Flere innvandrere i akademia enn i resten av arbeidslivet

Innvandrere og etterkommere av innvandrere utgjorde en fjerdedel av forskerpersonalet i norsk forskning og høyere utdanning i 2014. Det er ett av funnene i NIFUs nye statistikk om innvandrere og etterkommere av innvandrere i norsk forskning og høyere utdanning. Dermed er det flere enn i befolkningen totalt (16 prosent), blant sysselsatte med høyere utdanning (14 prosent) og blant studentene (10 prosent).

– Vi har ikke råd til å sløse med talent, og vi kan legge til grunn at talent er likt fordelt mellom norske som har bodd her i generasjoner, norske med foreldre fra et annet land, og utenlandskfødte, sa statssekretær Bjørn Haugstad fra Kunnskapsdepartementet.

Haugstad mente at det er sløsing med talent dersom ikke alle disse kan finne seg godt til rette i akademia, og at det er en av grunnene til at departementet har bestilt rapporten.

Særlig postdoktorer

– Gjenspeiler ansatte ved universiteter, høyskoler, forskningsinstitutter og helseforetak befolkningen?, spurte Bjørn Haugstad. Og han svarte selv:

– Svaret er nei. Mobile internasjonale forskere, gjerne fra den vestlige verden, er overrepresenterte.

Den typiske innvandreren i akademia er altså en mannlig postdoktor som har kommet til Norge for å jobbe med forskning og høyere utdanning, gjerne fra EU eller Nord-Amerika. I statistikken er 65 prosent av de mannlige postdoktorene innvandrere. To av fem mannlige postdoktorer er fra EU, Nord-Amerika eller Australia og New Zealand, mens en fjerdedel er fra resten av verden.

Få etterkommere

Bare 0,4 prosent av de som jobber i forskning og høyere utdanning er norske etterkommere av innvandrere. Det vil si at for NIFUs statistikk er det for få av dem til å skille de ut i egne tabeller.

Marjan Nadim fra Institutt for samfunnsforskning forklarer delvis dette med at det er en liten gruppe, totalt utgjør de under 3 prosent av befolkningen, og av dem er bare 6 prosent over 30 år. Men det endrer seg raskt.

–De tar høyere utdanning i større grad enn befolkningen generelt og deler av den gruppen er veldig ambisiøse, sa Nadim.

Yael Harlap fra Universitetet i Bergen påpekte at det er en svakhet ved statistikken at barn med én innvandrerforelder er inkludert i gruppen med de norskfødte med to norske foreldre.

– En person med én forelder fra Gambia vil møte mange av de samme holdningene og subtile diskrimineringsmekanismene som en person som har to foreldre fra Gambia, sa Harlap.

Innvandrere er ikke bare innvandrere

– Noen innvandrere kan komme svært langt i akademia, påpekte Curt Rice, som er leder for Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif-komiteen). Han viste delvis til seg selv, som rektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus og innvandrer fra USA, og sa at for mange er det ikke slike som ham de forbinder med innvandrere.

Nadim påpekte også det vanskelige i å jobbe med etnisitet som kategori.

– Hvordan du ser deg selv, og hvordan andre identifiserer deg er mye mer rotete for etnisitet enn kjønn, sa hun.

Hun advarte også om at det ligger en fare for fremmedgjøring i å gi minoritetsbakgrunn for mye betydning, fordi enkeltpersoner blir trukket fram som annerledes og spesielle.

– Dette er ekstra viktig i akademia, hvor det skal handle om meritter og hva du gjør, ikke hvem du er, advarte Nadim.