Fra bjørn i Montana til lemen på Finse

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 13 1998

- Folk spør meg om det ikke blir kjedelig her, men det gjør det ikke. Naturen har noe nytt å by på hele tiden, sier visebestyrer ved Høyfjellsøkologisk forskningsstasjon på Finse, Erika Leslie, til daglig avdelingsingeniør ved Biologisk institutt ved Universitetet i Oslo.

Av Marit Hammersmark

{short description of image}{short description of image}Høyfjellsøkologisk forskningsstasjon på Finse.
(Foto: Erika Leslie)

Visebestyrer Erika Leslie og bestyrer Tom Warren ved UiOs forskingsstasjon i fjellandskapet på Finse.
(Foto: Marit Hammersmark)

Erika Leslie har utført feltarbeid og vært med på å drive stasjonen hver sommer siden 1980. Siden 1986 har hun vært sommerbestyrer. I tillegg til sine mange praktiske gjøremål tar hun glimrende naturfotografier og lager meget god hjemmelaget is.

Noe for enhver smak

Forskningsstasjonen på Finse har eksistert i 26 år. Administrativt ligger stasjonen under Universitetet i Oslo, men Universitetet i Bergen bidrar både faglig og økonomisk til driften av stasjonen.

- Hvem er det som kommer hit?

- Først kom zoologene. Så kom botanikerne. Nå er det både geografer, geologer, limnologer og glasiologer her. Vi har mye spennende å tilby for disse faggruppene også, sier Tom Warren, som har vært bestyrer i halv stilling for stasjonen de siste to årene. Han kommer opprinnelig fra North Carolina i USA og har studert bjørn i Montana. Nå bor han og arbeider her sammen med kone og tre barn hver sommer.

- I høst har vi to kurs for biologi grunnkurs på Blindern. Så er det kurs for noen geografer fra Universitetet i Bergen, deretter felleskurs for hovedfagsstudenter i høyfjellsøkologi fra universitetene i Oslo og Bergen. Så kommer det geologer fra Bergen som skal ha et grunnkurs i kvartærgeologi og til slutt en klasse med biologi valgfag fra Øystese gymnas, forteller Tom.

- Det er masse å gjøre, både faglig og administrativt, men det blir en annen type stress enn i byen. Her har vi ingen transporttid til og fra jobben, i og med at vi bor på forskningsstasjonen, og her går vi ikke fra jobben klokken fire, sier Erika.

Gode naboer i nøden

- Formelt er vedlikehold av bygningene underlagt Teknisk avdeling ved Universitetet i Oslo, og vi får mye god hjelp av dem, men de befinner seg fire timers togreise unna. Når det oppstår et akutt problem, må vi trå til selv og ordne opp der og da, sier Tom

- Ja, det er en fordel at vi ikke har tyve tommeltotter, skyter Erika inn.

- Heldigvis har vi gode naboer. Vi får god hjelp fra de ansatte ved Finsehytta, og vi hjelper dem når de trenger det.

Tom er i praksis både sikkerhetssjef, brannmester, administrativ og faglig leder av stasjonen, men han har god støtte i Erika. Tom og Erika har opplevd litt av hvert mens de har drevet forskningsstasjonen.

- En gang var det snøstorm, snøscooteren streiket, og det var tre timer til en gruppe studenter skulle komme. Da fikk vi heldigvis hjelp av de som driver Finsehytta, så alt var i orden da studentene kom.

Frakt er dyrt. Når noe går i stykker, setter vi alt inn på å reparere det selv, eller få hjelp fra naboene. Å sende ting med jernbanen koster både tid og penger, og vi er avhengige av raske løsninger.

Både Tom og Erika er i praksis helårsengasjerte i forskningsstasjonen, for de får henvendelser hele året om kurspåmeldinger og plassbestillinger. De må også gjøre en god del administrativt arbeid på Blindern; de lager blant annet kursmateriell.

Mange forskningsoppgaver

Ildsjelen som satte det hele i gang, var Eivind Østbye. Da han sluttet, tok Erika over. Dette ligner på en slags skogvoktertilværelse med topp moderne utstyr. Finse-området har alpin tundrasom innebærer blant annet at det ikke er sammenhengende permafrost hele året, slik som på den arktiske tundra i Sibir, Canada og på Svalbard. Permafrost innebærer at grunnen er frossen året rundt. En av de faste arbeidsoppgavene ved stasjonen er langsiktig overvåkning av klimaendringer, og Meteorologisk institutts værobservasjoner fra Finse kommer fra forskningsstasjonen.

- Vi har dessuten registrert smågnagerbestanden her hvert år i 30 år, og det er en av de lengste måleseriene i verden for smågnagere. Hvert tredje eller fjerde år er det smågnagerår, mens andre år uteblir gnagerne helt. En del av forskningen består i å finne ut hvorfor dette skjer, opplyser Erika.

- Det viktigste er at forskningsstasjonen er tilgjengelig for alle studenter og forskere som er interessert, sier Tom.


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 13 1998
Publisert 30. sep. 1998 18:32 - Sist endra 1. sep. 2014 13:43
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere