Minneord for Tove Eyde Nielsen

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 18 1998


Det ble stille blant Toves mange venner og kolleger ved Universitetet i Oslo da vi fikk den meldingen vi hadde fryktet: Tove var ikke mer, den mest levende av oss var gått ut av tiden.

Tove Eyde Nielsen var knyttet til universitetet i store deler av sitt yrkesaktive liv. Hun kom hit i 1982 som informasjonskonsulent. Det var i hovedsak innen informasjonsarbeidet hun virket, og det var særlig der hun bygde opp sitt store nettverk innen universitetet. I 1985 ble hun ansatt som informasjonssjef, en stilling hun hadde til hun i 1990 gikk over i et vikariat som informasjonsmedarbeider i Forskningsparken AS. I 1991 ble hun ansatt som informasjonsdirektør ved universitetet. Denne stillingen hadde hun til hun i september 1996 ble tilsatt som rådgiver i Internasjonal avdeling. Tove var selve kreativiteten og drivkraften bak både internavisen Uniforum og forskningsformidlingsmagasinet som etter hvert fikk navnet Apollon. Hennes brede kunnskap, samfunnsengasjement og evne til analyse var av stor betydning for utviklingen av informasjonsvirksomheten ved Universitetet i Oslo.

Tove hadde den perfekte bakgrunn som internasjonal medarbeider, hun hadde røtter i Kina og i USA hvor hun oppholdt seg i mange år, hun hadde studert i Frankrike, og hun hadde et langt opphold i Chile bak seg da hun begynte i Internasjonal avdeling. Tove var flerkulturell både i sin bakgrunn og ikke minst av innstilling, og det var ønsket om å arbeide innen dette feltet som fikk henne til å søke stillingen i Internasjonal avdeling. Tove opplevde selv at hun ikke fikk virket som hun skulle ha ønsket hos oss, hennes sykdom ble konstatert rett etter at hun begynte, men for oss i avdelingen ble hun en rådgiver i ordets riktige forstand. Til tross for sin alvorlige diagnose viste hun et stort engasjement, hun ga oss god ballast og gode ideer til vårt arbeid. På mange måter utgjorde Tove en samlende effekt for oss i en turbulent tid. Hun oppmuntret oss, hun tilførte oss energi og orket å ta vare også på oss. At hun lenge var den sprekeste av oss, til tross for sykdommen, forbauser vel ingen som kjente henne.

Tove hadde en uvanlig åpenhet om sin sykdom. Hun lot oss følge med i sin kamp, samtidig som hun lot oss prøve og feile i vårt ofte hjelpeløse møte med en dødelig sykdom, og hun holdt kontakten med oss nesten til det siste.

Tove satte sitt preg på de miljøer hun arbeidet i og gjorde et sterkt inntrykk på de mennesker hun kom i kontakt med. Vi har mistet en reflektert kollega, en venn og et medmenneske. Hun var et fargerikt og spesielt menneske med en dynamisk utstråling som vi aldri vil glemme. Våre tanker går til Joar, som har mistet sin kone, og til jentene, til Katja, Nora og Ada, som har mistet sin kjære mamma.

På vegne av Toves venner og kolleger ved Universitetet i Oslo, Sigrid Herlofson Holtermann


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 18 1998

Publisert 26. nov. 1998 14:43 - Sist endra 1. sep. 2014 13:46
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere