En vitenskapelig profil ved universitetets spede begynnelse

Uniforum 07-97

AV MARIT SCHULSTOK

Professor Christopher Hansteen var blant de første som ble ansatt ved det nyopprettede Kongelige Frederiks Universitet i Christiania. Han så det som sin livsoppgave å utforske mysteriene rundt jordmagnetismen. Hans teorier førte ham blant annet ut på en lang og halsbrekkende reise til Sibir i årene 1828 til 1830.

Hansteen er en av de seks vitenskapelige profilene fra 1800-tallet som ble behørig omtalt i forrige uke. Blant annet på grunn av at forskjellige forskere i disse dager studerer sentrale akademikere som virket ved Universitetet i Oslo i forrige århundre, valgte Forum for universitetshistorie å holde et heldagsseminar over de utvalgte seks; Christopher Hansteen, Gregers Fougner Lundh, Peter Andreas Munch, Eilert Sundt, Gisle Johnson og Ernst Sars. Senere vil det kanskje bli utvidet med flere seminarer over profiler fra 1700- og 1900-tallet, og andre sentrale fra 1800-tallet.

Seniorstipendiat Øystein Elgarøy ved Institutt for teoretisk astrofysikk foreleste over Hansteen.

- Hansteen var den som grunnla astronomien som fag i Norge, og faget fikk en oppblomstring under hans tid ved universitetet, sier Elgarøy.

Globusenes innvirkning

Da Norge feiret grunnleggelsen av sitt første universitet, var Hansteen adjunkt i matematikk ved latinskolen i Fredriksborg i Danmark. Han ble født i Oslo i 1784. Atten år gammel dro han til København for å studere jus, et fag han aldri klarte å opparbeide den helt store interessen for. I stedet fulgte han oppmerksomt forelesninger i matematikk og fysikk.

Det store vendepunktet i Hansteens vitenskapelige karriere kom da han fikk i oppdrag å hente to globuser som var innkjøpt til latinskolen i Fredriksborg. Han la merke til at det på globusene var tegnet inn to områder på den sørlige halvkule som magnetnålen pekte mot, altså to poler. Han funderte lenge over dette, og utledet en teori om at det måtte finnes to magnetpoler også på den nordlige halvkule. Det var ingen ny teori. Engelskmannen Hailey hadde tidligere framsatt noe liknende. Men Hansteen hentet ideen om jordens to magnetakser fram igjen, og teorien skulle være nærmest enerådende i Europa i et par tiår. Hans målinger og teorier ble etter hvert samlet i boken «Untersuchungen über den Magnetismus der Erde», som skaffet ham internasjonal berømmelse.

Reisen til Sibir

I 1814 ble Hansteen ansatt som lektor i anvendt matematikk ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania, og forlot Danmark. Noe av det første han gjorde i Norge var å bestemme Oslos posisjon, så nøyaktig at de små feilene først ble justert av satellittmålinger i 1978.

- Han fikk etterhvert så mange oppgaver i professoratet at det var ikke underlig at han kom med hjertesukket: «Der bliver kuns lidet Tid til overs til hvad man egentlig lever for - eget arbejde». Og hans store lidenskap, hans «eget arbejde», var og ble jordmagnetismen, forteller Elgarøy.

Hans teori om jordens to magnetakser viste ham at den fjerde og siste polen måtte befinne seg i Sibir. Med midler bevilget av Stortinget reiste han østover fra St. Petersburg like til grensen mot Kina, med turer nedover de store russiske elvene i øst, for å undersøke dette. Han ble mottatt som en stor mann i byene han kom til, mens reisen i Sibir ellers var preget av primitive forhold og bitende kulde. Han foretok mange målinger og bidro til å forbedre de mangelfulle russiske kartene. Om denne og andre reiser forteller Hansteen selv i Reiseerindringer fra 1859.

Da han kom hjem til Norge mente han at han hadde funnet den siste polen, men helt sikker var han ikke. Han sendte materialet sitt til den berømte matematiker, professor Gauss i Göttingen, og Gauss viste at det ikke finnes flere enn to poler på jorden. Hansteens teorier slo sprekker, men han så seg selv som en parallell til Tycho Brahe. Brahe samlet inn målinger, som Johannes Kepler, i dette tilfellet Gauss, ordnet og tolket.

En mangfoldig akademiker

Professor Christopher Hansteen inntok en sentral plass i samtidens Akademia. Han grunnla Norges første observatorium og bestemte dets nøyaktige beliggenhet. Han beregnet tidspunktet for slaget på Stiklestad ut fra den solformørkelse som omtales i Snorre. Han var redaktør av Almanakken fra 1815-62. Han var direktør for Den geografiske oppmåling 1817-73 og øvde stor innflytelse på arbeidet med kartleggingen av Norge. Dessuten var han en god pedagog, og han innehadde flere viktige offentlige verv.

Christopher Hansteen døde i 1873 som en anerkjent forsker både nasjonalt og internasjonalt. Hans epoke var preget av oppløsningen av det gamle dannelsesidealet hvor en lærd mann helst skulle vite litt om alt. Den nye vitenskapeligheten krevde større spesialisering, og Hansteen ble kjent som «professor i astronomien», lenge før astronomi ble et eget fag.


Uniforum 07-97

Publisert 25. apr. 1997 11:10 - Sist endra 1. sep. 2014 13:26
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere