UiO-styrevalget: – Ingen ville holdt meg ansvarlig om det ikke fungerte

Få måneder inn i vikariatet som universitetslektor i retorikk og språklig kommunikasjon, føler Kjersti Bartnæs Krallinger seg kallet til nye oppgaver.

Nå vil hun styre hele universitetet, og stiller til valg som representant for de midlertidige vitenskapelige ansatte i universitetsstyret.

Blir hun valgt, lover Krallinger å bidra med retoriske evner som handler om noe annet enn å snakke mest i styremøtene.

– Språk er nært knyttet til demokrati

En viktig sak på UiO framover er utformingen av ny språkpolitikk. Tematikken er nært beslektet med styrekandidatens arbeidshverdag.

På Institutt for lingvistiske og nordiske studier jobber Krallinger med språk fra flere innfallsvinkler. Og tidligere har interessen for norsk som andrespråk ført henne til Beijing Foreign Studies University i Kina, der hun underviste kinesiske bachelorstudenter i norsk.

– Det er kjempespennende dette med ny språkpolitikk. Det arbeidet deltar jeg veldig gjerne i, og her har jeg både kunnskap og meninger, sier styrekandidaten.

– Hva bør UiO tenke spesielt på når de skal lage ny språkpolitikk?

– Fra neste semester skal jeg undervise på bacheloren i klarspråk. Klarspråk handler om å uttrykke seg klart og forståelig for alle grupper i demokratiet. Og dette med at språk er nært knyttet til demokrati, synes jeg er et viktig aspekt, framhever Krallinger og fortsetter:

– Man skal ikke snakke uforståelig for å høres viktig ut, men ordlegge seg sånn at det er lett for mottakerne å få tak i budskapet. For det å snakke klart betyr ikke å fordumme språket. Man kan skrive avansert fagspråk og samtidig tenke klarspråk.

• Les også:  Valgplattform for Kjersti Bartnæs Krallinger

– Det viktigste i kommunikasjon er å lytte  

– Vil du kunne dra nytte av retorikkferdighetene dine i styret?

– Jeg mener at det absolutt viktigste i kommunikasjon er å lytte. Så det vil jeg bruke i styret om jeg blir valgt inn. Lytte med to ører og snakke med én munn.

– Lytte til hele organisasjonen eller til de andre i styret?

– Til begge. Som universitetslektor har jeg jo en annen rolle på UiO enn for eksempel stipendiater og postdoktorer. Så det vil være viktig å lytte til gruppa jeg representerer. Samtidig velges man ikke inn i styret kun for å tale én gruppes sak, men for å jobbe sammen om et felles beste for hele organisasjonen. Det tenker jeg er veldig viktig.

Krallinger er ikke bare opptatt av å lytte, hun er også veldig glad i å snakke. Men hun lover å ikke prate styret i senk:

– Jeg har generelt et altfor stort behov for å snakke. Men spesielt i et sånt styre mener jeg det er nødvendig å tenke over viktigheten av det man har å si, og ikke bare hvor lyst man har til å snakke.

– En ting jeg pleier å være ganske god til i sammenhenger der andre har sterke meninger, er å notere og lytte og tenke, og så stille noen gode oppfølgingsspørsmål som fører debatten videre, beskriver hun.

Krallinger er ikke redd den korte fartstiden på UiO skal bli en ulempe.

– Jeg tror det kan være en fordel i styret å ikke være en «inngrodd» UiO-ansatt som vet hvordan ting alltid har vært og alltid kommer til å bli. At jeg kan se på ting med litt friskt mot og nye øyne. Dessuten har jeg kjempelyst til å tilegne meg ny kunnskap om organisasjonen, framhever hun.

– Fravær av en del rammer og struktur

Hverdagen på UiO skiller seg fra andre arbeidsplasser Krallinger har vært på. Og noen ting skulle hun gjerne sett var annerledes. I valgplattformen framhever hun betydningen av å «bygge en felles kultur der kunnskap og erfaringer deles fritt, slik at alle kan dra nytte av hverandres kompetanse».

– De tingene jeg trodde om UiO før jeg kom, har stort sett gått i oppfyllelse. For eksempel at man som universitetslektor her får stor frihet, slår hun fast og utdyper:

– Sammenlignet med OsloMet og Høyskolen i Innlandet er det mye mindre samarbeid i team her, og mye mer frihet for meg som enkeltindivid. Jeg kan styre min egen hverdag og legge opp det faglige, men det betyr også fravær av en del rammer og strukturer. Dette har både positive og negative sider, og jeg tenker det er viktig å finne det rette balansepunktet mellom rammer og frihet.

– Er det for mye frihet på UiO?

– Det ligger en enorm tillit til meg som fagperson i den friheten. Samtidig vet jeg ikke helt om det finnes gode nok mekanismer til å plukke det opp dersom jeg som fagperson ikke møter de kravene som implisitt og eksplisitt er stilt meg. Inntrykket mitt er at ingen ville holdt meg ansvarlig om det ikke fungerte som det burde, og at dette kunne gått utover studentene. Da er det kanskje litt for mye frihet? undrer styrekandidaten.

– For meg går det fint fordi jeg tør å spørre om hjelp, og jeg blir alltid møtt positivt. Men jeg tror ikke det er like lett for alle å gå og banke på døra til en professor man har respektert gjennom hele yrkeskarrieren, og spørre «hei du, kan du bruke tiden din på å hjelpe meg med noe jeg kanskje burde funnet ut av selv?».

Det er ikke bare nykommere som kan ha nytte av en mer systematisk deling av kunnskap, understreker Krallinger. Og hun har også noe å bidra med selv:

– Både jeg og andre som har mye undervisningserfaring har mye å bidra med i formidling av undervisning og forskning, sier hun og kommer med et eksempel på vellykket deling:

– Jeg har jo jobbet i Oslo-skolen i flere år, og den skolen jeg jobbet lengst på lå nok i den andre enden av skalaen enn UiO når det gjelder samarbeid og deling. Slik fikk vi en skikkelig solid stab og kvaliteten på undervisningen ble ikke så personavhengig som den kunne vært.

– utydelig for meg hvem jeg er vikar for

Nok et punkt i Krallingers valgplattform, er at hun vil jobbe for at UiO ikke nedprioriterer sin uttrykte målsetting om å redusere midlertidigheten.

Hennes egen UiO-stilling har to års varighet. Men hvorfor er den egentlig midlertidig?

– Ja, det er et godt spørsmål. I kontrakten min står det at jeg er vikar for en konkret person, men etter hvert har det blitt mer og mer utydelig for meg hvem jeg egentlig er vikar for, og hvorfor dette er en midlertidig stilling, konstaterer hun.

Uansett er Krallinger ekstremt glad for å være på UiO, understreker hun. Og selv om fast stilling er idealet, ser hun en ørliten fordel ved at den hun har nå er midlertidig:  

– Jeg tror ikke at jeg hadde blitt ansatt rett inn i en fast stilling. Så det at den er midlertidig har nok gitt meg muligheten til å komme inn her.

Gravid på jobbintervju

Men den høye midlertidigheten på universitetene er ikke et gode, understreker hun. At Krallinger de siste årene har jobbet i fast stilling i Oslo-skolen, tilskriver hun delvis utfordringen med å kombinere midlertidighet med familieetableringsfasen.

– Jeg ble gravid mens jeg jobbet på Høyskolen i Innlandet, og stillingen min ville løpt ut mens jeg var i permisjon. Det å skulle søke nye midlertidige stillinger fra permisjonen min var ikke så aktuelt når jeg hadde mulighet til å få fast stilling i Oslo-skolen, forteller hun.

Styrekandidaten har også erfaring som gravid jobbsøker:

– Jeg var en gang på intervju til en midlertidig stilling innen høyere utdanning som synlig gravid. Her var jeg absolutt en aktuell kandidat for stillingen, men fikk den ikke. Begrunnelsen de ga meg var tiltredelsestidspunktet.

– Det kan være en grei begrunnelse for en midlertidig stilling?

– Det var ingen som hadde spurt meg om når jeg kunne tiltre, poengterer Krallinger.

– Erfaringen synliggjør for meg at midlertidighet er et stort problem om man vil jobbe innen høyere utdanning. Og et større problem i noen livsfaser enn i andre. Og akkurat det siste synes jeg er et demokratisk problem. Men nå som jeg har barneproduksjonstida forbi, er det mindre risikabelt å komme tilbake og prøve igjen.

Uniforum intervjuer alle kandidatene – hittil er disse sakene publisert:

Danial Ali Akbari har motet til å ta opp ubehagelege saker

Paul Gude Deberitz: – Rammevilkårene må være konkurransedyktige

Stian Kogler er ikke redd for å bli upopulær