

Spurkland har også æren for at runologi fikk en så prominent plass i undervisningen på instituttet. Fagene tiltrekker seg studenter fra hele verden.

Terje Spurkland hadde allerede jobbet i mange år med et bokmanus til en innføringsbok om runer. I møte med en diagnose som gir lite håp om overlevelse, gav arbeidet dem begge det hun kaller «et lite frikvarter», og en mulighet til å fullføre det store prosjektet hans før det var for sent.

– Jeg tror at jeg visste helt fra starten at dette går ikke bra. Du skal ikke gjøre mange google-søk for å skjønne at den sykdommen ikke en tilstand å spøke med. Og så var det manuset hans som lå i biter og stykker i mitt hjem. Å prøve å få den boka ferdig selv om han egentlig ikke var i stand til det, ble også en redning. Vi kunne løftes litt ut av sykdom og stråling og cellegift, prognoser og den driten der, og faktisk konsentrere oss om noe som for ham var viktigere enn det meste. Det var en overlevelsesstrategi på en annen måte og. Vi to skulle ha noe annet enn sykdom og frykt.

En spesiell far

Som barn hendte det at Marte Spurkland møtte folk, som hadde hatt faren som foreleser. Da ble hun først og fremst flau når folk snakket til henne om farens forelesningsstil eller andre særegenheter. Hvor stort inntrykk han faktisk gjorde på mange gjennom sitt virke, skjønte hun ikke ordentlig før han ble syk.

– Som voksen har jeg beveget meg i andre sirkler. Så jeg har nok visst det, men ikke ordentlig. Det var først da han ble syk, og særlig etter at han ble borte at jeg fikk henvendelser fra folk som gjerne ville snakke om pappa. Det er folk som husker ham så godt at de kan parodiere ham og snakke sånn som han snakket. Og noen av dem er voksne folk, det begynner å bli 40 år siden de første han foreleste. Det er tydelig at han sitter i folks minne. Det er veldig kult.

At Terje Spurkland underviste på utradisjonelle måter og brukte humor i formidlingen var helt bevisst, forteller datteren.

– Selv for mange av de som tok nordisk var kanskje ikke runer og eldre norsk språkhistorie det råeste faget, Det er mange som trekker fram at han klarte å få selv det til å være litt underholdende. Han ville være en foreleser som fikk med seg folk, han ville gjøre norrøn grammatikk gøy. 

Mann står og peker på et runeskrift på projektoren
LÆREMESTER I RUNER:Terje Spurkland under forelesning.(Arkivfoto)  Foto: Ola Gamst Sæther

– Han ville ikke bare være en forsker som søkte akademisk prestisje. Han ville være viktig for studentene. Han savnet jo studentene masse da han var syk, sier hun.  

Hvor viktig studentene var for ham, så de da han først fikk diagnosen midt i avslutningen av semesteret.

– Det han gjorde helgen før de skulle åpne hjernen hans var å rette ferdig alle oppgavene han skulle rette, så studentene skulle få det de trengte. Da han fikk diagnosen, dro han tilbake på kontoret på Blindern etterpå, forteller Spurkland.

Terje Spurkland var også svært viktig for kollegene. Og i et lite miljø som norrøne studier, var det flere av dem han hadde undervist.
– Jeg skjønte i begravelsen at de hadde et ganske sterkt forhold til ham. For en del av dem var han ikke en vanlig kollega. Han har undervist dem, veiledet dem, og så blitt en 
kollega.  

Ufiltrert pårørendebeskrivelse

Ganske kort tid etter de begynte å jobbe med boka for alvor, fikk Marte Spurkland farens tillatelse til å gjøre den todelt. Den ene delen var historien om runene, den andre var historien om Terje og Marte Spurkland, og det de gikk gjennom.

Marte Spurkland (1977) er journalist for TV2, og har tidligere jobbet for VG, Dagens Næringsliv og NRK.

Spurkland har skrevet flere bøker før hun skrev Pappas runer med faren, Terje Spurkland. Boka

Klassen - fortellinger fra et skoleår(2017) ble nominert til Brageprisen.

– Det å skrive om hvordan det var for meg å være pårørende kjentes etterhvert ganske viktig for meg, forteller Spurkland.

Spurkland jobber som helsejournalist, og har lest mange intervjuer med pårørende. Det forberedte henne ikke på det som kom da faren ble syk.

– Stort sett syns jeg det bildet som tegnes av pårørende er stoiske, rolige, modige folk, som klarer å fylle en hver dag med mening og lys. Så kom jeg dit selv, og det var dritvanskelig. Jeg var så full av raseri og sjokk, fortvilelse og frykt. Å klare å gjøre pårørendejobben med alle de følelsene var kjempevanskelig.

Kanskje det var på tide med andre beskrivelser av pårørendeerfaringen. Spurkland har opplevd at folk tar kontakt for å fortelle at boka har vært til hjelp for dem.

– Nå pipler det inn meldinger fra flere som mistet en de var glad i, i kreft, som sier det hjalp dem å lese den. Jeg skjønner ikke hvordan. Dette er en sint og utilregnelig person som raser over en sykdom i halvparten av boka. Oppskriften helheten i sorgbøkene er at man skal prise universet, og finne roen og. Den oppskriften har jeg ikke fulgt. Likevel sier folk at min måte å skrive om det hjalp dem. Det er veldig hyggelig.  

Mannlig foreleser bøyer seg fram over et gjerde, mot studentene.
ENGASJERT: Terje Spurkland var kjent som en engasjert formidler og fagmann. (Arkivfoto)  Foto: Ola Gamst Sæther

Komplisert bokprosjekt

Da Marte og Terje Spurkland begynte å skrive bok sammen for alvor var meningen at han skulle leve da den ble lansert. Sånn gikk det ikke. Julen 2018, et år etter han fikk diagnosen, døde Terje Spurkland av hjernekreften.  

Å flette sammen to historier og forfatterstemmer er ikke enkelt. Men i tillegg var innså Spurkland i arbeidet med boken at hun nok trodde hun kunne mer om runer enn hun gjorde.

– Jeg trodde nok at det hadde sivet inn mer enn det hadde. Og jeg hadde jo fått lightversjonen, historiene. " der dukket den steinen opp, og der lå den i en potetkjeller.", sier hun.

Spurkland var redd for å gjøre feil i redigeringen av sin fars manuskript.

– Jeg skjønte plutselig hvor lett det er å gjøre feil. Det er lett å gjøre ting som ikke betyr noe for den gjengse leser, men som er viktig for dem som kan det. Pappa ville aldri gjort feil på de tingene som har noe å si for runologene. Da kan jo ikke jeg bearbeide hans manus så det kommer inn noen feil. Det lå ganske tungt på meg. Jeg ble ganske ydmyk av det. Spesielt etter han var borte. Da han fremdeles var der, hadde jeg ham som sikkerhetsnett. Han hadde jo svarene, sier hun. 

Marte Spurkland fikk heldigvis støtte og viktige innspill fra kollegene, som gjorde henne tryggere. Etter at Terje Spurkland døde, tok en av hans nærmeste kolleger, Elise Kleivane jobben som fagkonsulent på boka, etter hans ønske. 

– Det var bare støtte og hjelp å få. Det har ikke vært noe "hm, skal du virkelig gjøre dette". De kunne med rette ha stilt mye sterkere spørsmål ved om jeg var i stand til å gjøre dette, men istedenfor har de vært kjempesøte og velvillige, og delt alt det de kan, sier hun.

En av de fineste tilbakemeldingene på boka kom også fra en kollega, en dansk runolog.

– Kollegaen hans sendte meg en melding om at en dansk runolog hadde lest boka, og sagt: «En finere runestein kan ikke en runolog få etter seg.» Da tenkte jeg, jeg håper du får med deg den, pappa.

GLADE FOR BOKA: Gunhild Ulfsrud, Jon Gunnar Jørgensen, Elise Kleivane og Karl Gunnar Johansson. Foto: Ola Gamst Sæther

Glade for boka

På Institutt for lingvistiske og nordiske studier er Terje Spurklands kolleger glade for at det ble bok av manuskriptet han jobbet på.

– Vi syns jo alle at det var ille om det aldri skulle komme ut. Og så visste vi jo at Marte Spurkland er en erfaren journalist, som har skrevet bøker som har fått god mottakelse. Så vi følte at det var i gode hender, sier professor Jon Gunnar Jørgensen. 

Elise Kleivane er den av kollegene som jobber med det som lå nærest Spurklands felt. Hun er glad for at Terje Spurkland selv rakk å jobbe sammen med datteren om prosjektet.

– Det var spesielt fint at de arbeidet med det ett år, sammen. Og at han hadde gått med på å omforme det opprinnelige manuskriptet til noe helt annet.  

Hun er glad for at Spurkland ønsket hennes bidrag som konsulent.

– Det føltes som en stor ære. Så det gjorde jeg gjerne.

Engasjert fagmann på alle områder

Terje Spurkland ble kjent som en aktiv og entusiastisk formidler, men kollegene trekker fram flere viktige profesjonelle kvaliteter som gjorde ham svært viktig på instituttet.

– Han trollbandt jo studentene, men var også en dedikert fagmann. Formidlingsiveren kunne nok overskygge det, men vi skal ikke glemme det, sier Jørgensen.

Karl-Gunnar Johansson legger til at en av Spurklands styrker var at han hadde et blikk for sammenhengene i faget, og mellom ulike grener av det.

– Det jeg husker, er at han kunne sitte fordypet i materialet og jobbe med sitt smale felt, og så kunne han løfte blikket og se at runene hørte hjemme i et mye større vikingtids- og middelalderperspektiv. Han kunne møte forskere fra historie, arkeologi og kunstvitenskap. Han kunne sette sitt felt i en større sammenheng.

Spurklands interesse for undervisningen strakk seg langt utenfor forelesningssalen. Han engasjerte seg også i strukturene rundt faget, forteller Gunnhild Ulfsrud, som er rådgiver på instituttet.

– Han hadde utrolig teft for administrasjon, og samarbeidet utrolig godt med oss. Han var den letteste du kunne jobbe med når du jobber med administrasjon. Han forsto det, og hadde respekt for den delen av akademia. Så han var høyt elsket i administrasjonen.

Nettopp denne kombinasjonen av evner og interessefelt har vært helt avgjørende for middelaldermiljøet ved UiO, og viktige plass på instituttet, forteller Johansson

–  Masterprogrammet vårt er Terjes produkt. Hadde det ikke vært for ham, hadde det vi ikke hatt et så sterkt masterprogram. Det er basen for at vi har et så levende program i dag. Der har vi en arv vi nå har ansvaret for å forvalte.

Kjennes at han er borte

På instituttet savner de den faglige tyngden og entusiasmen til Terje Spurkland, men ikke bare det. Kollegene er enige om at han var viktig for miljøet også som kollega og kompis.

– Han var veldig tydelig. Han snakket høyt, han beveget seg mye rundt, og så var han jo høy. Så man kunne aldri ignorere middelaldermiljøet, beskriver Ulfsrud.  

Kleivane forteller at han delte mye av seg selv, og at endel av historiene hans utenfra universitetet i Marte Spurklands bok, er gjenkjennelige fra lunsjrommet.

– Han var en av de akademikerne som ikke bare hadde vært på universitetet. Det så vi både i jobben, og i lunsjsamtaler. Han var virkelig en av de som kunne snakke om ting som ikke bare var pågående artikler. Det var aldri kjedelig å snakke med ham.

Hun mener at han er en som etterlater seg et tomrom.

– Vi merket det jo godt da han var her. Og det merkes jo veldig godt når han ikke er her lenger. Jeg tenker at det er et tegn på at han gjorde noe bra.

 

 
 

Emneord: Middelalderen, Norrønt, Norden, Språk Av Margrethe Gustavsen
Publisert 22. jan. 2020 15:07 - Sist endra 22. jan. 2020 16:28
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere