Forskningspolitikk - noe for forskerne?

Bør Universitetet i Oslo profilere sin forskningspolitikk sterkere? Universitetsledelsen får fra tid til annen spørsmål om vår forskningspolitikk, fortrinnsvis tenkt som et politisk manifest. Vi innrømmer da at vi ikke har noe samlet dokument, men antyder at forskningen later til å gå rimelig bra, så kanskje gjør vi noe riktig likevel. Og vi registrerer at siden ikke alt flyter helt fritt, må det være tatt en del politiske beslutninger, som til sammen utgjør et slags forskningspolitisk hele for Universitetet i Oslo.

Nå er forskningspolitikk erfaringsmessig noe av det verste forskere vet, nest etter budsjettkutt. I beste fall er det festtalepregete dokumenter som sjelden eller aldri følges opp med bevilgninger og konkrete tiltak. Mer vanlig fremstår det som forsøk fra utenforstående, uten innsikt i forskning, på å fortelle forskeren hva de skal forske på, hvordan de skal gjøre det og hvorfor ressursene til akkurat deres arbeid bør begrenses eller overføres til annen virksomhet. De sterkeste motstandere av forskningspolitikk vil hårdnakket hevde at ingen store resultater er kommet på grunn av forskningspolitiske vedtak.

Ikke desto mindre lever forskeren i en politisk verden, omgitt av forskningspolitiske dokumenter, fra Regjeringens forskningsmelding til Forskningsrådets strategiplan. Lov om universiteter og høyskoler sier at alle institusjoner som omfattes av loven, skal drive forskning, og universitetene er pålagt et særlig nasjonalt ansvar for grunnforskning og forskerutdanning. Men denne rammen er så vid at aktiviteten bestemmes av andre vedtak og sedvaner som for en stor del er eldre enn loven. Vår Strategisk plan 1995 ­ 1999 har en del elementer av en forskningspolitikk, men heller ikke her finner vi noen fullstendig beskrivelse. For å komme fram til hvilken forskningspolitikk som virkelig drives ved Universitetet i Oslo, må en ta for seg forskningen og se på hvilke vedtak og holdninger som ligger bak aktivitetene.

Grunnlaget for forskningsvirksomheten ved Universitetet i Oslo er den frie, forskerinitierte grunnforskningen. Det er den vi er pålagt et særlig nasjonalt ansvar for, og det er den vi har utviklet og fremdyrket gjennom snart 200 år. Det vil ikke si at vi begrenser oss til dette, men den frie grunnforskningen må være bærebjelken i vår forskningsaktivitet. Dette har en viktig konsekvens for organiseringen: I grunnforskningen er toppkompetansen i det utøvende ledd, dvs. på instituttnivå og på enkeltforskernivå. Det vil si at mange forskningsstrategiske beslutninger må fattes på lave nivåer i organisasjonen, og dette påvirker muligheten for å drive sentral styring. Erfaringen fra 80-tallets sentrale programstyring av forskningen har ført til en erkjennelse av at universitetet må ha et sterkt nedenfraopp innslag i styringen.

For Universitetet i Oslo er det karakteristisk at vi har ansvar for en rekke små, nesten underkritiske forskningsområder. Det ligger et islett av beredskap i dette: på grunn av størrelsen forvalter vi en stor del av landets kunnskapsreserve. Det teller også at de små fagene har størst mulighet for å finne faglig støtte og fellesskap i et forskningsmiljø med stor bredde. Men en stor bredde øker faren for å spre ressursene for tynt, og det er et politisk ansvar for ledelsen å sørge for at bredden ikke opprettholdes på bekostning av dybde og kvalitet.

En forskningspolitikk for Universitetet i Oslo vil måtte inneholde en rekke andre elementer. Satsingsområdene og forskningsprisen er en del av vår nåværende politikk, resultat av politiske vedtak i styrende organer. Sentrene er også et resultat av politiske beslutninger. Ettersom kravet til inntjening øker, må vi fatte beslutninger om omfang av oppdragsforskning og aktivitetsnivå. Politikken må omfatte aktivitetene i universitetets randsone, alle de mer eller mindre fast tilknyttede enhetene, med Forskningsparken som det mest åpenbare eksempel. Den må også ha et forhold til regjeringens satsing på etter- og videreutdanning, hvilket omfang, format og organisering denne skal ha her. Og den bør omfatte avgrensing mot og samarbeid med de statlige høyskolene når det gjelder forskerutdanning og forskning.

Listen kan gjøres lengre, og alle disse temaene er viktige og omfattende og vil sikkert bli gjenstand for videre diskusjon. Men en forskningspolitikk for Universitetet i Oslo må ses i lys av nasjonale rammer og politikk. Kollegiemedlem Magnus Rindal har påpekt at universitetet i dag driver «undervisningsbasert forskning». Dette fordi undervisningen er den kostnadsbærende aktiviteten i budsjettene våre slik de fremstår i St.prp.nr. 1 fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. For å si det enkelt, finansieringen er koblet opp mot studenttallet. For så vidt fornuftig nok; siden 1987 har det største presset på universitetene kommet i form av økt studenttilstrømming, og det er relativt enkelt å telle antall studenter, avlagte vekttall og andre produktivitetsindikatorer på undervisningssiden. Departementet har innsett behovet for forskningsfinansiering i forbindelse med økt opptak, og de tildelte midler pr. student inneholder også en bit til forskning. Så lenge studenttallet har økt, har dette vært til å leve med, selv om utslagene på enkelte studentuavhengige områder har vært uheldige. Det beste eksemplet på dette er avansert utstyr hvor bevilgningene har stått stille så lenge at vi har fått en utstyrskrise.

Men i det lange løp er det uholdbart at universitetsforskningen fremstår som et anonymt haleheng til undervisningsaktiviteten. Økonomisk har det vært en viss trygghet i dette, de store studenttallene har argumentert for seg selv, og forskningen har levd på det. Økte bevilgninger har vesentlig gått til drift, vi har ikke økt antall fast tilsatte forskere i samme tempo som studentøkningen. Dette har skjult behovet for kompensasjon av utgifter som har steget mye sterkere enn den prisstigningen som er lagt inn i budsjettene. Det er tilstrekkelig å nevne tidsskrifter og bøker (årlig prisstigning 10 ­ 15 %) og kjemikalier (ca. 10 %). Takket være studentbølgen har politikere og andre sluppet å ta stilling til en del forskningspolitiske realiteter. Baksiden av denne medaljen vil bli synlig idet studenttallet begynner å synke. Allerede nå forutser vi en utflating og nullvekst; Effektiviseringsprosjektet er et forsøk på å møte denne situasjonen i forkant.

Dersom vi skal få en realistisk holdning til universitetsforskningen, er det trolig ingen vei utenom en separat forskningsbudsjettering. Dette er en del av universitetets nye budsjettmodell, men det er uklart hvordan det vil bli gjort på departementalt hold. Det blir neppe noen smertefri prosess, blant annet vil det bli lagt større vekt på resultatrapportering av forskning. Det arbeidet som pågår med forskjellig forskningsdokumentasjon, blir derfor særdeles viktig. Det vi vinner ved dette, er at universitetsforskningens problemer kommer på bordet og får en (forhåpentlig) reell behandling i de nasjonale organer.

Hva resultatet blir for oss i en slik behandling, er uvisst. Men det er bedre å få en reell diskusjon om forskning enn slavisk å måtte godta konjunkturer koblet til studenttall. For å stå rustet til en slik debatt, bør vi i god tid klargjøre våre egne politiske prioriteringer. Og da er vi tilbake der vi begynte - forskningspolitikken ved Universitetet i Oslo må synliggjøres. Det aller meste av det vi gjør, er bra og noe er fremragende, det er viktig at vi står frem med den politikken som ligger bak og som vil være et av våre viktigste våpen i kampen om ressursene.

Knut Fægri

Prorektor