Blir vi ikke verdsatt?

Hvem tar vare på oss sekretærer og konsulenter på UiO som er 50-60 år eller eldre? Vi som i nesten en menneskealder har øst av vår viten og EQ for å være behjelpelig med å opprettholde de daglige administrative funksjonene på instituttene. Verdsettes ikke vår sosiale intelligens som er så viktig for å skape et harmonisk miljø på arbeidsplassen? Vi har variert utdanning alt fra handelsskole, artium og universitet, men vi er dårlig lønnet (ltr. 24 - 28). I andre statsetater er kontorpersonalet med lang erfaring lønnet i ltr. 35 eller mer. UiO-personalet utfører samme slags jobber, men har andre arbeidsgivere.

Noen av oss UiO- ansatte har arbeidsinstrukser definert med vide begreper, så som «å være instituttbestyrer (nå faglig leder) behjelpelig med oppfølging av administrative saker og å utføre generelle oppgaver». Mange av de generelle oppgavene har de siste årene blitt `spesialistoppgaver'. Spesialistene innen vår yrkesgruppe har bedre betalt enn oss for å formidle de `sakene' som vi har behandlet ad hoc tempus og fremdeles skal behandle.

Er det glemt at vi fungerer som informasjonskonsulenter, småproblemløsere og støtteapparat for spesialistene? Det er vi som ivaretar de administrative servicefunksjonene og kjenner `alle'. Er det glemt at vi som er `hjertet' i bedriften faktisk også har `hjerne'? Vi får i hvert fall ikke betalt for det!

Jeg lurer på om det er forskjell på lønninger innen universitetet, for eksempel forskjell på administrative lønnskodeplasseringer for de institutter som sorterer under Det medisinske fakultet og de andre fakultetene på UiO?

Anne-Lovise Næss

Institutt for medisinske basalfag