Da Stortinget valgte Blindern framfor Tøyen

Professorene vil ikke bo og arbeide i et fabrikkstrøk på østkanten, var et av argumentene da Stortinget for hundre år siden etter intens dragkamp vedtok å bygge et universitetsanlegg på Blindern.

SLIK KUNNE DET BLITT: Bjørn Vidar Johansen og Anne Vaalund ved Museum for universitets- og vitenskapshistorie med et av forslagene til universitetsutbygging på Tøyen.

Foto: Ola Gamst Sæther

I 1915 nedsatte datidens universitetsstyre «Det Akademiske kollegium» en komité som skulle vurdere utvidelse av Det kongelige Frederiks universitet.

 

– Det er flere grunner til at plassmangelen var blitt prekær, forteller historiker Anne Vaalund ved Museum for universitets- og vitenskapshistorie.

Antallet studenter hadde økt fra 830 i 1875 til ca. det dobbelte, men dette var ikke den viktigste årsaken. Det hadde fra 1870-årene foregått en fagspesialisering spesielt innenfor naturvitenskapen som førte til et økende behov for professorater. Laboratorier var dessuten blitt viktigere både i forskning og undervisning, og fysikk hadde seilt opp som et prestisjefag.   

Kummerlige forhold

Mens kjemikerne hadde fått sin egen bygning allerede i 1870-årene, hadde fysikerne lenge måttet ta til takke med gamle og uhensiktsmessige lokaler i universitetskomplekset på Karl Johan. 

ꟷ Fysikerne hadde det helt forferdelig, slår Anne Vaalund fast.

Blant naturviterne som hadde måttet ta til takke med kummerlige lokaler, var Kristian Birkeland som utførte sine nordlyseksperimenter i underetasjen i Midtbygningen på Karl Johan. I arkivet etter universitetets bygningsinspektør hadde Birkeland måtte tigge om selv de minste bevilgninger til laboratorievirksomheten sin.

I kjelleren i Urbygningen hadde den verdensberømte meteorologen Vilhelm Bjerknes startet sin karriere i 1880-årene i farens laboratorium. Anne Vaalund refererer universitetets årsberetning fra 1895 hvor Carl Anton Bjerknes beskriver hvordan lokalene ble utvidet med et «ved den tid endnu sørgerligere rum, et stanklokale, som dets tidligere beboere just havde faaet adgang til at fraflytte af sundhedshensyn».

I den fremtid som nu kan overskues

At fysikerne trengte nye lokaler var det ingen tvil om.  I 1914 hadde kollegiet derfor nedsatt en komité som skulle foreslå en tomt for Fysisk institutt. Denne konkluderte at den beste løsningen ville være å bygge instituttet mellom det nye universitetsbiblioteket på nåtidens Solli plass og Observatoriet, først og fremst på grunn av den korte avstanden til sentrumsbygningene.

Komiteen som ble nedsatt i februar 1915, fikk et bredere mandat. Den skulle trekke opp linjene for universitetets utvikling «med hensyn til nye lokaler og valg av tomter for disse i den fremtid som nu kan overskues».

Formann for denne komiteen var Haaken Hasberg Gran, professor i botanikk og bestyrer av Botanisk laboratorium. De øvrige medlemmer var fysiologiprofessor Sophus Torup, fysikkprofessor O. E. Schiøtz, høyesterettsadvokat og jusprofessor Fredrik Stang og språkprofessor Olaf Broch.

Komiteen skulle utrede følgende spørsmål: Hvor skulle det nye fysiske institutt ligge? Hvordan skulle den ubebyggede delen av den såkalte universitetsfirkanten dvs. Karl Johans gate 47, Frederiks gate 3. og Tullinløkka anvendes, og hva skulle man gjøre med Observatorietomta? Skulle den selges eller reserveres for nybygning? Og sist men ikke minst, burde man litt etter litt overføre undervisningen på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet til nye lokaler på Tøyen.

Spørsmål som måtte løses i sammenheng

Dette var spørsmål som grep inn i hverandre, og som ikke kunne utredes uavhengig av universitetets øvrige behov.

Hvilke utvidelser kunne man regne med at de humanistiske fakultetene og universitetets administrasjon ville komme til å trenge ikke alt for lagt frem i tiden?

Burde man også vurdere nye lokaler til det «Kemiske laboratorium» i Fredriks gate 3, eventuelt sammen med et nytt farmasøytisk institutt?

Og burde man oppføre en felles bygning for samtlige lesesaler, eller leseværelser som man kalte den gang, på universitetstomta på Karl Johan.  

Mens studentene innenfor de naturvitenskapelige fagene hadde en viss tilgang til arbeidslokaler, var de øvrige studentene i det store og hele henvist til å arbeide i sine hjem og på sine hybler mellom forelesningene.

Alt dette var blant spørsmål som komiteen skulle ta stilling til.

Tre mulige områder for utbygging

Det dreide seg altså om tre mulige områder for utbygging: i tilknytning til universitetsanlegget på Karl Johan, på Observatorietomta eller på Tøyen.

Da kong Christian Frederik i 1811 opprettet Det Kongelige Frederiks Universitet, donerte han en stor eiendom på Tøyen til det nye universitetet. Det var her universitetet skulle ligge.  Da Det Kongelige Frederiks Universitet etter mange år i leide lokaler kunne flytte inn i egne bygninger midt på 1800-tallet, ble det imidlertid på Karl Johan og ikke på Tøyen.

ꟷ Med universitetsanlegget på Karl Johan ble hele universitetsvirksomheten samlokalisert med to unntak, påpeker Anne Vaalund.

ꟷ  Botanisk hage lå på tomta som kong Fredrik kjøpte til universitetet i 1812. På en knaus vest for byen i Drammensveien ved dagens Solli plass stod dessuten universitetets eldste bygning, Observatoriet fra 1833, godt synlig fra havna og med flotte observasjonsforhold over himmelen.

Universitetet i 1915

Da komiteen startet sitt arbeid i 1915, var bildet blitt mer broket. I sentrum hadde kjemifaget fått sin egen bygning og i 1904 hadde Historisk museum på Tullinløkka åpnet sine dører for publikum.  

Det første av museumsbygningene på Tøyen, Zoologisk museum, stod ferdig i 1909. I 1915 var Botanisk museum klart til innflytting, og byggingen av Geologisk museum var i full gang.

UNIVERSITETETS FØRSTE MUSEUM PÅ TØYEN: Postkort fra da Zoologisk museum var nytt. (Nasjonalbibliotekets billedsamling).

ꟷ  Det var mye kontroverser rundt lokaliseringen av museene. Det handlet om konflikt mellom øst og vest, om politisk turbulens og sterke fagpersoner på begge fløyer, kommenterer Anne Vaalund.

Et leserinnlegg i Morgenbladet i 1901 undertegnet «Almindelig borger» er betegnende for motstanden mot å bygge museer på østkanten. «Saadanne Museer og Samlinger er ikke blot og bart til for Videnskapsmendenes Skyld, disse kunde vel til Nød finde Veien til Tøien, men de er ogsaa til for Publikums Skyld, og Publikum lærer aldrig Veien til Tøien … Tving lige saa godt Solen til at gaa mod Øst,” konkluderte innsenderen. 

Også på Observatorietomta hadde en utbygging funnet sted. Der ble det nye universitetsbiblioteket  fullført i 1914.  

Valget står mellom Tøyen og Observatorietomta

I mai 1916 presenterte komiteen sin innstilling hvor den enstemmig konkluderte at det kun var to alternativer det var verdt å arbeide videre med, nemlig Tøyenalternativet og Observatorietomta.

En av datidens største arkitekter Holger H. Sinding-Larsen, arkitekten bak både Tøyen-museene og det nye universitetsbiblioteket, hadde fått i oppdrag å vurdere de byggetekniske og økonomiske aspektene ved de ulike alternativene. Sinding-Larsen hadde raskt konkludert at både grunnforhold og plasshensyn talte imot en utbygging i universitetsfirkanten i sentrum, men han så ikke noe i veien for å bygge et fysisk institutt verken på Tøyen eller på Observatorietomta.

Et flertall i komiteen, Haaken Hasberg Gran, Sophus Torup og O. E. Schiøtz gikk inn for et nybygg på Observatorietomta.

Mindretallet, Fredrik Stang og Olaf Broch, ønsket en utbygging på Tøyen.

SLIK KUNNE DET BLITT PÅ OBSERVATORIETOMTA: Arkitekt Holger Sinding-Larsens forslag til utbygging på Observatorietomta fra 1916 (MUV)

Kort avstand til sentrum

I innstillingen ble partenes argumenter presentert som votum. Flertallet anslo i sitt votum at en utbygging ville kreve en kreve en grunnflate på 6000 kvadratmeter under forutsetning av at det ble bygget i to etasjer med både mezzanin- og loftetasje, og med full utnyttelse av både kjeller og loft. Valgte man å bygge i tre etasjer, kunne grunnflaten reduseres ytterligere.

Disse lokalene skulle i tillegg til et fysisk institutt, huse Botanisk og Zologisk laboratorium samt Geologisk-, Mineralogisk-, Palæontologisk, Geografisk og Oceanografisk institutt med tilhørende auditorier og leseværelser. En stor felles forelesningssal og kontorer og arbeidsværelser for matematiske fag måtte det også bli plass til.

Skulle observatorietomta tas i bruk, krevdes det imidlertid en reguleringsendring ettersom deler av tomta var regulert til boliger. På dette punktet hadde komiteen alliert seg med advokat Georg Fredrik Egidius Kiær for å få utredet om tomtens «heftende villaklausul» muligens kunne fravikes.

Komiteens flertall så den korte avstanden til bygningene i sentrum og universitetsbiblioteket som en stor fordel ved Observatorietomta. Denne tomta var dessuten stor nok til å dekke universitetets behov i uoverskuelig framtid.

Det ble riktignok anført at man med de framtidsmuligheter naturvitenskapene hadde i Norge og med de mange nye vitenskapsgrener som kunne tenkes å oppstå, måtte være forberedt på en vekst utenfor enhver beregning, men lengre enn 50 år fram i tid var det dog ikke rimelig å regne for øyeblikket.

ØNSKET UNIVERSITETSUTBYGGING PÅ VESTKANTEN: Universitetet burde ligge på vestkanten der man bodde og ferdes blant folk fra sin egen stand mente professor Vilhelm Bjerknes. Malt av Erik Werenskiold. (UiOs kunstsamling).

Blant folk av sin egen stand

Skulle man legge sine planer med en enda lengre framtid for øyet, måtte også professor Vilhelm Bjerknes momenter tas i betraktning, mente komiteens flertall.   

Et dokument ført i pennen av Bjerknes lå ved som et vedlegg til innstillingen. Bjerknes understreket at områdene øst for Akerselva «etter byens naturlige utvikling» og pga. den planlagte «ordningen av jernbanetrafikken ville faa sin naturlige anvendelse som industristrøk».

ꟷ Fysiker Vilhelm Bjerknes var aktiv i debatten, selv om han bodde i Leipzig på denne tiden. Han argumenterte også for at den sosiale oppdragelsen i akademia hadde bedre kår på vestkanten der man bodde og ferdes blant folk fra sin egen stand, supplerer Anne Vaalund. 

DET ER ET KUNSTIG SKILLE MELLOM VEST OG ØST: "Det vil være en fordel for hele byens utvikling og for befolkningen selv , om det kunstitge skillet mellem vestkant og østkant  kan bli noget mindre uoverstigelig end det nu er." argumenterte jusprofessor Fredrik Stang i 1916. Foto Ludvig Forbech MUV

Utviklingen kan ta en fart som vi nu ikke kan ane

Mindretallet mente derimot at man absolutt burde planlegge for et lengre tidsperspektiv enn 50 år. «Forsøker man at se et par menneskealdre fremover, maa man altså etter min mening være forberedt paa, at utviklingen kan ta en fart som vi nu ikke kan ane, skrev mindretallet i sitt votum ført i pennen av jusprofessor Frederik Stang.

Stang mente det var rimelig å forvente at både befolkningsveksten, den vitenskapelige utviklingen og kravet til popularisering av universitetet ville medføre stadig større behov for utvidelser av universitetets lokaler.

Stang imøtegikk også argumentene om at Tøyen lå for langt unna sentrum, at vestkanten var det eneste «levelige strøk for folk med fordringer» og at det ville være vanskelig for professorer og studenter å finne passende hus i nærheten av Tøyen.

De nye kommunikasjonsmidlene, spesielt de elektriske sporvognene, telefonen, automobilen og sykkelen, gjør at alle større byer er under omdannelse og «efterhaanden vil skifte utseende». Folk vil flytte til små hus med hager i utkanten av byene, mente Stang som presiserte at dette ikke gjaldt kun rikmennene.

Når man snakket om at Tøyen lå så langt borte, forutsatte man dessuten at det var fra vestkanten man skulle søke dit, det ville si at man forutsatte bevisst eller ubevisst at det var på vestkanten professorer og studenter bodde.

Stang vedgikk at denne forutsetningen for øyeblikket var riktig, men kun for øyeblikket. Man trengte ikke å reise lengre enn til Stockholm eller København for å se «at de kredser av befolkningen som kan tænkes knyttet til et universitet, ikke stuver sig sammen i en begrænset bydel».

I UTKANTEN AV BYEN: Utsikt østover fra Tøyen-eiendommen. Bildet er fra Sinding-Larsens byggesakspapirer.

Et kunstig skille mellom øst og vest

Vestkanten ville etter hvert bli for trang og deretter for dyr, forutså Stang, som mente det ville være en fordel for hele byens utvikling om det kunstige skillet mellom vestkant og østkant kunne bli «noget mindre uoverstigelig».

Ikke minst plasshensyn talte for å at Observatorietomta måtte vrakes i Stangs øyne. Den delen av Tøyen som var reservert universitetet utgjorde 175 mål inkludert Botanisk hage som utgjorde ca. 100 mål. I tillegg disponerte universitetet 50 mål ved Bellevue, en av professorløkkene på eiendommen til Tøyen gård hvor man i dag finner Bellevue barnehage, samt et jorde på 20 mål.

Lyktes man i få fjernet villaklausulen og gatereguleringen på Observatorietomta ville universitetet uansett ikke sitte igjen med mer enn 24 mål og her lå dessuten det gamle observatoriet.

Opphavsmannen til mange av argumentene som Stang presenterte, var Tøyenalternativets frontfigur, universitetets tidligere rektor, geologiprofessor W. C. Brøgger.  

Brøggers dokument «paa 29 to-spaltede tryksider» ble i motsetning til Bjerknes dokument ikke lagt ved som bilag til innstillingen med den begrunnelse at dokumentet dessverre var trykket opp i et snaut opplag. Man anså det verken som nødvendig eller økonomisk forsvarlig å trykke den opp igjen siden spesielt interesserte ville kunne få et eksemplar ved å henvende seg til universitetet.

I komiteens sluttbemerkning viste flertallet til Bjerknes vedlagte redegjørelser og synspunkter i saken. Mindretallet på sin side oppfordret alle interesserte til å sette seg inn i W.C. Brøggers trykte uttalelse i saken.

TØYENALTERNATIVETS FRONTFIGUR: Geologiprofessor W. C. Brøgger fikk gjennomslag for sitt ønske om museumsutbygging på Tøyen. Visjonen om stort universitetsmiljø på Tøyen lyktes han ikke i å realisere.  Ukjent fotograf MUV

Flertall for universitetsutbygging på Tøyen

– Sammen med bestyreren for Botanisk hage og Botanisk museum, Nordal Wille, hadde Brøgger fått gjennomslag for museumsutbyggingen på Tøyen med kløktig retorikk og god økonomistyring. Nå bygde de ut visjonen til å gjelde hele fakultetet, forteller Anne Vaalund.

Hun beskriver Brøggers visjon som et college.

ꟷ På Tøyen kunne man bygge ut med institutter i tilknytning til museene, omkranset av studentboliger og idrettsanlegg i et parklignende område.

I universitetets kollegium fikk Brøggers argumenter gehør. Her stemte et knapt flertall for Tøyenalternativet. I sin begrunnelse trakk kollegieflertallet fram utvidelsesmulighetene i tillegg til fordelene ved å samlokalisere de naturvitenskapelige museene med det matematisk naturvitenskapelige fakultet.

Argumentet om Tøyen som et fabrikkstrøk, ble avskrevet som ikke relevant av flere grunner.

De vitenskapelige museene hadde ingen ulempe av sin beliggenhet, innvendte kollegiet, som i likhet med Stang beskrev skillet mellom øst og vest som overdrevet.

«Alt i alt antar kollegiets flertall, at naar engang hele det Matematisk-naturvitenskapelige fakultet er flyttet til Tøyen i umiddelbar nærhet av de store naturhistoriske samlinger og av den præktige park som den Botaniske Have danner, når der videre er bygget studenterboliger og tallrike tjenestemandsboliger oppe paa skraaningene med den herlige utsigt over by og fjord, og når der endelig blir drat omsorg for, at ogsaa de andeler av eiendommen som avhændes blir vakker regulert og bebygget, vil ingen længer falde paa, at man her skulde befinde seg i en mindre tiltalende utkant av byen.» poengterte kollegieflertallet i sin sluttbemerkning.

UTSIKT MOT EN BY I VEKST: Utsikt fra Zoologisk museum mot sentrum på 1920-tallet. Lakkegata skole ligger til høyre i bildet. Foto: Alf Wollebæk/MUV

 

Faretruende nær store industrielle anlegg

Flertallets tilrådning ble tiltrådt av Kirke og undervisningsdepartementet.

Budsjettkomiteen på stortinget var imidlertid ikke like sikker i sin sak. Risikoen forbundet ved å legge vitenskapelige arbeidssteder i faretruende nærhet av store industrielle anlegg oppveide fordelene ved Tøyen, mente budsjettkomiteen som også understreket at stemningen både på Det matematisk-naturvitenskapelige og Det medisinske fakultetet gikk i observatorietomtas favør.

ꟷ Når fysikkmiljøet så at Tøyenalternativet seilte fram, endret de argumentasjonen til å gå mer direkte på ulempene ved området, kommenterer Vaalund.

ꟷ  Fysikerne fryktet at byutviklingen med voksende industri på Tøyen, blant annet en trafostasjon og et planlagt valseverk på Kampen, kunne forstyrre deres følsomme måleinstrumenter.

Budsjettkomiteen la også ved en «skrivelse fra Den norske fellesforening for haandverk og industri» som advarte mot å reservere de ubebygde områdene på Tøyen til universitetsformål. «Tøyen ligger midt oppe i et industristrøk. Der er allerede nu sterkt behov for saadanne tomter som disse til arbeiderboliger, egne-hjem til de omkringliggende bedrifters arbeidere» argumenterte foreningen som også var opptatt av å sikre bedriftenes muligheter for ekspansjon.

En tomt i Vestre Aker

Budsjettkomiteen informerte dessuten Stortinget om det var kommet inn et tredje alternativ, en tomt i Vestre Aker som det var verdt å undersøke nærmere.

ꟷ Stortinget utsatte saken og opprettet høsten 1918 en komite som skulle se på tomtealternativene, med Hydros generalsekretær Sam Eyde til formann. Universitetet var representert i komiteen med Tøyenforkjemper W.C. Brøgger og fysikkprofessor og Tøyenmotstander Lars Vegard, forteller Anne Vaalund.

Komiteen skulle vurdere det nye tomtealternativet på Blindern. Den skulle også vurdere argumentene til Norsk fellesforening for håndverk og industri og fysikernes bekymringer knyttet til industriutviklingen på Tøyen.

ꟷ Komiteen arbeidet hurtig. Sam Eide hadde et tilbud om tomtesalg fra gårdbruker Arnesen på Blindern klart allerede før første komitemøte, kan Anne Vaalund fortelle.

ꟷ  Ideen om tomtekjøp på Blindern kan ha kommet fra arkitekt og vinner av konkurransen om Ullevål hageby, Oscar Hoff. Ikke bare var han involvert i området allerede. Hoff var også i inngiftet familie og omgangsvenn med fysikeren og Tøyenmotstanderen Lars Vegard, bemerker Anne Vaalund.

Sammen med Eyde og Vegard utarbeidet Hoff nå en skisse for Blindernområdet.

ꟷ Både Vegard og Vilhelm Bjerknes bodde på eller nær Blindern, noe Tøyen-tilhengerne heller ikke unnlot å bruke i sin argumentasjon.

ꟷ På Blindern var det rett i forkant av dette også planlagt et nytt studenthjem på privat initiativ. Blindern studenterhjem ble selvsagt brukt som argument av Blinderntilhengerne, forteller Vaalund.

ꟷ Områdets fortrinn var at det var åpent, fredelig og landlig med gode muligheter for friluftsliv og fysisk fostring for studentene. Her kom collegetanken inn også i fysikernes alternativ, 

SLIK KUNNE DET BLITT PÅ TØYEN: Arkitekt Hoffs forslag til utbygging på Tøyen fra 1919 (MUV)

Statsministeren går inn for Tøyenalternativet

Rett før jul 1918 la komiteen fram en enstemmig anbefaling for Blindern-alternativet.

ꟷ Saken gikk fram og tilbake. Både fakultetet og universitetsledelsen var for Blindern, men da forslaget ble behandlet i statsråd ville halvparten, inklusive statsminister Knudsen, ha utbyggingen på Tøyen. Brøgger og et annet komitemedlem brøt enstemmigheten og gikk tilbake til Tøyenforslaget sitt, forteller Vaalund.

ꟷ Debatten raste i avisene det neste året. Botanisk- og zoologisk laboratorium var i Tøyentilhengernes planer tenkt samlokalisert med museene. Laboratorienes bestyrere, H. H. Gran og Kristine Bonnevie, gikk nå offentlig ut og sa i sterke ordelag at de ikke så noen verdi av en slik samlokalisering. De ville heller stake ut en ny framtid på Blindern sammen med de harde realfagene fysikk og kjemi.

Det er lett å skjønne skuffelsen Brøgger og hans kolleger på Tøyen må han følt over at deres egne fagmiljøer på zoologi og botanikk gikk så hardt ut mot å samlokaliseres med sine egne kolleger på Tøyen, mener Vaalund.

ꟷ  Østkant-vestkant dimensjonen var klart tilstede i debatten om framtidens lokalisering av universitetet. Samtidig bør ikke saken reduseres til dette, poengterer hun.

ꟷ Det var ikke lett å vite hva slags behov industrien ville få i framtiden. En potensiell konflikt mellom industriens og universitetets behov var ikke bare tom retorikk.

ARKITEKT OSCAR HOFFS BLINDERNVISJON: Slik så arkitekt Oscar Hoff for seg at universitetsanlegget på Blindern skulle bli. Tegning trykket i Aftenposten i mars 2021.
​​

Blindernalternativet seirer

ꟷ 20. februar 1920 ble Blindernalternativet valgt av Stortinget med 73 mot 49 stemmer. Grovt sett kan man si at Høyre stemte for Blindern, Arbeiderpartiet for Tøyen, og Venstre befant seg splittet på midten. I regjeringen var flertallet for Blindern fem mot fire. I Universitets- og fagkomiteen fem mot tre.

 «Vi haabet jo, at naar man fik se, hvor udmerket museerne fik det på Tøien, saa skulde motstand sakke av, saa man ikke ville gjøre modstand mod ogsaa at henlægge de naturvidenskabelige instituter dit, hvor de naturlig hørte hjemme. Men vi regnet uden at tænke på vestkanthovmodet» skrev en skuffet bestyrer for Botanisk hage og Botanisk museum, Nordal Wille, i Norske intelligenssedler 7. februar 1920.

SPASERTUR PÅ BLINDERN: Botaniker Thekla Resvoll (til venstre) med venner. Vestre Aker Kirke skimtes i bakgrunnen. Resvoll var ansatt på Botanisk laboratorium først for Tøyentilhenger Nordal Wille, deretter for Tøyenmotstanderen H. H. Gran. Ukjent fotograf/MUV.

Om Tøyen hadde blitt valgt

ꟷ Hvordan hadde det blitt om ikke tomta på Blindern hadde dukket opp i et avgjørende øyeblikk, og Tøyentilhengerne istedet hadde vunnet kampen om universitetsutbygningen?

Anne Vaalund tror byen ville sett annerledes ut om universitetet hadde blitt bygget ut på Tøyen.

ꟷ I dag er skillet mellom øst og vest i ferd med å viskes ut i hvert fall i Oslo sentrum. Denne utviklingen ville trolig ha startet allerede i 1920-årene, kommenterer hun.

Vaalund beskriver Blindern som en flott og høyt elsket campus, men ser at det er begrenset aktivitet på og rundt campus etter stengetid.

ꟷ Kanskje ville en universitetscampus på Tøyen ha fått en mer integrert plass i et pulserende byliv, spekulerer Anne Vaalund.

ꟷ Men det er slett ikke sikkert et universitetsanlegg på Tøyen hadde blitt like kult som det bildet jeg har i hodet mitt.

Kilder: 

"Om valg av tomt for nye undervisningsbygninger for Universitetets matematisk-naturvitenskapelige fakultet derunder nyt fysisk institut. Indstilling fra en komite nedsat av Det Akademiske Kollegium den 13de februar 1915".

"1918 St. prp. nr.1, hovedpost V. Kap.2. Om bevilgning til Universitetet og andre videnskapelige statsinstitutioner

Av Grethe Tidemann
Publisert 21. des. 2020 05:00 - Sist endra 22. des. 2020 08:56
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere