Slik ble hun professor i god tid før 40

Mens mange på samme alder, og eldre, bekymrer seg over å stå i midlertidige forskerstillinger, har Karin Kukkonen allerede vært fast ansatt professor i flere år. 

Nå er 38-åringen tildelt UiOs pris for yngre forskere, som deles ut for første gang i år. Ifølge prisbegrunnelsen står Kukkonen bak «banebrytende publikasjoner innen flere fagområder» og har dessuten «bygget opp et internasjonalt respektert og unikt tverrfaglig miljø».

Hvordan har hun fått til alt dette i så ung alder?

Viktig å flytte på seg

Trolig er det vekslingen mellom ulike fagmiljø i ulike land som har ført henne til toppen av den akademiske karrierestigen så raskt, antar professoren. 

Kukkonen har nemlig ikke vært så lenge verken på Universitetet i Oslo eller i Norge.

Doktorgraden tok hun ved universitetet i Tampere i Finland og Johannes Gutenberg-universitetet i Tyskland, gjennom en såkalt cotutelle-avtale. Senere har hun vært postdoktor både i finske Turku og ved britiske Oxford. I 2015 flyttet hun til Norge, til fast jobb som førsteamanuensis i allmenn litteraturvitenskap på UiO. Etter to år kvalifiserte Kukkonen til professoropprykk.

Så selv om statusen som midlertidig ansatt ikke varte lenge, har hun dratt god nytte av den:

– Det er tøft å være midlertidig ansatt. Samtidig byr det også på muligheten til stadig å komme inn i nye fagmiljø, få nye impulser og dermed utvikle tankene videre. Det er dette som har gjort det mulig for meg å publisere nok til å tilfredsstille kravet til professorkompetanse, sier prisvinneren.

– Jeg har vært veldig heldig, og har hatt mulighet til å gå videre både med interessen for kognitiv litteraturvitenskap og interessen for 1700-tallsromanen, fortsetter hun.

– Så for å bli professor i ung alder, bør man være villig til å flytte litt på seg?

– Jeg tror det hjelper. Ved å komme inn i nye fagmiljø lærer man nye ting og man får også en utvidet forståelse for det man allerede driver med. Men det er også viktig å komme til gode fagmiljø og institutter.

Sannsynlighet i litteraturen

Å bli professor har likevel aldri vært et «mål» for Kukkonen.

– Å være forsker eller vitenskapsperson, det er ikke noe man gjør for å komme seg et spesielt sted i karrieren. For meg handler det om at jeg vil jobbe med litteratur. Jeg vil utforske ting, finne ut hva som har skjedd i romanens historie. Jeg vil vite hvorfor folk leser, og hva de får ut av det, sier professoren.

Akkurat nå holder hun på å ferdigstille en bok om sannsynlighet i litteraturen. En monografi der hun kobler sammen litteraturteori, psykologi og filosofi:

– Når vi leser en roman, er det ikke alltid at handlingen er så sannsynlig. For eksempel tidspunktet ting skjer, tilfeldighetene som gjør at to personer møter hverandre akkurat da, og ikke senere, sier Kukkonen og fortsetter:

– Det jeg er interessert i, er hvorfor det likevel fungerer? Hvorfor godtar vi handlingen uten hele tiden å stoppe opp og tenke ‘dette stemmer ikke’ eller ‘dette tror jeg ikke på’. Det har nok noe å gjøre med hvordan litteraturen utvider måten vi tenker på.

– Vi tenker gjennom forventninger

Sentralt i Kukkonens bok er det som i psykologien kalles «predictive processing», forklarer hun:

– Vi tenker gjennom forventninger. Disse er ikke bevisste, men styrer likevel oppmerksomheten vår. Og om noe skjer som ikke passer inn med denne, må vi justere forventningene. Dermed bygges det en slags feedback-sløyfe, en dynamikk i tenkningen. Dette er noe mange i psykologien og nå også innen filosofi, er opptatt av.

Det Kukkonen gjør, er å kombinere dette med litteraturforskning.

– Jeg har tenkt: Ok, hvis det er slik det fungerer i det virkelige liv, hvordan foregår disse prosessene når vi leser en roman? I boken snakker jeg om «probability designs», eller hvordan litterære tekster tar grep i disse forventninger og la leserne reflektere over dem.

– Tar boken for seg en spesiell sjanger, eller er det romaner generelt?

– Det er romaner generelt. Jeg er spesialist på 1700-talls-romanen, men forsøker å vise en lang historisk horisont. Eksemplene i boka går tilbake til den gammelgreske romanen og helt fram til romaner som er publisert i dag, forteller professoren og fortsetter:

– Sjangre er forresten et interessant spørsmål når det kommer til forventninger, for med sjangre kan man styre forventningene hos leseren. Samtidig finnes det ulike nivå med forventninger: Du forventer at Askepott kommer til å gifte seg med prinsen, siden det er et eventyr, men du vet ikke akkurat hva som skjer på neste side, når prinsen kommer med skoen og Askepotts søstre tar et steg frem. Sjangre skaper en slags metaforventning, som lar deg vurdere om det som skjer «passer» med hele handlingen.

Blant eksemplene Kukkonen har med i boken, er Anna Karenina av Lev Tolstoj:

– Der bygges handlingen opp på en måte som gjør at når du kommer til slutten, så føler du at det måtte ende slik det gjør: At alt går galt og hun kaster seg foran toget. Men da fungerer sosiale forventninger som en slags metaforventning til den tragiske slutten. For om man ser nøyere etter på de stegene som leder fram til dette punktet, så er det ikke nødvendigvis slik at det måtte gå på denne måten, poengterer hun.

– Føler meg veldig verdsatt

– Med prisen er du definert av UiO som en av de fremste her. Hva skal til for at UiO får beholde deg, at du ikke bare reiser videre?

– Pristildelingen får meg selvfølgelig til å føle meg veldig verdsatt her. Det er i seg selv viktig for ønsket om å bli værende. Ellers er det utrolig viktig å ha et fagmiljø og omgivelser man trives i. Det har jeg her i dag, og hvis UiO kan sikre at dette består, vil det være en veldig viktig faktor for meg.

– Du har jobbet ved universiteter i flere land, har du merket deg noe spesielt med UiO, noe som er uvanlig?

– Fagmiljøet her på allmenn litteraturvitenskap er et veldig fint sted å være. Jeg kom hit uten å kunne et ord norsk og uten å vite hvordan ting her fungerte. Men folk hjalp meg med norsken og var utrolig vennlige. I tillegg var både de og andre på insitituttet interessert i å høre om og diskutere det jeg hadde drevet med tidligere. Dette har blant annet resultert i at vi sammen utviklet det tverrfaglige prosjektet Litteratur, kognisjon og emosjon.

– Man kan flytte mye rundt, men for å lykkes er det det like viktig at man blir tatt imot på en så inkluderende måte som jeg ble her, konstaterer Kukkonen.