På parti med ofrene

Helt siden studietiden har psykologiprofessor Nora Sveaass kjempet for mennesker som er blitt utsatt for tortur og overgrep. 5. desember får hun Universitetet i Oslos menneskerettighetspris.

MANGE STERKE SKJEBNER: Som forsker, psykolog og medlem i FNs torturkomité har Sveaass hørt utallige vitnesbyrd om lidelse og grusomhet.

Foto: Ola Sæther

Nora Sveaass har mottatt mange priser, men det er ekstra stas å få UiOs menneskerettighetspris fra Lissl og Leo Eitingers fond. Hun har jo selv nominert to tidligere prisvinnere, chilenske Paz Rojas Baeza og argentinske Diana Kordon. At disse kvinnene fikk prisen, gjorde henne så jublende glad at det nå nesten føles som om hun får prisen for tredje gang.

Og så har hun jo et spesielt forhold til Leo Eitinger, en av de få overlevende blant jødene som ble deportert fra Norge under krigen. Eitinger som ble senere ble professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo, er kjent blant annet for sine arbeider om psykiske senskader hos holocaust-ofre. Eitinger stod også bak den første omfattende psykiatriske undersøkelsen av flyktninger i Norge. Da Sveaass i studietiden ble involvert i solidaritetsarbeid for Latin Amerika, leste hun alt hun kom over av Leo Eitinger.

Barndom i Brasil

At hun selv vokste opp i Latin-Amerika, er bakgrunnen for et ekstra engasjement for denne delen av verden. Som barn levde hun et privilegert liv som datter av en norsk forretningsmann i Brasil. Men kjøreturen til den internasjonale skolen hvor hun var elev, gikk gjennom noen av Rios verste slumområder.

– Jeg var vitne til dramatiske ting, og nøden og de store sosiale forskjellene gjorde et dypt inntrykk på meg, forteller hun.

På skolen fikk hun også sitt først møte med flyktninger. Foreldrene til en av venninnene hadde flyktet fra Egypt. En annen venninne kom som flyktning etter opprøret i Ungarn. Kuppet i Brasil i 1964 merket hun derimot ikke så mye til.

– Jeg husker at skolen ble stengt i en periode og at vi var usikre på hvordan det ville bli for utlendingene, men så roet det seg. Jeg var også i Brasil under kuppet i 1968, men det var først da jeg kom tilbake til Norge, at jeg fikk en dypere kjennskap til hva som hadde skjedd i Brasil i disse årene.

Som psykologistudent i Oslo sluttet hun seg til en studentgruppe som drev solidaritetsarbeid for utsatte grupper og flyktninger i Sør-Amerika. Da flyktningene fra Chile begynte å komme etter militærkuppet i 1973, ble mye av innsatsen rettet inn mot å hjelpe flyktningene med å etablere seg i Norge. Ettersom mange av dem snakket lite engelsk, og det var så som så med spanskkunnskapene i Norge på denne tiden, måtte Nora ofte trå til som tolk. 

– Jeg snakket jo portugisisk og forstod mye spansk, men i ettertid har jeg lurt på hvor god den tolkingen egentlig var, humrer hun.

Senskader etter overgrep

Mange av de chilenske flyktningene som kom, hadde blitt utsatt for tortur eller andre former for overgrep. For Nora Sveaass ble det tidlig klart at det norske helsevesenet manglet kunnskap om de somatiske og psykiske senskadene etter slike overgrep. Hun utformet derfor et helseskjema som flyktningene kunne ta med seg til legen.

– Vi så at en del skader gikk igjen. Mange hadde psykiske traumer. Noen hadde lungeproblemer etter langvarige fengselsopphold i fuktige kjellerrom, eller mangelsykdommer på grunn av ensidig fengselskost. Noen former for tortur, som opphenging, kan gi muskelskader. Seksuelt misbruk, slag under fotsålene og mot andre deler av kroppen er også vanlige former for tortur som kan gi ulike somatiske plager.

Skjemaet bidro i seg selv til å berolige flyktningene, forteller Sveaass. De følte seg trygge på at de fikk den hjelpen de trengte.

Tolket på operasjonssalen

Hennes første stilling som ferdig utdannet psykolog i 1975, var på en spesialskole for jenter med atferdsvansker. Nora Sveaass arbeidet også noen år på Lillehagen poliklinikk for barne- og ungdomspsykiatri i Bærum og ved PP-tjenesten (pedagogisk-psykologisk tjeneste) i Drammen. I disse årene fortsatte hun med solidaritetsarbeid og psykologisk bistand til flyktninger på fritiden.

– Som psykolog i PP-tjenesten kom jeg også i kontakt med flyktninger gjennom jobben, forteller hun og husker spesielt et ungt chilensk ektepar som kom til PP-tjenesten fordi sønnen hadde problemer med hørselen.

Det var hun som ble tilkalt da gutten ble påkjørt på skoleveien.

– Jeg prøvde så godt jeg kunne å berolige foreldrene mens jeg stod på operasjonssalen og tolket, minnes hun. Det gikk heldigvis bra med den lille gutten.

Da Nora Sveaass i 1984 takket ja til en stilling som psykologilektor på fengselsskolen i Oslo, var det fordi hun så at dette var en erfaring hun kunne dra nytte av i sitt arbeid med flyktninger.

– Mange innsatte i norske fengsler har opplevd aggresjon og isolasjon og sliter med en del av de samme problemene som flyktninger, påpeker hun.

Drømmejobben

I 1986 dukket drømmejobben opp. Psykososialt team for flyktninger ble etablert, og Nora Sveaas forteller at hun nærmest stalket senterleder Edvard Hauff for å få lov til å jobbe på senteret.

– Jeg ringte ham flere ganger, bedyrer hun.

I 1987 kom muligheten. Nora Sveaas ble tilsatt som psykolog ved teamet som i 1991 ble lagt inn under Universitetet i Oslo som Psykososialt senter for flyktninger.

Der fikk hun ved flere anledninger møte Leo Eitinger.

Leo Eitinger var Edvard Hauffs tidligere veileder og en viktig inspirator for senteret, og kom iblant for å holde foredrag eller delta på seminarer.

På Psykososialt senter for flyktninger underviste Nora Sveaass helsepersonell og andre om psykiske og fysiske skader etter tortur og andre grove menneskerettighetsbrudd. Senteret hadde også en poliklinikk som tok imot flyktninger fra Latin Amerika og land som Vietnam, Iran og Afghanistan.

– Det var mange sterke skjebner, sier Sveaass og forteller om pasienter som slet med tunge ettervirkninger etter tortur, om unge kvinner som var blitt gravide etter voldtekter og om personer som hadde opplevd at deres nærmeste forsvant.

EKSPERT PÅ TORTUR: Nora Sveaass er en av Norges fremste eksperter på torturskader og rehabilitering av torturofre.  Foto: Ola Sæther

Betydningen av kontroll

– Hvordan tar man så best imot personer som har opplevd tortur og andre overgrep?

– Det er viktig å skape et lite rom med tillit, hvor du formidler hvem du er og hva du kan tilby klienten, understreker Nora Sveaass.

Hun er opptatt av at det er viktig å la klienten beholde en følelse av kontroll.

– Jeg pleier å si at de bestemmer selv hva de vil dele, men at det kan være lurt å fortelle hva de har opplevd med tanke på dokumentasjon og videre utredning. Dersom et menneske ikke ønsker å fortelle om overgrepene det er blitt utsatt for, må du respektere det.

Å ta tilbake grepet over livet sitt etter å ha blitt utsatt for overgrep, kan være et møysommelig arbeid, understreker Nora Sveaass og trekker fram gjenopplevelse av traumatiske opplevelser som et alvorlig problem.

– Mange sliter med søvnproblemer og følelser av sinne og skam. Det finnes øvelser vi kan råde personene til å gjøre for å lære å mestre og overvinne slike gjenopplevelser. For mange er det også godt å få vite at de ikke er alene med plagene, at symptomene er typiske for personer som har opplevd ekstreme belastninger. Men jeg sier aldri at noe er normalt, legger hun til.

Internasjonalt forskningssamarbeid

Forskning var også en viktig del av arbeidet på senteret. Gjenopprettelse av livet etter krig og overgrep var temaet for doktorgradsavhandlingen Nora Sveaass leverte i 2001. Restructuring meaning after uprooting and violence. Psychosocial interventions in refugee receiving and in post-conflict societies, var tittelen.

Sammen med kolleger i Nicaragua forsket hun i denne tiden også på senskader hos ofre for organisert vold.

At Psykososialt senter for flyktninger ble lagt ned i 2004, er noe Nora Sveaass beklager sterkt.

– I dag mangler vi et tverrfaglig senter som kan bidra med faglig veiledning til primærhelsetjenesten og annet helsepersonell om problemer på ulike nivåer, slår hun fast.

– Vi er ikke flinke nok til å utrede og dokumentere torturskader. I dag er det i stor grad opp til lokale helsestasjoner hvorvidt nyankomne flyktninger og asylsøkere blir utredet for somatiske og psykiske lidelser, sier hun.

Norsk helsepersonell lærer etter hennes mening, for lite om disse problemstillingene under utdanningsløpet.

I Norge har rettsmedisinere bidratt med å utrede torturskader på frivillig basis. Nora Sveaas har også ved noen anledninger søkt råd hos idrettsmedisinere.

– Den psykologiske behandlingen som tilbys mennesker som har blitt utsatt for alvorlige overgrep, er dessuten langt fra tilstrekkelig, legger hun til.

Det finnes riktignok noen miljøer som fungerer godt, ifølge Sveaass, som traumepoliklinikkene i Kristiansand og Stavanger. I forbindelse med et prosjekt, tilbyr også mottakssenteret for flyktninger og asylsøkere på Råde tidlig helsesjekk.

Medlem av FNs torturkomité

For Nora Sveaass har tiden etter at senteret ble avviklet, bydd på nye utfordrende oppgaver. I 2005 ble hun innvalgt som medlem av FNs torturkomité, et verv hun beholdt til 2013. 

I 2014 ble hun valgt til medlem av FNs underkomite for forebygging av tortur.

Torturkomitéen har som oppgave å overvåke at statene som har underskrevet Konvensjonen mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, etterlever sine forpliktelser. Nora Sveaass beskriver det som et krevende arbeid.

– I disse årene tilbrakte jeg to måneder hvert år i Genève, forteller hun.

Vervet som medlem av FNs underkomité for forebygging av tortur innebærer mye tid ute i felten. I løpet av de to siste årene har Nora Sveaass vært på oppdrag i Ungarn, Portugal, Uruguay, Mexico, Panama og Peru. 

Ofte dreier det seg om besøk i fengsler. Å se hvordan en del ungdomskriminelle blir behandlet, syns hun er spesielt sårt.  Mange steder er de sanitære forholdene elendige. Nora Sveaass har besøkt fengsler hvor selv legekontoret manglet vann.

PÅ OPPDRAG I URUGUAY: Nora Sveaass med FNs underkomite for forebygging av tortur på Uavhengighetsplassen i Montevideo i mars 2018     Foto: privat
 

Som et mareritt

– I en del land, særlig i Latin-Amerika, styres fengslene delvis av de innsatte. Ofte står det store, mektige narkotikakarteller bak, opplyser Sveaass og understreker at dette skjer selv om landets myndigheter ikke ønsker en slik situasjon.

– Et fengsel jeg besøkte hadde fire nivåer. Hos fangene på toppen tenkte jeg at her kunne jeg ha flyttet inn. Forholdene hos fangene på bunnen var nærmest ubeskrivelige. I ettertid føles det som noe jeg må ha sett på film eller drømt, bemerker hun og beskriver ropene og støyen fra hundrevis av menn stuet sammen i en gigantisk metallhall.

Om arbeidet i torturkomiteen fortalte Nora Sveaass i 2009 i Uniforum-artikkelen «Nora Sveaass er UiOs FN-representant». Da var hun tilbake ved UiO etter noen år som forsker ved Seksjon for flyktninghelse og tvungen migrasjon ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Siden 2008 har Nora Sveaass arbeidet ved Psykologisk institutt som førsteamanuensis og senere professor. Her underviser og forsker hun på psykiske skader og rehabilitering etter krig og menneskerettighetsbrudd. Et av hennes største prosjekter de siste årene handler om betydningen av rettsoppgjør og erstatningsordninger etter alvorlige menneskerettighetsbrudd i Peru og Argentina. I Apollon-artikkelen «Sterke stemmer» fortalte hun og stipendiat og samarbeidspartner Anne-Margrethe Sønneland om dette prosjektet.

Sterke møter

Gjennom hele sitt voksne liv har Nora Sveaass hørt utallige historier om grusomme og nedverdigende overgrep.

– Hvordan takler man egentlig en jobb med så mange vitnesbyrd om lidelse og grusomhet?

– For meg har den direkte kontakten med mennesker vært viktig, og opplevelsen av at det nytter, svarer Sveaass på dette spørsmålet.

Gjennom sitt arbeid i FNs torturkomité har hun blant annet bidratt til et styrket lovvern for kvinner og barn i en rekke land. I mange land er oppdragervold akseptert, og i noen land blir også vold mot ektefellen sett gjennom fingrene med. Her er det skjedd mye de siste årene, ifølge Sveaass, som trekker fram Qatar som eksempel på et land hvor kvinner har fått et sterkere lovvern.

– Jeg har hatt en utrolig spennende yrkeskarriere, ikke minst fordi jeg har fått anledning til å møte så mange interessante og spennende mennesker, sier hun, og beskriver kontakten med kvinnegrupper og ansatte i frivillige organisasjoner som jobber på bakkenivå som spesielt givende.

Hun trekker også fram kollegene – forskere, psykologer og menneskerettighetsaktivister hun har møtt og arbeidet sammen med gjennom sin yrkeskarriere i Norge og i utlandet.

– Jeg har sett og opplevd så mye på godt og vondt. Ikke minst kontakten med kollegene i utlandet har betydd mye for meg, sier hun.

Mange av kollegene rundt omkring i verden er blitt nære venner, og hun holder stadig kontakten med noen av de gamle pasientene. Den chilenske familien Nora Sveaass hjalp med å finne seg til rette i Drammen på slutten av 70-tallet, sender henne alltid en hilsen til jul.

HYGGELIG MØTE: Nora Sveaass sammen med tidligere vinner av UiOs menneskerettighetspris Diana Kordon i Buenos Aires i mars 2018  Foto: privat

Hus på landet

Kanskje har også en trygg familieramme gitt Nora Sveaass ekstra styrke. I 1979 flyttet hun sammen med psykologektemannen Jan Høyersten og fikk to bonusdøtre på kjøpet. Senere kom også sønnen Axel som ekteparet adopterte fra Peru. Han er i dag rådgiver i landbruks- og reindriftsavdelinga hos Fylkesmannen i Nordland.

Nora Sveaass har fortsatt en leilighet i Oslo, men familiens base er huset på Modum. Det er der hun foretrekker å tilbringe helger og ferier.

– Når jeg har fri, bor jeg ikke på hotell, og jeg går ikke på restaurant. Jeg liker å være ute i naturen, og jeg elsker å fiske, sier hun. Nora Sveaas kobler også gjerne av med klassisk eller latinamerikansk musikk og med hagearbeid.

– Om et år går jeg av med pensjon, da skal jeg dyrke enda flere tomater sier hun, og legger ikke skjul på at hun ser fram til flere rolige dager på Modum med ektemann, bonusbarnebarn og et bonusoldebarn.

Men hun ser ikke for seg at hun skal slutte å jobbe.

– Jeg håper jeg kan fortsette å arbeide for mennesker som har vært utsatt for menneskerettighetsbrudd på mange forskjellige måter.

Ofre for seksuell tortur

I 1998 etablerte hun prosjektet Health and Human Rights Info, en database som formidler kunnskap, retningslinjer og erfaringer til personer som i sitt arbeid møter mennesker utsatt for grove menneskerettighetsbrudd. Med støtte fra Fred Olsen Shipping og UD lanserte prosjektet i 2014 en manual for helsearbeidere som arbeider med kvinner utsatt for voldtekter og andre former for seksuell tortur.

Manualen som finnes på norsk, engelsk, spansk, arabisk og russisk, kan lastes ned gratis på nettsidene til Health and Human Rights Info.

Gjenforening av flyktningfamilier i eksil er også et felt Nora Sveaas ønsker å arbeide mer med.

– Familiegjenforening er gjerne forbundet med store forventninger, men ofte går det ikke så bra. Her er det behov for et forebyggende tilbud, slår hun fast.

Hun håper også at hun kan fortsette å være aktiv i Psykologforeningen, hvor hun er æresmedlem. Det var hun som sin tid tok initiativ til foreningens menneskerettighetsutvalg, som i november markerte sitt 20-årsjubileum.

Oslo Peace Days

UiOs menneskerettighetspris er i år en del av Oslo Peace Days 5-12 desember, et samarbeidsprosjekt mellom Universitetet i Oslo, Nobelinstituttet, Oslo kommune, og Nobels fredssenter. 

Se hele programmet til Oslo Peace Days 

Privilegert situasjon

Det har i det hele tatt vært en begivenhetsrik høst for Nora Sveaass. Først kom nyheten om at hun var tildelt årets akademikerpris, og deretter beskjeden om at hun også ville få UiOs menneskerettighetspris. Tidligere har hun mottatt Bjørn Kristiansens minnepris fra Norsk Psykologforening og menneskerettighetsprisen til Amnesty International i Norge.

– Jeg er så glad og beæret, men samtidig hender det jeg får litt dårlig samvittighet, innrømmer hun.

– Jeg har det så trygt og godt her i Norge. Jeg mottar priser og jeg blir intervjuet, samtidig som mange av kollegene mine ute i verden trues på livet. Jeg skulle gjerne delt denne prisen med alle de kollegene som arbeider under langt vanskeligere forhold enn meg.

 

 

 

 

 

Av Grethe Tidemann
Publisert 4. des. 2018 06:00 - Sist endra 5. des. 2018 08:21
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere