UiO-forskere skal lage veikart for utfasing av norsk oljeutvinning

Fremtidens løsninger skal på bordet når UiO-forskere skal forene oljebransje, miljøbevegelse, fagforeninger og politikere i diskusjoner om hva som må til. 

2050: – Vi skal lage et veikart. Faktisk skal vi lage to ulike. Tanken er at man starter med endepunktet. «Hvor skal vi være i 2050?», forteller professor David Jordhus-Lier ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi. 

Foto: Ola Gamst Sæther

Det internasjonale forskningsprosjektet «Oil and gas transitions» kartlegger muligheter og flaskehalser for omstilling av petroleumssektoren i Nordsjøen. Samarbeidsprosjektet tar for seg Norge, Danmark og Storbritannia, og er inne i sin andre fase. Institutt for statsvitenskap (ISV) og Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi (ISS) har ansvar for UiOs norske del. Professor David Jordhus-Lier ved sistnevnte institutt er midlertidig prosjektleder. 

Teamene i både Norge og de andre landene skal snakke med veldig ulike aktører. 

– De har per definisjon mange ulike meninger på spørsmål om karbonfangst, elektrifisering, letestans eller hva det skulle være. Det er helt umulig, i en forskningsøvelse, å få deltakerne til å bli enige om en strategi. Det er ikke målet. Vi vil få deltakerne til å vise hvor de største mulighetene og utfordringene er, hva som skal til for at noe skal skje, og knytte det til en tidslinje, sier Jordhus-Lier. 

– Vi skal lage et veikart. Faktisk skal vi lage to ulike. Tanken er at man starter med endepunktet. Hvor skal vi være i 2050? Vi skal bruke to definerte målsetninger, en om netto null utslipp fra sektoren innen 2050, og en der norsk olje- og gassutvinning utfases innen 2050. 

Dersom man vil nå dit, hva må til i 2030, hva må til i 2040?

– Vi vil få dem som forstår bransjen eller regulerer bransjen til å si at «for at vi skal være der da, må dette skje nå». Det er øvelsen, å skape den tidslinjen. 

Felles forpliktelser for store grep

– Landene har veldig ulik grad av avhengighet i økonomien, og ganske ulike ståsteder for utfasing av olje og gass. Danmark har politiske vedtak om det, noe Norge ikke har. Kanskje Norge befinner seg i det éne ytterpunktet og Danmark i det andre, når det gjelder hvor modent det er å snakke om letestans og redusert produksjon, sier Jordhus-Lier. 

Landene har ulike innstillinger til utfasing og utslippskutt, men er også i nærheten av hverandre geografisk. 

– På sikt er prosjektet interessert i å undersøke muligheter for koordinering mellom landene. I det flere land i samme oljeproduserende område inngår felles forpliktelser blir det lettere å få til store grep, sier Jordhus-Lier. 

Å angi de store grepene faller utenfor forskerens rolle, påpeker han, men forskningsprosjektet samler imidlertid mange aktører, fordelt over tre «bord», som har klare formeninger om hva de grepene burde være. Politikere, beslutningstakere og byråkrater er ved ett bord. Næringslivet ved et annet – der ikke bare oljeprodusenter, men leverandørindustrien, finansindustrien og fornybar-aktører er med. 

– En skal ikke bare trappe ned noe, altså olje og gass, men innad i bedrifter og bransjer ønsker en å differensiere og finne nye markedsmuligheter. Da må en få broen over til fornybar energiproduksjon, karbonfangst og andre ting som kan gjøres maritimt for å redusere eller gi negative utslipp. 

På det tredje bordet sitter sivilsamfunnet, med representanter fra fagbevegelsen, miljøorganisasjoner og ungdomsorganisasjoner. 

Dialog mellom bordene

– Det er åpenbare uenigheter på tvers av bordene, men det er heller ikke slik at alle aktørene i norsk miljøbevegelse alltid framstår som en knyttet neve. Blir det dialog på hvert bord, eller også mellom bordene?

– Vi skal kartlegge samtaler på hvert bord og mellom bordene, sier Jordhus-Lier, før han forklarer: 

– Grunnen til at man ikke finner en samlet posisjon i miljøbevegelsen er at omstilling er uhyre komplisert. Det er ikke slik at det finnes en smal, rett sti som noen velger å gå, mens andre lar seg korrumpere av markedskreftene. 

Klimaomstilling handler om en serie veivalg. Dersom utslippene skal ned på kort sikt må det gjøres noe med de store utslippskildene, som veitransport og utslipp fra sokkelen. 

– Men om vi som samfunn prioriterer å få ned utslipp på sokkelen med elektrifisering fra land, må det tappes elektristet fra andre formål, som prosessindustrien på land, private forbrukere og så videre, sier Jordhus-Lier, og trekker med det inn et meget aktuelt dilemma. 

– Det er mange ulike veivalg hvor det ikke er opplagt hva som er grønt eller rettferdig.

Rettferdig bærekraftig omstilling, både miljømessig og sosialt, er forutsetning for studien. 

– Fag- og miljøbevegelsen er ikke enig med seg selv, og om en hever blikket, er det tilsynelatende interessemotsetninger mellom de som baserer inntekten sin på olje og de som jobber i fornybar energiproduksjon, mellom organisasjoner som har som mandat å kjempe for miljøinteresser, og de som skal ivareta arbeidstakeres interesser. 

Det er et interesselandskap hvor det ikke alltid er klart hva som gagner ens interesser, og det finnes kort- og langsiktige hensyn som må balanseres.

– På kort sikt er det i manges interesse å fortsette som før, men det er en veldig risikabel strategi på lang sikt. 

Emneord: Forskning, Statsvitenskap, Sosiologi, SV-fakultetet, Klima Av Joachim Waade Nessemo
Publisert 18. jan. 2022 20:36 - Sist endra 19. jan. 2022 12:29
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere