Djevelens musikk – som ble kristen

Da rock and roll kom på 50-tallet kalte konservative kristne den for djevelens musikk. Men musikksjangeren har også hentet inspirasjon fra pinsebevegelsen, ifølge ei ny bok av UiO-forsker Randall J. Stephens.

Randall J. Stephens forteller under boklanseringen på Universitetsbiblioteket om hvordan rockemusikken først ble fordømt, og så etterhvert ble brukt av lavkirkelige miljøer til å formidle konservativ kristen tro. 

Foto: Ola Sæther


«Jesus rocks» sto det på forsida av The Newsweek i 2001.
- Kristen rock, også kalt «Jesus rock» var da blitt en milliardindustri og solgte i en periode mer enn jazz og klassisk, sier Randall J. Stephens, som forklarer bakgrunnen for tittelen på The Newsweek..

Forrige uke lanserte Stephens sin nypubliserte bok «The Devil’s Music - How Christians Inspired, Condemned, and Embraced Rock ’n’ Roll» i Universitetsbiblioteket. Boken kom ut på Harvard University Press i mars, men siden Stephens ble nyansatt som førsteamanuensis i amerikanske og britiske studier ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk (ILOS) i august, er dette første gang boka lanseres i Norge.

Kristen rock fra 1960-tallet

I boka forteller han historien om hvordan rocken ble fordømt som djevelens musikk da den kom på 50-tallet, og hvordan det tok en helomvending og sjangeren «kristen rock» oppsto et tiår senere.

Fra slutten av 1960-tallet og utover 1970-tallet brukte kristne fra lavkirkelige miljøer rock som en måte å formidle konservative kristne verdier og bibeltro.

Kristen rock? Ja, dette er det kristne heavy metal bandet Stryper fra midten av 1980-tallet. 

Ledet til umoral

«Stephens ønsker at vi skal tenke på rock og kristendom som to søsken i en familietvist, og ikke som fiender», skrev The New Yorker i en anmeldelse av boka.

Da rocken oppsto på 50-tallet i USA var den et av datidens mest kontroversielle tema, og frontene mellom «Guds musikk» og «djevelens musikk» var steile. Spesielt ble den bannlyst av kristne konservative i Sørstatene.

Stephens viser til et svar som Dr Martin Luther King, som i en periode ga råd i ei avisspalte, ga til en gutt på 17 år i 1958. Gutten var en kirkegjenger og sa at han både hørte på gospel og på rock and roll, og lurte på om det var noe galt i det? Hvorpå Luther King svarte at rock og gospel var helt uforenelige. 

Den dype, hellige meningen til musikken spilt i kirkene måtte aldri blandes med den forbigående kvaliteten på rock and roll, svarte Dr Martin Luther King, som også sa at rock and roll «leder menns sinn til nedverdigende og umoralske dybder».

Elvis inspirert av pinsebevegelsen

Stephens er opptatt av hvordan mange av de store rockestjernene, som Elvis, Little Richard og James Brown, hadde bakgrunn fra pinsebevegelsen sør i USA, og dermed har latt seg inspirere. Han mener for eksempel at Elvis klassiske skjelvende bevegelser, og måten han la seg på kne på på scena, var gester han hadde lært fra predikantenes oppførsel på podiet.  

- Elvis var søkende, og tok jo mer avstand fra kirka han hadde vokst opp i etter hvert. Men han endte mange av konsertene sine med gospelmusikk – selv om han var dopet -  og gospelgruppen The Jordanaires var jo med Elvis både på konserter og plateinnspillinger, forteller Stephens.

"På hovedgata eller i Afrikas jungel, lyden fra denne ville rytmen er den samme" står det i denne illustrasjon fra en anti rock and roll artikkel publisert i et blad fra en baptiskirke i 1957.

Invadert av barbariet

En del av kritikken av rockemusikken var ren og skjær rasisme fra hvite konservative. Rock ble beskrevet som en «jungel music» som en kunne høre på misjonsmarkene i Afrika og Latin-Amerika, og dette barbariet var nå i ferd med å invadere Nord-Amerika.

Men på slutten av 60-tallet skjedde det noe. Det poppet opp flere kristne grupper som brukte rock som musikksjanger, men med kristne tekster. Det er sagt at kristenrocken ønsket å bekjempe djevelen med hans eget våpen.  

Blant de første bandene var The Crusaders fra Sør-California.
- Berkeley og San Fransisco i California skulle spesielt bli viktige sentrum for musikksjangeren og det ble arrangert flere kristne rockefestivaler, sier Stephens, som under lanseringen viste fram rockemusikere med langt hår i fargerike, utfordrende kostymer som ikke akkurat ga  assosiasjoner til «gode kirkegjengere».

Gjennombrudd med Jesus Christ

Det store året var 1970 da rockeoperaen Jesus Christ Superstar kom.
- Musikken i kristen rock er den samme, men tekstene var konservative, og fordømte utsvevende seksualitet og abort. De kunne også handle om verdens undergang og helvete.
- Det er vel typisk amerikansk å være så fleksibel, ta i bruk en musikksjanger som en omformer til noe helt annet, fortsetter Stephens og ler.

Han forteller at når han har gått forbi pinsemenigheten i Oslo sentrum, har han hørt musikk sive ut gjennom dørene som han synes ligner veldig på den kristenrocken han har hørt i lignende kirkesamfunn i USA.

Den er likevel ikke fullt så «rocka» som musikken som den i søsterens menighet utenfor Denver, der spiller de nemlig av og til Heavy metal for full guffe.

En av fire tilhører evangeliske kirker

Han mener det er viktig å få kunnskap om evangeliske kristne i USA. De kan sammenlignes med mange av frikirkene og deler av bedehuskulturen i Norge, og kjennetegnes av en konservativ tro med motstand til abort og homofili og en bokstavtro bibeltolkning som legger stor vekt på omvendelse og frelse. Majoriteten av de hvite evangelisk kristne er republikanere. Mange afroamerikanske kristne deler for eksempel samme bibelsyn, men går i andre kirker og står politisk langt fra hvite evangeliske kristne.

- En av fire i USA definerer seg som evangeliske kristne. Det er interessant hvordan de på mange måter snakker om seg selv som en undertrykt og nærmest forfulgt minoritet, noe de ikke er, sier Stephens.

Før Trump vant presidentvalget i 2016 skrev Stephens ei bok som handlet om hvordan de evangeliske kristne skapte alternative fakta og myter, som at verden er 10 000 år gammel, og hvordan disse oppsto.

- Noen sa at jeg overdrev da jeg snakket om hvordan de skapte en slags parallell verden med sine kulturelle konstruksjoner. Men etter at Trump kom til makten, har vi vel fått et bevis om at disse «alternative facts» lever i beste velgående, sier Stephens.
 

Av Lisbet Jære
Publisert 30. okt. 2018 20:24 - Sist endra 2. nov. 2018 11:54
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere