Vis meg ditt kontor . . .

Forsiden Uniforum 02/97

Noen foretrekker orden, mens andre har det fullstendig kaotisk rundt seg. Enkelte legger vekt på å skape hygge og et personlig preg ­ også på kontoret, mens andre foretrekker det rent funksjonelle. Møt fem personer og fem svært forskjellige verdener ved universitetet.

-----------------------------------------------------------------------------------

. . . og jeg skal si deg hvem du er

TEKST: GRO LIEN GARBO

FOTO: STåLE SKOGSTAD

Tre matematikere - tre verdener

På ett kontor er orden og system bare forbokstaven. På nabokontoret flyter det bokstavelig talt over. Og på den andre siden av gangen har en plante fått dominere et helt kontor. Vi befinner oss i åttende etasje i Niels Henrik Abels hus, på Matematisk institutt på Blindern. Har matematikere en fellesnevner, er det i hvert fall ikke omgivelsene.

STABLER På STABLER.

Stabler på stabler med bøker og dokumenter. Det preger kontoret til professor Jens Erik Fenstad (gift med Grete). Både skrivebordsflaten, to ekstra bord og vinduskarmen er fylt opp med bøker og papirer i et bunkesystem.

­Jeg har overhodet ikke noe problem med å finne fram, sier Fenstad og peker på stabelen av papirer fra museumsutvalget, fra Bioteknologisenteret, fra NATOS vitenskapskomité om logikk og lingvistikk og så videre ­  i det uendelige. Her er ingen ringpermer. De er, ifølge Fenstad, for folk som sparer på papir. Selv kvitter han seg med alt overflødig når arbeidet er utført. Med unntak av en bindersboks med bilde av kone og tre barn som han fikk av barna for noen år siden, er Fenstads kontor blottet for personlige effekter.

Han har en rekke plakater fra kongresser han har deltatt på, men ingen av dem har han hengt opp ­ også de ligger i bunker.

­ Jeg liker å ha det funksjonelt. Men jeg synes ikke det er sterilt. Jeg har mange bøker som jeg liker. De skaper både illustrasjon og assosiasjon. Og så har jeg en praktfull utsikt med soloppgang om morgenen og Aker kirke i nydelig ettermiddagslys.

­ FLAUT å HA DET Så ROTETE

­ Sånn som jeg har det nå, synes jeg det er ualminnelig flaut å ha det, sier professor i matematikk, Stål Aanderaa. At det flyter over på hans kontor, er ingen overdrivelse. Papirmassen fra skrivebordet bygger seg opp til et slags fjellandskap av kasser. Langs veggene står åtte store overfylte plastkasser fra sist gang han byttet kontor ­«ja, det må i hvert fall ha vært over seks år siden». Aanderaa har ennå ikke maktet å rydde opp. I bokhyllene er det et visst system, men ikke alt passer inn under et hovedtema. Aanderaa har derfor systematisert det han ikke vet hvor han skal gjøre av i ringpermene: «Rot 1, Rot 2 og Rot 3».

­ Ofte får jeg ting jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av. Og så er jeg dårlig til å kaste ting. Det er derfor det blir så fort stygt. Egentlig etterlyser jeg et arkivsystem som kunne være til hjelp for sånne som meg, sier han.

Aanderaa er motstander av en ryddighet «på overflaten», der rotet bare er skjult i skap og skuffer. Da er det ærligere at det synes. Nei, et gjennomtenkt, brukervennlig system. Dét hadde vært noe.

­ Den største ulykken som kan skje, er at viktige papirer kommer vekk for meg fordi jeg har lagt dem sammen med mindre viktige papirer, sukker Aanderaa.

­ Problemet er at hvis noen beskylder meg for at det er jeg som har mistet noe, så er det vanskelig for meg å si med sikkerhet at det ikke kan være tilfellet.

­ Hvordan reagerer folk når de kommer inn på kontoret ditt?

­ De fleste sier ikke noe, humrer han.

­ Jeg ser det slik at alle mennesker i tilværelsen har noe de ikke mestrer og det er altså rot jeg strir med. Akkurat nå er det så ille at jeg vantrives, men jeg har planer om å få ryddet opp. Og da må dere love å komme tilbake og ta et nytt bilde!

PLANTEN SOM TOK OVERHåND

­ Det er en Monsera ­ snart 20 år gammel, forteller førsteamanuensis i matematikk, Grete Usterud Fenstad (gift med Jens Erik). Like lenge har planten fulgt henne rundt på forskjellige kontorer. For hvert år har den vokst seg større og større. Ja, den er vel nærmest for et tre å regne. Uniforums utsendte hadde opprinnelig tenkt å avgrense visitten ved Matematisk institutt til kontrastene Jens Erik Fenstad og Stål Aanderaa, men så falt vi også for den grønne kjempen til Grete Usterud Fenstad.

­ Ja den har blitt kraftig nedskåret i det siste. Jeg er veldig glad i den planten, men den har jo tatt helt overhånd. Blant annet har den bestemt møbleringen. Skrivebordet måtte vike plassen foran vinduet til fordel for platen.

Monsera krever 15 liter vann i uken.

­ I lengden er det jo litt pinlig å spørre kolleger om å gjøre den jobben mens jeg er på ferie. Derfor har jeg flere ganger vurdert å kvitte meg med den, men foreløpig har jeg ikke klart det. Jeg har blitt så knyttet til den, sier Usterud Fenstad. --------------------------------------------------------------------------------

Pedagogen

EN TAVLE MED ET HELT LIV

­ Jeg har måttet bytte kontor en god del ganger i min tid på universitetet, men samme hvor mye arbeid jeg har hengende over meg får jeg ikke begynt på det før jeg har gjort kontoret til mitt, forteller professor ved Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling, Frøydis Hertzberg. Ingen kan beskylde hennes territorium i Fysikkbygningen for å være anonymt. Allerede på døren blir vi møtt av barnetegninger, postkort, tegneserier. Og vel inne på kontoret fanges blikket av Blinderns største oppslagstavle. Fotografier fra konferanser hun har vært på, et bilde av henne selv klimprende på gitaren, et gruppebilde av samer i fargerike drakter.

­ Jeg kaster ikke noe, men fester nye ting oppå de gamle. Tavlen er for meg en slags minnetavle: Her har jeg bilder og utklipp som er over 20 år gamle.

­ Tenk om det oppstår brann?

­ Huff, da. Da måtte jeg ta med meg det gamle amatørfotografiet av meg og min bror.

Hertzberg er svært bevisst på hvordan hun har det på kontoret sitt. Hun tåler ikke ringpermer, men bruker mye tid på å lage sitt spesielle mappe-system. Men selv om jeg bruker enormt med tid på å lage systemer, så finner jeg aldri noe, mens de som er rotete, ofte finner fram. Er ikke det urettferdig?

Juristen

FEINSCHMECKER-VARIANTEN

Malerier av kjente kunstnere, praktmøbler, byster, utsøkte pyntegjenstander. Professor ved Institutt for privatrett, Viggo Hagstrøm, betegner seg selv som samler. Heldig da, at han har fått tildelt et meget romslig kontor ­ opprinnelig et auditorium i det som tidligere var Anatomisk institutt i Urbygningen i sentrum. Rommet har han fylt opp med private malerier fra eget overskuddslager og med innkjøpte møbler; et fransk speil fra 1836 « som har vært i denne byen siden universitetet ble bygd, opprinnelig eiet av Thorvald Meyers far», et engelsk kineseriur fra andre halvdel av 1600-tallet som må trekkes opp hver dag, et norsk funkis skrivebord og ditto stol: «Vond å sitte i, men man lider for at det skal stå i stil».

Når rommet i seg selv var så fint, var det naturlig å gjøre mer ut av det, syntes Hagstrøm. Når han i tillegg misliker å arbeide hjemme, var det naturlig å gjøre en del ekstra ut av arbeidsplassen.

­ Jeg bryr meg om hvordan jeg har det rundt meg. Dessuten signaliserer jo omgivelsene en del ­ blant annet til den oppvoksende slekt.

Hagstrøm har liten sans for den «litt rufsete stilen», som han synes er mer dominerende på Blindern enn i sentrum.

­ Vi jurister er kanskje jurister i første rekke og så universitetsfolk. Det avspeiler seg i måten vi opptrer på og måten vi kler oss på, sier Hagstrøm.

Dersom juristene hadde blitt flyttet opp til «kottene» på Blindern, er han sterkt i tvil om han hadde blitt ved universitetet. Han elsker beliggenheten og utsikten til Karl Johans gate. Og gode jurister har, som kjent, lønnsmessig flere attraktive muligheter enn universitetet.

­ Da Blindern ble bygd ville alle vekk fra sentrum. At juristene var få og ifølge Hagstrøm, beskjedne, førte til at det var de som ble igjen. Det er noe Hagstrøm slett ikke beklager.


Forsiden Uniforum 02/97
Publisert 3. feb. 1997 08:44 - Sist endra 1. sep. 2014 13:23
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere