– Mer juks og konflikter på universitetene

– I denne historiske endringen har hele systemet blitt mer komplekst. Universitetenes monopol på forskning er vekk, sier Ove Kaj Pedersen.

Globalisering, EUs indre marked og finanskrisen har ført til dramatiske endringer ved Europas universiteter, hevder Pedersen. Han er professor i komparativ, politisk økonomi ved Copenhagen Business School.

Pedersen beskriver universitetene som en nasjonsbyggende institusjon med en tung kulturarv. Med mange tradisjoner og et viktig samfunnsoppdrag er det en enorm prosess å skulle endre disse institusjonene. Og likevel er det akkurat det Pedersen mener har skjedd de siste 20 til 30 årene.

Universitetene skal ikke lenger bare gi allmenndannelse til eliten, massene skal få kvalifikasjoner som styrker landenes konkurransekraft, ifølge Pedersen. Han har forsket på utdanningspolitikk, og han har erfart mye selv gjennom en lang yrkeskarriere ved noen av de største universitetene i USA og Europa. Det forteller han når Uniforum møter ham i Oslo i forbindelse med et seminar arrangert av SUM, Senter for utvikling og miljø ved UiO.

Tidstypisk møte

Tidligere i september samlet Torbjørn Røe Isaksen hele utdannings-Norge til toppmøte. For Pedersen er dette et tidstypisk møte. Hele utdanningsløpet skal sees under ett, fra barnehagen til fullført mastergrad. Og målet for dem alle er å utdanne kompetente arbeidere som kan hevde landet sitt i kampen om eksportmarkeder og utenlandske investeringer.

Sånn var det ikke før, da var universitetene noe enestående, hevder han. De utdannet eliten til å sikre nasjonens overlevelse, først gjennom statsbygging og siden i møte med sikkerhetstrusler, men nå har økonomiske trusler overtatt.

Ikke uventet oppsummerer Pedersen, som har gitt ut boken Konkurrencestaten, universitetenes nye politiske og økonomiske posisjon med «konkurranse, konkurranse, konkurranse». Pedersen mener at de samme utfordringene og endringene går igjen på de fleste universitetene i Europa, og spesielt ved dem som er finansiert av det offentlige.

Konkurranse gir lavere inntekter

Det økte økonomifokuset, eller økonomifiseringen, som Pedersen kaller det, fører også til endringer i hvordan universitetene blir styrt og er en forklaring på de velkjente debattene om rektors posisjon som styreleder.

Å styre de nye, økonomifiserte universitetene krever en større økonomisk-profesjonell ledelse, heller enn den tradisjonelle faglige og kollegiale ledelsen. Dermed kommer de eksterne representantene inn i styrene, rektorer blir ansatt eller direktører overtar posisjonen som styreleder, og universitetene styres som en bedrift.

– Det er en forutsetning for å etterleve økonomifiseringen, konstaterer Pedersen.

Mange andre driver med forskning, slik som tenketanker, store konsulentbyråer, de multinasjonale organisasjonene og næringslivets forskningsavdelinger. Spesielt den store floraen av forskningssentre og høyskoler som får universitetsstatus, har endret konkurranseforholdet både mellom forskere og mellom universitetene.

Dermed øker ressursene som brukes på forskning, men siden antallet enheter også har økt, øker ikke bevilgningene til universitetene tilsvarende. Siden de er blitt flere om forskningsmidlene, har også rektorene et annet ansvar, selv om de er valgte i kollegiet. Blant annet er de nødt til å bruke mye mer av tiden sin på å skaffe midler, og på oppgaver som forbindes med lobbyvirksomhet.

– De er alltid ute etter å skaffe penger, sier Pedersen. Det var mye lettere før, da pengene bare kom, legger han til.

Konkurranse som fører til skandaler

De største blant disse nye konkurrentene trekker også til seg eliten av forskere og kan tilby dem en mye høyere lønn. Igjen henter Pedersen erfaring fra sitt eget liv; han sa opp en professorstilling på prestisjetunge Københavns Universitet, fordi Copenhagen Business School tilbød ham bedre lønn og et eget forskningssenter.

Når forskerne skal konkurrere mer seg imellom, er det publiseringer de har til å konkurrere med, og publiseringspresset øker.

– Dermed forvitrer de etiske standardene, og det blir mer småsnusk, sier Pedersen.

Han mener at hele forskningen er i forandring fordi verdiene om nøytralitet, samfunnsnytte, objektivitet og sannhetssøken blir satt under press. Antallet skandaler er så langt begrenset, men stigende, mener Pedersen.

– Jeg kan garantere deg at vi vil få flere av dem, advarer han.

Siden etikken er under press, øker også kontrollmekanismene mot uredelighet, hevder statsviteren. I takt med det nye kontrollbyråkratiet har også rollen som forskningsleder endret seg. Pedersen selv har fått et større ansvar for kvalitetssikring. Han mener at det er en klassisk ledelsesoppgave, men ikke en oppgave som universitetene har tradisjon for.

Statustap for forskere

Da Pedersen selv fikk sitt første professorat, var han utpekt av Dronningen av Danmark. Han kunne ikke bli sagt opp av andre enn dronningen. Sånn er det ikke lenger, de vitenskapelige ansatte er vanlige tjenestemenn, underlagt de samme arbeidsreguleringene som andre offentlige tjenestemenn. For mange har det betydd et stort statustap og en endring i selvforståelsen. De er mindre intellektuelt forpliktet, mens samfunnsoppdraget står sterkere, hevder Pedersen.

Parallelt med at de skattefinansierte universitetene fokuserer mer på undervisning, er det de private som overtar nøkkelrollen i teknologiutviklingen. Det har også kommet et skarpere skille mellom forskning og undervisning, hevder Pedersen.

Økonomifiseringen fører også til at de forskerne som får inn store, gjerne europeiske forskningsprosjekter, stiger i anseelse, mens forskerne som ikke er like vellykket med å hente inn eksterne midler, blir satt til å undervise. Det skillet bidrar også til å redusere status for enkelte vitenskapelige ansatte, og større skiller fører til flere konflikter.

Forskningsfrihet og personkonflikter

Forskningsledere har også et annet ansvar; nå skal de lede en gruppe forskere til å fullføre flere oppdrag som er definert utenfra, og ovenfra, enten det er fra politikere eller næringslivet. Dermed har rutinerte forskere mindre forskningsfrihet til å definere sine egne oppgaver, enn det de er vant til.

– Slikt fører til skrik og skrot og nervesammenbrudd, sier dansken, som forventer at hans generasjon med forskere, som snart er pensjonister, vil skrive selvbiografier fulle av personkonflikter når de går av.

Men til sist legger Pedersen til at å være forsker i dagens velferdsstater overhodet ikke er så dystert som det kan høres ut. Det er både et utrolig privilegium og veldig spennende, avslutter han.