Tre dommere og to meddommere i Borgarting lagmannsrett er enstemmige i dommen som ble avsagt i går: Forskeren som har gått til varslersak mot Oslo universitetssykehus, varslet ikke den 8. januar 2014, slik hun hevder.
Dommen tar derfor ikke stilling verken til om kvinnen har vært utsatt for gjengjeldelser, eller om hun har krav på erstatning eller oppreisning.
Forsker med varslersak mot OUS
* 2017: En kvinnelig forsker (35) tapte i Oslo tingrett etter å ha saksøkt Oslo universitetssykehus for angivelig å ha blitt møtt med represalier etter varsling. OUS avviste både at kvinnen hadde varslet og at hun var blitt møtt med gjengjeldelser, og fikk medhold i dette av tingrettens flertall. Tingrettens mindretall, en meddommer, mente kvinnen hadde varslet, og at hun var utsatt for én gjengjeldelse. Dommen påla kvinnen å betale OUS’ sakskostnader på 477 726 kroner. Hun anket dommen.
* 2018: Dommen fra Borgarting lagmannsrett ble avsagt i går. Kvinnen tapte, og dommen er enstemmig. Kvinnen er pålagt motpartens sakskostnader på 297 000 kroner.
* De påståtte gjengjeldelsene er gjengitt nederst i artikkelen.
For OUS kommer lagmannsrettens konklusjon ikke som noen overraskelse:
– Domsresultatet er som forventet, konstaterer advokat Arne Moland på vegne av sykehuset.
Hevder kvinnen er vanskelig
Den nå 36 år gamle kvinnen gikk i fjor til sak mot OUS for angivelig å ha blitt møtt med represalier etter at hun varslet om dårlig arbeidsmiljø. Konfliktene pågikk mens kvinnen var stipendiat på Universitetet i Oslo, med arbeidssted OUS.
Sykehuset har hele tiden avvist både at kvinnen har varslet og at hun er blitt utsatt for represalier. Derimot har det ifølge sykehuset vært nødvendig å sette inn «tiltak» overfor kvinnen, fordi hun angivelig er vanskelig å ha med å gjøre.
Denne vurderingen har de nå fått aksept for både i Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett.
Kritisk til lagmannsrettens gjennomgang
Kvinnens advokat Ingvild Opøien mener lagmannsrettens dom sier noe generelt om varslersaker:
– Dommen viser at det i dag dessverre ikke er mulig å nå frem som varsler i rettssystemet hvis du er ansatt i en statlig etat, hevder hun overfor Uniforum.
- Varslerforsker Sissel Trygstad: Varsling er et felt fullt av gråsoner og vanskelige grenseoppganger
– Retten har tolket faktum i favør av en stor arbeidsgiver, staten, og ikke på basis av et helhetsbilde av det som har foregått. I spørsmålet om det er varslet, bygger retten isolert på ordformuleringen til et par vitner som sier de ikke helt husker fire år etter, og utelater mange andre fakta som viser at det er varslet. I spørsmålet om det er utøvd gjengjeldelser, er de til dels voldsomme gjengjeldelsene fra arbeidsgivers side mot varsleren ikke vurdert, oppsummerer advokaten.
Opøiens råd er klart:
– Dommen viser at man som ansatt i en statlig etat, etter rettens snevre tolkning av varslingsreglene, ikke bør varsle.
Dette er de påståtte gjengjeldelsene som OUS og domstolene har avvist:
* Ledelsen ved enheten forskeren tidligere var ansatt, ville i gjengjeldelseshensikt frata forskeren deltakelse som stipendiat i Helse Sør-Øst-prosjekt.
* Enheten forkortet i gjengjeldelseshensikt forskerens stipendiatperiode.
* Forskerens tidligere hovedveileder og en kollega destruerte i gjengjeldelseshensikt fem cellekulturer tilhørende forskeren. (mindretallet i Oslo tingrett mente dette var en gjengjeldelse)
* Sentrale medarbeidere ved enheten har på uberettiget vis krevd medforfatterskap til forskerens artikler.
* Sentrale medarbeidere ved enheten og Nevrokirurgisk avdeling ville ikke stå som bidragsytere eller «affiliation» til en artikkel utarbeidet av forskeren.
* Lederen ved enheten ga forskeren arbeidskontrakter av kort varighet.
* Fremleggelse av dobbeltpublisert artikkel i OUS’ prosesskrift til rettssaken.
* Avslutningen av forskerens arbeidsforhold.
* I lagmannsretten ble også en episode fra 2017, der forskeren ble bortvist fra et av UiOs biblioteker, vist til av forskerens advokat som en gjengjeldelse.
.jpg?alt=listing)
I « lovens ånd « presenterte Montesquieu teorien om maktfordelingsprinsippet. Det dreier seg om å skille de ulike funksjonene i staten, og hensikten var å begrense vilkårlige avgjørelser og hindre misbruk av makt. For å hindre maktmisbruk var det helt avgjørende at « makten stanser makten. »
I denne saken som i mange andre rettssaker, ser vi at maktinstansene, her representert ved ledelsen ved sykehuset/ UIO, og rettsvesenet, beskytter hverandre. Det går på bekostning av enkeltpersonen og hennes rettigheter, og setter dermed rettsikkerheten i fare. En av forutsetningene for maktfordelingen til Montesquieu var nettopp å beskytte menneskets rettigheter, og i dette tilfelle forskerens rett til et trygt og forutsigbart miljø. Den gjensidige kontrollen som de ulike maktinstanser skal utøve, var ment for å bevare personens fundamentale retter, men disse er nå satt helt til side av maktalliansene.
Som advokaten uttalte: "Retten har tolket faktum i favør av en stor arbeidsgiver, staten, og ikke på basis av et helhetsbilde av det som har foregått. "
Heidi Thorp Stakset
Logg inn for å kommentere
Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere