Innhold i Uniforum nr. 9 - 1997
Dersom førsteamanuensis i pedagogikk, Snorre Ostad, hadde sluttet på universitetet og begynt som klasseforstander i barneskolen, ville han ha gått opp inntil to lønnstrinn.
Av Marianne Tønnessen
Ostad har tolv års høyere utdanning, inkludert doktorgrad, men han tjener ikke bedre enn om han hadde arbeidet i grunnskolen. Som førsteamanuensis er han plassert i lønnstrinn 43. En lektor i grunnskolen med maksimal ansiennitet, høyeste spesialkompetanse i spesialpedagogikk og som dessuten er klasseforstander, ville få lønnstrinn 45.
- Lønnsutviklingen til folk med lang utdanning er betenkelig. Ordet «langtidsutdannet» har ikke lenger noen forhandlingskraft, mener Ostad.
- AF uten reell innflytelse
- Det var en gedigen feil av
Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) å ta inn grupper med bare tre års
høgskoleutdanning. Da ga AF fra seg sitt beste forhandlingskort, nemlig
langtidsutdanningen. Det er grenser for hvor langt vår lojalitet overfor
de lavest lønnede i AF kan strekke seg, sier Ostad, som mener
sykepleierne og lærerne har kommet bedre ut i lønnskampen enn de
langtidsutdannede.
- Dessuten er ikke forhandlingene for akademikerne reelle. LO og NHO har allerede lagt rammene og indirekte bestemt hva slags tenkning som skal ligge til grunn. AF gjør så godt de kan, men de har ikke noen reell innflytelse.
Ville valgt annerledes
Ostad tror kanskje han ville valgt en
annen karriere dersom han hadde visst hvordan lønnen hadde utviklet seg:
- Når man er ung, er det viktig å tjene penger. I dag er det ikke aktuelt for meg å skifte jobb. Jeg trives godt, og liker å bidra som kunnskapsutvikler, sier han.
- BETENKELIG: Førsteamanuensis Snorre Ostad mener at lønnsutviklingen for folk med lang utdanning er betenkelig. Selv ville han ha tjent mer i grunnskolen enn han gjør på universitetet. (Foto: Kirsten Faustino)
Logg inn for å kommentere