KRONIKK: Hva bør Norge gjøre med sitt forhold til Kina?

 Det er mye misforstått høflighet i dialogen med kinesiske samarbeidspartnere.

To menn og en kvinne hilser

UNDERTEGNET AVTALE: Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen undertegnet en  handlingsplan for styrket forskningssamarbeid med Kinas forsknings- og teknologiminister, Dr. Wan Gang i august 2018. 

Foto: Kunnskapsdepartementet

Hvis Kina vil gjøre seg fortjent til den status og respekt de ønsker i verden, er en imponerende økonomi og et sterkt militærvesen ikke tilstrekkelig. Myndighetene kan oppnå mer ved å være åpne for kritikk og diskusjon om brudd på menneskerettigheter. Isteden følger de impulsen til å ta offerrollen og reagere med fornærmelse eller fornektelse. Men flere land må være villige til å ta risikoen det er å være tydeligere i dialogen med Kina. Er Norge ett av dem?

Lite kulturell og språklig integrasjon

Aftenposten publiserte nylig «politifilene» fra Xinjiang. Disse hackede filene fra det kinesiske politiets databaser bidrar til å dokumentere den omfattende undertrykkelsen i Xinjiang av uigurer og andre tyrkisktalende grupper. Bilder og tekster taler for seg selv.

Xinjiang er en region med nesten 26 millioner innbyggere. Litt under halvparten er uigurer. Og omkring 40 prosent tilhører Kinas majoritet, hankineserne. Den demografiske endringen i regionen har skjedd raskt.

Kinas folketelling fra 1953 viste at 75 prosent av de 5 millioner innbyggerne var uigurer, mens bare 6 prosent var han.

Som studenter reiste vi i 1987 med buss rundt i Xinjiang. Statsleder Deng Xiaopings økonomiske reformer hadde vært i gang i noen år. Regionen var preget av nye former for immigrasjon: fra statlig styrt migrasjon for å bygge opp militære produksjonsenheter til massiv frivillig migrasjon til Xinjiang i jakten på økonomiske muligheter.

1980- og 90-årene var ikke uten konflikter i Xinjiang. Det var lite kulturell og språklig integrasjon mellom uigurer og han og få ekteskap på tvers av etnisitet. Mange hanimmigranter følte seg uvelkomne og var utrygge på sine uiguriske naboer. Mange uigurer ga uttrykk for at deres kultur ikke fikk utfolde seg fritt, og at de ikke fikk sin rettvise økonomiske gevinst som fulgte med utviklingen.

 

Som utenlandske – og dermed utenforstående – studenter fikk vi fortalt mange historier som illustrerte den underliggende faren for konflikt. Likevel var det ikke mulig å forutse graden og omfanget av undertrykkelse som ville finne sted 30 år senere.

Den multikulturelle statens fall

Kinas kommunistparti har siden 1949 erklært at landet er en «multietnisk stat» (duo minzu guojia). Med det menes en samlet stat som skal romme ulike kulturer og identiteter. 

Samtidig har det langsiktige målet om en felles nasjonal kinesisk identitet alltid vært bærende for myndighetene politikk. Det som preget tiden før de tidlige 2000-årene, da vi selv forsket i såkalt etniske minoritetsområder, var kombinasjonen av politisk kontroll og forsøk på integrasjon. Selv i Xinjiang og Tibet, som var under sterkest kontroll, og hvor motstanden mot myndighetene var mest uttalt, ble det eksperimentert med videreutvikling av tospråklig undervisning av barn. Religiøs praksis var relativt fri.

Kinesiske lingvister publiserte artikler som viste de store fordelene ved å styrke morsmålsundervisning for dermed også å oppnå bedre ferdigheter i det offisielle språket, mandarin.

I dag snakkes det lite om styrkene ved det multietniske og multikulturelle. Xinjiang er blitt et skoleeksempel på hvor langt det nåværende regimet er villig til å gå hvis det mener at målet om felles kinesisk identitet, kultur og politisk ideologi er truet.

Kommunistpartiet strammer grepet

Frykten for islamistisk terror og separatisme er blitt trukket frem av myndighetene som hovedgrunnen til å forsterke undertrykkelsen i Xinjiang.

Flere alvorlige sammenstøt mellom uigurer, han og politi siden slutten av 1990-årene bidro til at Xi Jinping besluttet å sette alle krefter inn.

I 2016 ble kommunistpartiets «sterke mann fra Tibet», Chen Quanguo, sendt til Xinjiang som partisekretær for å initiere og gjennomføre nye former for inngrep.

Tiltakene for å få uigurene under full kontroll og gjennomføre assimilasjon er dokumentert gjennom forskning, journalistikk og nå de hackede politifilene.

Frykten for islamistisk terror og separatisme er blitt trukket frem av myndighetene som hovedgrunnen til å forsterke undertrykkelsen i Xinjiang

Omkring én million hankinesere har vært sendt inn i uigurfamilier for å «bidra til deres utdanning» i språk, kultur og oppførsel. Deres rapporter er blitt brukt til å bestemme hvem som skulle interneres i leirer.

Politistyrken i Xinjiang er mangedoblet. Overvåkingen er massiv, og selv det ikke å ha en mobiltelefon kan oppfattes som et tegn på at man forsøker å skjule noe.

Kinas Xinjiang-problem

Situasjonen i Xinjiang begynner å bli et alvorlig omdømmeproblem for Kina. Myndighetene er vant til kritikk mot brudd på menneskerettigheter. Men dokumentasjonen på ekstreme inngrep i Xinjiang begynner å bli så massiv at både enkeltstater, FN, sivile organisasjoner og næringslivsaktører reagerer.

Uigurtribunalet fra 2021 og forslag om å se dette som et eksempel på «folkemord» føyer seg inn i rekken av ulike former for internasjonal kritikk. Kina har globale ambisjoner, og fornektelse av overgrepene i Xinjiang gagner ikke disse.

Vår erfaring er at de fleste temaer kan diskuteres når man selv er åpen for kritikk

Dette bør Norge gjøre

  • Være tydeligere i kritikken

Vi opplever at det er mye misforstått høflighet i dialog med kinesiske samarbeidspartnere. Vår erfaring er at de fleste temaer kan diskuteres når man selv er åpen for kritikk. Det er mulig at andre normer gjelder innen politikken. Men norske politikere virker særdeles forsiktige og generelle i sin kritikk mot politikken i Xinjiang. Vi tror ikke det er hensiktsmessig.

  • Støtte opp om dialog og samarbeid

Tydeligere kritikk må foregå parallelt med dialog og samarbeid. Dette bør skje i form av langsiktig oppbygging av relasjoner innen diplomati, akademi, næringsliv og sivile organisasjoner. Denne typen nettverk og samarbeid er blitt mye vanskeligere i Kina de seneste årene. Men den tilspissede situasjonen mellom Kina og USA tilsier at det er viktigere enn noensinne å holde så mange dører som mulig åpne. Det er mange stemmer i Kina, og president Xi Jinping har den sterkeste – men ikke den eneste.

  • Stå tettere sammen med EU og de nordiske landene

Intet er mer beleilig for et autoritært regime med store globale ambisjoner enn når mindre stater agerer på egen hånd og avstår fra å støtte og hjelpe hverandre. Splitt og hersk er en velkjent strategi. En annen er «å bruke den ene barbaren til å kontrollere den andre». Norge bør alliere seg tettere med EU og de andre nordiske landene. Slik kan vi bidra til en felles politikk overfor Kina og til å sikre gjensidig støtte innen Europa.

Red.anm.: Et ord i kronikken er endret etter publisering: Xinjiang-tribunalet er erstattet med uigurtribunalet.

(Kronikken ble først publisert i Aftenposten 2. juni , og avisen har gitt Uniforum tillatelse til republisering)

Emneord: KIna, Menneskerettigheter Av Mette Halskov Hansen, professor i Kinastudier og Koen Wellens, førsteamanuensis i Kinastudier, Universitetet i Oslo
Publisert 3. juni 2022 13:53 - Sist endra 3. juni 2022 13:53
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere