Fremragende identifiseringsarbeid på Svalbard

Innhold Uniforum 06/97
Etter flyulykken på Svalbard sist august ble DNA-analyse for første gang i verden brukt som hovedverktøy for å identifisere omkomne etter en masseulykke. Staben på Rettsmedisinsk institutt, med professor Bjørnar Olaisen i spissen, jobbet dag og natt for å identifisere de 141 omkomne.

AV HILDE HAUGSGJERD

Satsingen til professor Bjørnar Olaisen og hans stab ble vellykket. Via DNA-analyser fra 257 kroppsdeler og fra familiemedlemmer til de 141 omkomne, fant de fram til 141 ulike individer og til identiteten til 139 av dem. Og jobben ble gjort på rekordtid.

­ Det var den største faglige utfordringen jeg noen gang har hatt, sier Olaisen. Kanskje også hans siste store utfordring innen rettsmedisin. For om noen måneder forlater Olaisen jobben som leder for Rettsmedisinsk institutt ved Universitetet i Oslo og flytter hjem til øya Lovund på Helgelandskysten.

MEDISINSK ANSVARLIG

Kl. 12.30 torsdag 29. 1996 august ble Olaisen oppringt fra KRIPOS og ble varslet om at et russisk fly var forulykket på Svalbard. Tre og en halv time seinere satt han på flyet på vei nordover for å være medisinsk ansvarlig for identifiseringsarbeidet.

­ Vanligvis bruker vi tannsammenlikning som viktigste identifikasjonsmetode etter slike ulykker. Men russerne og ukrainerne er ikke registrert hos tannlegen på samme måte som oss. Å foreta identifiseringen på basis av foto, tatoveringer, kjennetegn på kroppen, osv. ville være en trøstesløs og vanskelig oppgave når det dreide seg om 257 kroppsdeler fra 141 omkomne. Vi var derfor ute etter alternativer. Vi visste at det var et potensial i å bruke DNA-analyser. Men det var språkbarrierer, vi var usikre på holdningene til metoden og på om det russiske og ukrainske systemet ville klare å skaffe blodprøver fra mor, far, barn, - eller som dårligste utvei - søsken til de omkomne, forteller Olaisen.

Av hensyn til de pårørende måtte identifikasjonsarbeidet gå så raskt som mulig. Prøvene av de forulykkede og kroppsdeler ble tatt oppe på Operafjellet samtidig med selve registreringen av likfunnene. Olaisen var selv med på dette krevende arbeidet, og han var i Barentsburg og fikk startet prosessen med å skaffe referanseprøver fra familiemedlemmer til de omkomne.

Dette gikk over all forventning. De første referanseprøvene kom like fort som likprøvene. Russerne og ukrainerne klarte i løpet av kort tid å skaffe blodprøver fra nære familiemedlemmer bortsett fra to.

­ Rettsmedisinsk institutt er vant til å stå på når det har skjedd ulykker av slike omfang. Denne gangen tok vi også oppgaven som et vitenskapelig eksperiment. Vi skulle teste systemet vårt for DNA-identifisering, se hvor ofte vi tar feil, forteller Olaisen.

IKKE éN FEIL

Instituttet besto testen med glans. Det ble foretatt 20 000 sammenlikninger i åtte ulike systemer. Vanligvis tar prosessen fram til svaret på en DNA-prøve fire uker. Denne gangen tok den fire dager. 20 medarbeidere jobbet i 24-timers skift. De hadde bestemt seg for at under 10 manglende identifiseringer var et gunstig resultat. De klarte 139 av 141. De to siste omkomne ble identifisert ved at de bar pass på seg.

­ Det ble gjort en fenomenal jobb. All kapasitet ved Rettsmedisinsk institutt ble brukt hele tiden, uten noe tomrom mellom prosessene. Det måtte ikke gjøres én feil, for vi hadde ikke tid til å gjøre prosessen på nytt. Den største påkjenningen var redselen for at vi kunne ha byttet om to blodprøver eller prøver fra to lik. Da ville vi fått feil identifisering.

­ Gjorde dere noen slik feil?

­ Nei, ikke en eneste. Hvis vi hadde gjort det, ville det blitt oppdaget under sammenlikningen i identifiseringsgruppen med resultatene på grunnlag av klær, pass, bilder, etc.

21 dager etter ulykken på Operafjellet ble 141 kister med identifiserte og komplette legemer sendt hjem til familiene i Russland og Ukraina. Regningen fra Rettsmedisinsk institutt til norsk politi lød på 700 000 kroner.

­ Når dere bruker fire dager på en DNA-identifisering i en sånn spesiell situasjon, forteller ikke ikke det at dere kan arbeide mer effektivt også i det daglige?

­ Vi har forbedret prosessen. For to år siden tok en DNA-analyse åtte uker, for et år siden seks, nå tar den fire uker. Vi skal kanskje ned i to uker. Svalbardulykken synliggjorde at det går an å jobbe fort. Men vi skal ikke etterlikne den arbeidssituasjsonen. Vi skal blant annet ikke ha nattskift.

GRåT SAMMEN

­ Hvordan er det å drive identifiseringsarbeid etter en så brutal og stor ulykke?

- Når du arbeider, er du intenst konsentrert om å gjøre jobben godt og fort. Du vet at arbeidet du gjør, er viktig for de pårørende, det meningsfulle er lett å se. Pausene kan være vonde. Men du har mye å gjøre og er litt høyt gira. På Svalbard satt vi sammen og gråt litt i lag, og tok ut ting da vi var ferdig. Vi holdt taler for hverandre og tok ordentlig avskjed med russere og ukrainere vi hadde jobbet sammen med i lang tid.

­ Vi er en gruppe som ofte jobber sammen med identifisering etter store ulykker. Vi er kamerater og venner, og vi har funnet vår mestringsmekanisme. Jeg har knapt hørt at noen har fått problemer etterpå. Og da har det gjerne vært en som ikke har gjort en slik jobb tidligere.

HJEM TIL HELGELANDSKYSTEN

Ved årets utgang forlater professor Olaisen jobben som leder ved Rettsmedisinsk institutt. Sammen med kona skal han flytte til hjemstedet Lovund på Helgelandskysten hvor han skal jobbe med utviklingsoppgaver i oppdrettsnæringen.

­ Jeg har sagt opp og fått avskjed i nåde. Kona og jeg har djupe røtter nordafør. Vi bryter opp dels av hjemlengsel, dels for å forberede oss til pensjonsalderen. 25-30 år ved Rettsmedisinsk institutt er nok, nå jeg vil ha et annet liv. Jeg har hatt fiskeoppdrett som hobby siden næringens barndom tidlig på 70-tallet. Jeg drar hjem igjen mens jeg ennå er sterk nok i arm'an til å ro, forklarer professor Bjørnar Olaisen på helgelandsdialekt.

Hilde Haugsgjerd, som har skrevet denne artikkelen, er informasjonsdirektør ved Rikshospitalet. Artikkelen har også stått på trykk i sykehusets internavis Riksnytt.

SVALBARD: Professor Bjørnar Olaissen under identifiseringsarbeidet på Svalbard (Foto: Privat)

SEREMONII: Seremoni for de avdøde i Tromsøhallen. (Foto: Privat)


Innhold Uniforum 06/97

Publisert 11. apr. 1997 09:59 - Sist endra 1. sep. 2014 13:26
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere