Marina Tofting: – Jeg sluttet ikke på UiO fordi jeg var misfornøyd

Da omorganiseringen Internt handlingsrom var ferdig, var avdelingen Marina Tofting hadde ledet, blitt borte. Nå har UiOs tidligere kommunikasjonsdirektør byttet jobb.

LEDELSENS TJENERE: – Ingen må tro at en kommunikasjonsmedarbeider gjør noe annet enn det ledelsen har sagt skal gjøres, sier UiOs tidligere kommunikasjonsdirektør Marina Tofting.

Foto: Ola Sæther

I disse dager er UiO i ferd med å ansette ny kommunikasjonsdirektør. Etter fem år i stillingen valgte Marina Tofting å slutte, for i stedet å være leder for samfunnskontakt og kommunikasjon ved Det Norske Videnskaps-Akademi.

– Enkelte mener at du nå har rykket ned i hierarkiet, og lurer på hvorfor du har valgt å gjøre det?

– Ja, det er mulig det går an å se det sånn, om man tenker hierarki. Men jeg tenker ikke sånn. Jeg tenker: Det er mitt liv, hva har jeg lyst til å gjøre? Å jobbe ved Vitenskapsakademiet skal bli veldig spennende framover. På mange vis er dette noe helt annet enn å jobbe på UiO, likevel er det beslektet, siden begge stillingene handler om forskningens fremme. Så jeg synes ikke jeg har gått så langt unna, tematisk sett. Men organisatorisk og i størrelse er min nye arbeidsplass riktignok mye mindre, sier Tofting.

Kommunikasjonsavdelingen forsvant

– Jeg har hatt åtte veldig fine år på UiO, altså. I en svært spennende jobb, og det er jeg er takknemlig for, understreker den tidligere kommunikasjonsdirektøren.

Da Tofting begynte på UiO i 2009, var det i en nyopprettet stilling som assisterende kommunikasjonsdirektør. I november 2011 rykket hun opp til konstituert kommunikasjonsdirektør, og da stillingen ble lyst ut kort tid etter, gikk den til Tofting.

Rundt samme tid påbegynte UiO omorganiseringen Internt handlingsrom (IHR) som skulle frigjøre ressurser fra administrasjonen og til kjerneoppgavene forskning og utdanning. 50 millioner kroner ble kuttet fra sentraladministrasjonens budsjett i perioden 2012–2014, og da omorganiseringen var ferdig i 2013, var den store kommunikasjonsavdelingen Tofting ledet, blitt borte. De fleste ansatte ble spredt utover en rekke nyopprettede avdelinger, mens Tofting og tre kommunikasjonsrådgivere fikk plass i Enhet for lederstøtte.

– Ble stillingen din veldig forandret etter IHR?

– Ja, den gikk fra å være mer operativ, som leder for en avdeling, til å bli mer strategisk. Samtidig er det ofte vanskelig å skille det operative fra det strategiske; det ene gir næring til det andre, sier Tofting.

– En krevende lederstruktur

– Hvilke arbeidsoppgaver hadde du det siste året som kommunikasjonsdirektør?

– Jobben min var å understøtte universitetsledelsen, være rådgiver i alt som kom opp av viktige ting. Så har jeg hatt personalansvar for en gruppe på tre kommunikasjonsrådgivere, og ellers vært rådgiver for andre enheter på universitetet. Helt konkret, noe av det jeg er veldig glad for å ha fått til, er å jobbe profesjonelt med kommunikasjon og beredskap.

– Kan det være at du ikke hadde byttet jobb om du fremdeles var leder for en avdeling?

– Det blir helt hypotetisk, så det er umulig å svare på. Men jeg sluttet altså ikke på UiO fordi jeg var misfornøyd, men fordi jeg ønsket å gå til noe annet. Jeg har hatt åtte spennende år på UiO, og jeg har vært med på utrolig mye interessant. Har aldri hatt en kjedelig dag!

– Din forgjenger Siv Nordrum uttalte da hun forlot stillingen som kommunikasjonsdirektør, at «UiOs lederstruktur har tappet meg for energi». Du slutter deg ikke til vurderingen?

– Det jeg godt kan si, er at universitetet har en krevende lederstruktur som gjør det utfordrende å få gjennomslag og handlingsrom. UiO har også valgt å lage en slank modell, med mest mulig strategi sentralt, mens ting skjer ute. Og det er nok både fordeler og ulemper med det, sammenlignet med en omvendt modell. Personlig tror jeg at UiO kanskje kunne fått til mer med flere ressurser sentralt. For når man ikke møtes til daglig, og bruker mye tid på å oppdatere hverandre på hva som skjer, så blir gjennomslagskraften noe svekket, poengterer Tofting.

Hun ser stort potensial i økt samarbeid på universitetet, og kommer med et eksempel:

– Om en enhet utvikler noe bra, hadde det vært nyttig å kunne spre erfaringen til andre enheter, slik at ikke kruttet må finnes opp på nytt hver gang.

Gjør som ledelsen sier

– Bortsett fra omorganiseringen, har stillingen din endret seg mye i løpet av årene på UiO?

– Ja, det synes jeg. Medielandskapet rundt oss har endret seg dramatisk de siste årene. De tradisjonelle mediene har fått mindre makt, innflytelse og oppslutning, og veldig mye mindre økonomisk armslag enn de hadde tidligere. Og det er tragisk å se på for en som meg, som er journalist i hjertet. På samme tid har de nye mediene, sosiale medier og blogger, vokst voldsomt fram og tatt stor plass. Det gjør at man må være mye mer kildekritisk enn før.

– Noen vil kanskje se på din bransje, kommunikasjonsbransjen, som en del av «problemet»?

– Jeg hører mange sier det. Men ingen må tro at en kommunikasjonsmedarbeider gjør noe annet enn det ledelsen har sagt skal gjøres. En kommunikasjonsarbeider skal tjene ledelsen, i hvilken som helst organisasjon det er snakk om. Presset på ledere i dag for å uttale seg og svare på mediehenvendelser, er veldig stort, understreker Tofting.

Men mediehenvendelser er bare en bitte liten del av jobben til en kommunikasjonsmedarbeider, påpeker hun videre.

– Her på universitetet jobber de med arrangementer, nettsider, forskningskommunikasjon, kontakt utad, internkommunikasjon, sosiale medier, for å nevne noe, oppsummerer Tofting.

Forskere får hjelp til søknadsskriving

Den tidligere kommunikasjonsdirektøren har stor tro på kommunikasjonsrådgivernes evne til å gjøre UiO bedre. Og da handler det ikke bare om å gjøre universitetet mer synlig utad. Hun tror også universitetsforskerne selv kan ha direkte nytte av kommunikasjonsmedarbeidernes ferdigheter.

– Kravet om å kunne vise til «impact» og forskningens samfunnsverdi, er mye større enn det var tidligere. Det gjelder ikke minst for søknader om EU-forskningsmidler. Her er det i dag et krav at forskerne kan vise til prosjektets samfunnsverdi. Det er selvsagt veldig krevende, likevel har mange forskergrupper på UiO lykkes veldig godt her.

– Det får de hjelp av kommunikasjonsrådgivere til?

– I noen grad. Og her tror jeg at kommunikasjonsmedarbeidere kan gjøre en enda større forskjell framover. De kan stille seg selv til rådighet for forskergrupper i søknadsprosesser, være med og skrive og være med på å tydeliggjøre hva gruppene tidligere har fått til, mener Tofting.

Av Helene Lindqvist
Publisert 20. mars 2017 05:30
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere