Over tusen demonstrerte for vitskapen i Oslo

Universitetene bør vel se hvordan den akademiske friheten og menneskerettene settes ut av spill i egne institusjoner. For det første har universitetene innført styreformer med linjeorganisering som binder den akademiske friheten, og dette skjedde på umerkelig vis.  Styreformen fikk et skremmende utslag i oppsigelsen av professor Arnved Nedkvitne, da han brukte sin akademiske frihet til å peke på urett som foregikk ved historisk institutt, blant annet i tildelingen av ressurser.

 Etikkprofessor Jan Helge Solbakk mente at «det eneste [Nedkvitne] har gjort feil, er at han ikke er servil overfor ledelsen. Det er en del av en ny utvikling av UiO hvor de vitenskapelig ansattes akademiske frihet er truet». Han utdypet senere: «Han er forsker, han underviser, veileder og gjør primæroppgavene til en akademisk ansatt. I tillegg har han kjempet for sitt fag i årevis. I denne kampen har han angivelig kommet med en del sterke ytringer mot blant annet ledelsen, noe som har resultert i en avskjedssak mot ham. Dette ser jeg på som et symptom på det administrasjonsstyret vi har fått i stadig større grad ved universitetet, at en akademisk ansatt ikke lenger kan ytre seg fritt uten å risikere represalier av denne karakter». Solbakk gikk offentlig ut til støtte for Nedkvitne sammen med professor i arbeidsrett Henning Jakhelln, og professorene Bernt Hagtvet, Kristian Gundersen, Arne Johan Vetlesen, Unni Wikan og Jens Saugstad.[11]

En annen  sak som kan tjene til eksempel er behandlingen av den syriske kvinnelige forskeren Jill Behnan som ble fratatt prosjekter ved Oslo universitetssykehus: "En uke etter at hun hadde varslet om dårlig arbeidsmiljø, fikk hun beskjed om at hun ikke fikk jobbe på prosjektet"(...) Og " da stipendiaten kom til laben langfredag morgen 2015, var cellekulturene hennes forsvunnet"  Dette skjer i Akademia i dag, og er en langt større trussel mot den akademiske friheten og menneskerettene her til lands enn Trump på andre siden av Atlanteren.

For det andre åpner akademia og mediene dørene for populistiske stemmer som gjør skade.  Aksel Braanen Sterri er nytilsatt stipendiat ved et prosjekt ved UIO som går ut på å undersøke grensen for hva som kan kjøpes og selges for penger. I den spinkle beskrivelsen for prosjektet som hans sjef Ole Martin Moen står ansvarlig for, leser vi:  "De fleste av oss har ingen kvaler med at kjæledyr, bøker, og barnepass blir kjøpt og solgt, men mange føler ubehag når det kommer til svangerskap (surrogati) eller seksuelle tjenester (prostitusjon)."  I Minerva skriver stipendiat Sterri ved UIO: "Hvis noen elsker å selge sex eller å tjene penger på sex, hvorfor skal det da være forbudt? For mange er sexarbeid imidlertid den eneste måten de kan tjene penger på." Dette er populisme som er innlemmet av en svak ledelse ved UIO.

Sterri har nå gjort seg til talsmann for sorteringssamfunnet i flere medier, og spesielt kommet med ytringer som henger ut en svært sårbar gruppe, personer med Downs syndrom. Det er, slik jeg ser det, rasistiske utsagn. Professor Aksel Tjora skriver i SNL: "Med rasediskriminering forstår man gjerne det å nekte individer eller grupper de samme muligheter og rettigheter som andre nyter godt av i et samfunn på grunnlag av biologiske eller visuelle kjennetegn, religion, nasjonal opprinnelse eller andre egenskaper som kan gi opphav til raseforestillinger" Dette fører i sin tur til strukturell rasisme.

Jeg siterer Sterris svar i samtale med en journalist  i Minerva  02. 04. 2017:

"De som har Downs, vil aldri kunne leve fullverdige liv, uansett hvor mye vi som samfunn legger til rette for det, sier Sterri

– Er det ikke også et samfunnsproblem at mange ikke vil ta vare på mennesker med Downs syndrom, ikke minst med tanke på hvor rike vi er?

– En person med Downs syndrom trenger hjelp og er en økonomisk belastning for samfunnet."

 Norsk lovgiving åpner ikke for systematisk undersøkelse av fostre med downs syndrom, og dermed er Sterris utsagn for sorteringssamfunn irrelevant, og ført på svært spinkelt grunnlag. Stipendiat Sterris støttespillere hevder at 90% av kvinner tar abort på grunn av Downs syndrom, og forsøker å dekke seg bak tallet 90% ved en ytterst betenkelig bruk av statistikk. Det er kanskje 90 % av 0,05 som tar abort i slike tilfeller, for norsk lovgiving åpner ikke for systematisk undersøkelse av fostre med downs syndrom. Det er kvinner som er spesielt utsatt for andre sykdommer, som arvelig sykdom, stoffskiftesykdom, høy alder ved graviditet, som tilbys medisinsk undersøkelse, og derfor er  det i sum svært få som tar abort, ettersom den systematiske undersøkelsen er ikke del av norsk lovgivning

For det tredje bør akademia -og klassekampens talsperson- undersøke pilleindustriens skadeomfang i Norge, framfor å gå ut mot naturmedisinere, synes jeg. Innen psykiatrien vet vi at flere dødsfall og selvmord skyldes tvangsmessig bruk av blant annet antipsykotisk medisin.  Espens Øwres datter Silje fikk en coctail av medisiner av sine leger mot depresjon, og hoppet ut fra en bro.

Til sist vil jeg si at også journalistikken også er "råka" innenfra, idet man velger ikke-faglig fokus og lar seg rive med av populistiske vinder i tiden. Dermed blir de akademiske stemmene holdt tilbake, og samfunnet forblir uopplyst. Mediene er i dag ikke et egnet sted for lærde og intellektuelle slik det var på 1800-tallet, men fungerer som salgsarena for kjendiser, og er slik råka av kapitalismens "bobler".