En håndfull sølvpenger

Innhold Uniforum 05/97
Den nye ordningen med lønnsopprykk gjør at noen enkeltpersoner blir litt rikere, men universitetssamfunnene blir fattigere, mener professor Nils Christie.

På mitt skrivebord dumper ned en publikasjon med siste nytt fra lønnsfronten. Her står å lese om opprykk, universitetets tilpasning til markedsøkonomien. Kontorpersonalet, noen utvalgte få, rykker fra lønnstrinn 22 til 27. Bra at noen får det bedre - etter målbar innsats eller lang og tro tjeneste på kontor eller laboratorier. Noen i administrative stillinger stiger også, disse mot de litt større høyder. Også her kan vi gledes, ut fra den forutsetning at opprykk er skjedd etter vanlige prinsipper som tjenestetid og målbar innsats.

Men så kommer de vitenskapelig ansatte. Noen blant de halvhøye stiger litt høyere. Og slik også for noen av de aller høyeste. Enkelte av disse stiger fra lønnstrinn 55 til 57, andre starter derfra og høyner til 64, noen helt ekstraordinært bønnhørte høyner til 66.

Og her er det undringen setter inn. Ikke misunnelsen. Min kollega og jeg på vår arbeidsplass, vi er bare to professorer, var enige om at dette ville vi ikke være med på, så vi har ikke søkt oss hen til trappen. Men altså undring. Først og fremst over at et grunnleggende prinsipp om likhet for alle i samme stillingskategori var så billig til salgs. Dernest undring over at man lar dette skje med en fremgangsmåte vesensfremmed for et forskersamfunn.

Likhet i lønn for alle innen samme stillingskategori var tidligere kanskje et litt for selvfølgelig gode. Så selvfølgelig at vi ikke behøvde å snakke om det. Vi kjente hverandres lønn, den var den samme, så kunne vi isteden samtale om noe viktigere. Ved at lønnen var lik, slapp vi også unna den interne strid som så ofte følger i pengefordelingens spor. Samtidig både visste og viste vi også noe viktigere med vår felles lønn: Vår verdi kan ikke måles i penger.

Fagenes betydning kan ikke måles i penger, skulle kunnskap i gresk være mer verdt enn kunnskap i algebra, sosiologi eller rettsvitenskap? Og personenes innsats kan ikke måles i penger. Skulle den innadvendte forsker med én bok og to doktorander gjennom livsløpet være mindre verdt enn entreprenøren på topp i siteringsmålingene og med 200 doktorander? Hvem våger å si hvem som er mest verdt?

LøNNSFORHANDLERNE VåGER

Fremgangsmåten er såvidt jeg forstår som følger: Forskere blir spurt om hvem som ønsker opprykk, noen føler seg kallet og ber om å bli anbefalt, den stakkars bestyrer skal si ja eller nei, man kan jo forestille seg hvilken type svar som koster bestyreren minst, saken går til fakultetsnivå og så videre opp. Og der, på toppen, møtes universitetets forhandlere og fagforeningene, og så avgjør denne forsamling hvem som skal stige hvor hen på stigen.

Det hele i ekstrem kontrast til hvordan vi vanligvis vurderer innen universitetet ved ansettelse eller ved spranget til ny stillingskategori. Hvor vi kaller inn de antatt mest kyndige innen fagområdet og hvor disse leser, grubler, skriver og treffer begrunnede avgjørelser som det så kan stå strid om i årevis. Tungvint, men av og til faglig avklarende. Og selvfølgelig umulig ved individuell lønnskamp. Også derfor har vi holdt oss unna forskjellslønnene innen vår verden.

Med den nye ordning blir noen enkeltpersoner litt rikere, men universitetssamfunnene fattigere. Universitetene står hele tiden under press fra de omliggende samfunn for å bli som dem. Målstyring, store enheter, rasjonell drift, produksjonsresultater i antall publikasjoner og uteksaminerte kandidater. Kjekke målbare kriterier hentet fra næringsliv og statsadministrasjon. Og så individuelt tilpassede lønninger til dem som i særlig grad er tilpasset den nye tid. Billig lot universitetet det prinsipp fare at vitenskapelig innsats er av en karakter hvor uteverdenens dominerende målestokk ikke er brukbar.

Nils Christie, professor

Institutt for kriminologi


Innhold Uniforum 05/97
Publisert 14. mars 1997 14:19 - Sist endra 1. sep. 2014 13:25
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere