Den østsamiske gravplassen på Gravholmen i Pasvikelven stod i fare for å bli ødelagt da elven skulle demmes opp. Derfor ble det bestemt at skjelettene skulle flyttes til trygg grunn, og i 1958 og 1959 ble gravplassen gravd opp.
Gravholmen i Pasvikelva
Undersøkelsen ble ledet av arkeologen Povl Simonsens fra UiT.
Utgravninger i 1958 og 1959.
Simonsen skilte ut tre faser, hvor den eldste sannsynligvis var fra førkristen tid (dvs. før ca. 1650) og de to yngste fra kristen tid.
Den siste graven på Gravholmen var fra 1923.
Gravene lå generelt veldig grunt, men i den eldste fasen lå gravene noe djupere enn de yngre og var i noen tilfeller også blitt berørt/skada av yngre begravelser.
De døde var for det aller meste gravlagt i kister.
Skoltesamene i Sevettijärvi i Finland skal ha samtykket til dette, under forutsetning av at skjelettene ble gjenbegravet etter undersøkelsen. De fleste skjelettene ble begravet på 60-tallet, men 20 hodeskaller og noen knokler fra 16 skjeletter, ble tatt med til Anatomisk institutt på Universitetet i Oslo.
Majoriteten av skoltesamene er medlemmer av Den østlige ortodokse kirke, og i 2013 ba disse om at levningene skulle bli levert tilbake fra UiO for å kunne bli gjenbegravet.
Fader Johannes Johansen i Den østlige ortodokse kirke er frustrert over hvor lite som har skjedd på fire år.
– Vi er veldig misfornøyd med det, for først ble det gitt et felles ja til å gjenbegrave alle de samiske levningene ved UiO, ikke bare de fra Neiden, men vi konsentrerte oss om dem først, sier Johansen til Uniforum.
I 2011 ble 94 skoltesamiske skjelett utlevert fra UiO til menigheten ved St. Georgs kapell i Neiden i Finnmark, der Johansen er forstander.
Ønsker forskning på levningene
Nå har UiO datert levningene fra Pasvik. 15 av de 21 ble gravlagt mellom 1310 og 1660, altså i senmiddelalderen og rundt det tidspunktet da skoltesamene først ble kristnet, på midten av 1500-tallet. Fire er gravlagt mellom 1310 og 1490, mens ytterligere fem er gravlagt før kristningen «med høy sannsynlighet». Seks av dem kan være gravlagt enten før eller etter kristningen.
De siste seks er spredd i tid, 1640-1690, 1730-1810 og de siste to er fra 1920-tallet.
Siden levningene er så gamle, mener leder for Ä’vv Skoltesamisk museum i Neiden, Honna Havas, at de kan gi betydningsfull ny kunnskap om skoltesamene. Hun ønsker derfor heller at det blir forsket på levningene, enn at UiO og Sametinget forhaster seg med en gjenbegraving.
Havas mener at saken har to sider. Etisk sett kan en gjenbegravelse være den beste løsningen, men det er ikke alt.
– På den andre siden innebærer levningene veldig mye kunnskap om skoltesamisk historie. Som forsker vil jeg gjerne at det foretas grundig undersøkelse av levningene før de begraves, sier Havas til Uniforum.
I 2014 slo Skjelettutvalget fast at «levningene etter alt å dømme har et reelt forskningspotensial» og «kan bidra til ny og viktig innsikt». Havas mener dateringen tilbake til 1300-tallet, gjør det ekstra viktig å forske på levningene, fordi det er lite kunnskap om skoltesamenes eldre historie.
– Det er veldig beklagelig hvis UiO ikke foretar denne forskningen, sier Havas.
Fader Johannes Johansen frykter ikke tap av viktig kunnskap hvis levningene blir snarlig begravet.
– Nei, det gjør jeg ikke. Det er mye viktigere at de kommer tilbake dit de var, enn at vi skal ha dem til ubegrenset forskning, da kunne vi jo legge alle andre lik også på fryselager. Det er et uholdbart argument. Her er ulike agendaer, og vi holder på vår, sier han.
Johansen mener det er prestisje som ligger bak.
– Det er alltid noen som ønsker å beholde alt eller noe der det er, men det er ingenting i veien for å ta prøver av alt som er der. Det er veldig lite man egentlig trenger for å kunne drive en pålitelig forskning, sier kirkeforstanderen.
Skoltesamiske gravskikker
Det er vanskelig å se et markert skille mellom førkristne og kristne graver.
Den førkristne gravskikken ble i stor grad videreført etter kristningen på 1500-tallet.
Et viktig trekk ved gravplassene var at de måtte ligge nært vann på holmer, ved elver eller på nes. Dette var knytta til forestillinga om ei brennende elv, Tolljohk, som skilte mellom de levende og de døde.
Et annet viktig generelt trekk ved samisk gravskikk var at gravene skulle ligge tørt og luftig eller grunt.
Kilde: Nils Storås Burial customs of the Skolt Lapps (1971)
Omfattende prosess
Selv om levningene ligger på UiO, er det Sametinget som bestemmer over dem. I 2015 fikk UiO og Sametinget avslag på en felles søknad til Kunnskapsdepartementet om arbeidet med tilbakeleveringen.
I løpet av høsten vil Sametinget starte en prosess for å avgjøre hva som skal skje med levningene, forteller seniorrådgiver Ingeborg Larssen i Sametingets avdeling for rettigheter og internasjonale spørsmål.
– Men det er en krevende jobb, for levningene er ikke identifisert, slik at det er mulig å kontakte etterkommere. Dermed vil Sametinget involvere mulige etterkommere av Pasvik-samene i både Norge og Finland, sier Larssen til Uniforum.
Kirkeforstander Johansen mener det ikke er noe hinder for utleveringen at en del av dem ikke var kristent gravlagt i utgangspunktet.
– Uansett så lå alle sammen på en felles gravplass, så vi ønsker å få dem tilbake samlet, sier han.
- Les mer om UiOs skjelettsamling: Apekvinna Julia Pastrana på veg tilbake til Mexico
.jpg?alt=listing)
Logg inn for å kommentere
Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere