Derfor vil «ingen» stille til dekanvalg på UiO

Da Arild Underdal ledet valgkomiteen for dekanvalget på SV i 2016, fikk han beskjed om at fakultetet ønsket minst to kandidater. Det ble for vanskelig.

GJORDE DET DE KUNNE: – Allerede fra starten av regnet jeg med at vi ville få problemer med å finne to eller flere kandidater. Så da vi satt igjen med én kandidat til slutt, anså vi oss for å være i mål, sier Arild Underdal.

Foto: Ola Sæther

Det medisinske fakultet har foreløpig ikke fått gjennomslag for sitt ønske om å gå over fra valgt til ansatt dekan. Endringen er kontroversiell, til tross for at de færreste dekanene på UiO de siste ti årene har stilt til valg mot en motkandidat.

En gjennomgang UiO gjorde i 2015, viste at i tiårsperioden 2005–2015, ble 22 av 26 nye dekaner valgt uten motkandidater. I dag er det kun dekanen på HF som har vært gjennom et reelt valg.

Hvorfor finner ikke fakultetenes valgkomiteer flere kandidater?  Uniforum har snakket med tre komitéledere som alle har sine forklaringer.

Dekanvalg - Dette sier UiOs valgreglement

* Det «bør» oppnevnes en valgkomite som aktivt skal søke etter egnede kandidater. Hvert medlem av komiteen har selvstendig forslagsrett.
* Enhver som har stemmerett ved valget, kan i tillegg fremme forslag på enhver valgbar person innenfor egen stemmerettsgruppe. Et kandidatforslag skal være underskrevet av minst 10 personer med stemmerett.
* Fakultetets tilsatte og studenter har stemmerett.
* Disse er valgbare: faste vitenskapelig tilsatte ved fakultetet og «eksterne» kandidater.
* Dersom det kun er én kandidat, foretas valget av det sittende fakultetsstyret.
* Dekan og prodekan velges, dersom ikke universitetsstyret selv - etter tilråding fra fakultetet - bestemmer at det skal foretas tilsetting.

Se hele valgreglementet

Spurte bare én

På UV-fakultetet avsluttet valgkomiteen søket i 2016 straks mannen de aller helst ville ha i vervet, Sten Ludvigsen, takket ja til å stille.

– Etter å ha hatt noen møter i komiteen, ble vi enige om hvem vi ønsket å fronte. Vi hadde et par navn til på blokka som vi ville spørre dersom vårt førstevalg ikke var interessert, men det ble ikke nødvendig. Han sa ja, forteller leder for komiteen, professor Jorunn Møller.

– Dere snakket ikke med de andre navnene dere hadde på blokka?

– Nei. Vi var enige om at dersom vårt førstevalg sa ja, så var vi fornøyd, sier professoren.

Valgkomiteene er ikke de eneste som kan fremme kandidater. Det kan enhver med stemmerett i valget, og som klarer å skaffe underskrift fra minst ti stemmeberettigede. Fristen pleier å være om lag 14 dager etter at valgkomiteen har kunngjort sine forslag. På UV var det ingen som benyttet seg av muligheten, forteller Møller.

– Jeg vet at noen hadde noe på gang, men da de så vårt forslag, valgte de ikke å fremme sitt.  Jeg vet ikke hvorfor, sier professoren.

Regnet med det ville bli vanskelig

Da SV-fakultetet skulle rekruttere ny dekan i 2015, fikk valgkomiteen beskjed fra fakultetet om at de ønsket seg minst to kandidater. Det klarte ikke komitéleder Arild Underdal og resten av komiteen å finne.

Til sammen snakket de med fem-seks-syv mulige kandidater, anslår Underdal. Responsen varierte. Noen sa tydelig fra at de ikke var interessert. For andre passet det ikke.

En av tingene valgkomiteen gjorde, var å sende en e-post til alle ansatte og studenter ved fakultetet.

– Vi orienterte om arbeidet vårt, og ba om forslag på kandidater eller andre innspill. Da fristen vi hadde satt gikk ut, hadde vi fått to svar. Og de inneholdt navn som vi allerede hadde på vår egen liste, forteller Underdal.

Til slutt satt komiteen igjen med ett navn: Nils-Henrik von der Fehr, som nå er dekan på SV. Men de greide nesten å få tak i en motkandidat, røper Underdal.

– En til var ganske interessert, men så ble han plutselig tildelt et stort prosjekt, forklarer professoren.

Regnet med å få problemer

– Var dere fornøyde med jobben, selv om dere ikke klarte å skaffe flere kandidater?

– Allerede fra starten av regnet jeg med at vi ville få problemer med å finne to eller flere kandidater. Så da vi satt igjen med én kandidat til slutt, anså vi oss for å være i mål. Vi hadde gjort det vi kunne og det som var rimelig å forvente av oss, konstaterer Underdal. Han kan ikke huske at komiteen fikk noen reaksjoner på at de kun hadde funnet én kandidat.

I likhet med på UV, var det heller ingen på SV-fakultetet som benyttet seg av muligheten til å fremme egne kandidater.

– Jeg var faktisk litt overrasket over at det ikke ble foreslått noen flere, sier Underdal.

– Vil ikke folk stille til valg?

– Det er i alle fall noen som ikke ønsker å stille mot en kandidat de anser for å ha bedre sjanser enn seg selv. I tillegg regnes nok ikke dekanvervene som veldig attraktive stillinger? Likevel er det påfallende hvor få kandidater det er til disse valgene, synes Underdal.

– Jeg har tidligere ledet valgkomiteer for instituttvalg. Og da har akkurat det samme skjedd – vi har foreslått én kandidat, og så har det ikke kommet opp noen flere forslag, fortsetter han.

Forhørte seg hos de kritiske

Professor Ragnar Winther ledet komiteen som skulle finne kandidater til dekanvervet på matnat i 2016.

Allerede før komiteen begynte sitt arbeid, var det klart at sittende dekan Morten Dæhlen ønsket en ny periode.

– Det var relativt lite murring mot sittende dekanat, og i en slik situasjon er det ikke lett å finne motkandidater, konstaterer Winther.

Valgkomiteens strategi ble å lete blant dem som i ulike sammenhenger hadde ytret uenighet med sittende dekan.

– Vi tenkte at dersom noen ville stille, så var det dem som var kritiske. Vi var i kontakt med noen slike, men de fleste var ikke interessert. Én person viste noe interesse for å stille til valg, blant annet fordi han ønsket å få fram noen synspunkter i saker han var uenig med sittende dekan. Men uenigheten var likevel ikke stor nok til at han orket å stille, sier Winther.

Fant ingen på egen hånd

Resultatet ble at valgkomiteen ikke fant en enste kandidat på egen hånd.

– Var det et nederlag ikke å finne noen kandidater?

– Nei, det var ikke noe stort nederlag. Vi forsøkte virkelig å finne motkandidater til sittende dekan, for å få litt debatt og diskusjon om retningen videre.

Allerede før komiteen begynte å jobbe, hadde de blitt fortalt at det ikke ville bli lett å finne kandidater.

– Det er ikke lett å få folk til å ta slike verv. Det er mye administrasjon i jobben, og oppmerksomheten tas vekk fra det du ellers driver med. Å komme tilbake til forskningen etter en eller kanskje også to perioder som dekan, er ikke lett. Det finnes mange  eksempler på folk som ikke greier det, sier Winther.

Av Helene Lindqvist
Publisert 14. des. 2017 05:30
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere