Kunsten å skrive vitenskapsprosa

AV MARGARETH B. BENTSEN

Stipendiat Gunnar Sivertsens bidrag i Forbildets forbilder er en historie om tidsskriftpublisering innen norsk naturvitenskap og medisin. Inn i denne historien har han skrevet en detektivhistorie om jakten på signaturen «Fossa - S.D.».

I databasen Science Citation Index fant han at «Fossa - S.D.» var den mest publiserende norske forskeren innen naturvitenskap og medisin i perioden 1990-92. Initialene står for Sophie Dorothea Fosså. Hun er firebarnsmor og overlege ved Det Norske Radiumhospital, og publiserer i anerkjente tidsskrifter som for eksempel British Journal of Cancer.

IKKE HVOR SOM HELST

Vel så viktig som å publisere mye i den vitenskapelige verden, er det at artiklene dine står i velrennomerte tidsskrifter, mener Sivertsen. Han har da også kalt artikkelen sin «Publish in a prestigous journal or perish». Han skriver blant annet at minst åtti prosent av norske forskere arbeider i medisin, naturvitenskap, teknologi og forskning for primærnæringene. Minst åtti prosent av publikasjonene på disse fagområdene er artikler i vitenskapelige tidsskrifter. Av disse er minst åtti prosent på engelsk. Kontrollinstansen innen moderne naturvitenskap og medisin er ikke etterprøving av forskningen, men publiseringssystemet. Tidsskriftredaksjonene har en annen og mye større betydning enn i andre fag.

ET EGET FORSKNINGSFELT

Andre bidragsytere i årboken fra Norsk Sakprosa er universitetslektor Karl Henrik Flyum. Også han tar for seg vitenskapsprosa. Han introduserer et eget forskningsfelt, amerikanske studier av naturvitenskapenes litteratur. I sin artikkel viser han blant annet til professor Frøydis Hertzberg, som har pekt på at forskere med en stor publikasjonsliste bak seg ikke behøver å ha noe bevisst forhold til spørsmålet om hva som gjør én artikkel god og en annen dårlig. Dette er et symptom på at vi står overfor fenomenet taus kunnskap, mener hun. Flyum er ansatt ved Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling, og underviser hovedfagsstudenter ved universitetet i vitenskapelig skrivekunst. Ved å presentere det amerikanske forskningsfeltet «Relations of Literature & Science» viser han hvordan litteraturvitenskapen kan brukes til å studere naturvitenskapelige tekster. Han går tilbake til den vitenskapelige artikkelens opphav og ser blant annet på måten Isaac Newton skrev på. Newton hadde stor innflytelse på sjangerens utvikling med sin artikkel «A New Theory of Light and Colours». I artikkelen valgte Newton å legge fram materialet sitt i form av en personlig oppdagelsesfortelling. Formen han brukte, var brevsjangeren. I «brevet» forteller han om hvordan han eksperimenterte med et prisme og sollyset gjennom vinduet i sin egen stue.

Flyum peker i sin artikkel på at mange hovedfagsstudenter strever med kildebruken i tekstene sine. I undervisningen pleier han å trekke fram tre stadier i kildehenvisningens kunst. Den første er den løse klassikerreferansen, for eksempel «Platons linjelignelse» eller «Marx' klasseanalyse». Skribenten låner litt av forfedrenes autoritet ved å vise til dem. Det andre stadiet dreier seg om etterprøvbarheten, og uttrykket for denne verdien er det korrekte sitatet og den presise henvisningen. Det tredje stadiet er den vitenskapelige opphavsretten. Denne handler om eiendomsretten til ideer. Det er et kulturelt og juridisk system.

BIDRAGSYTER: Gunnas Sivertsen har skrevet en av de 13 artiklene i boken Forbildets forbilder fra Norsk Sakprosa. (Foto: Xenia Isaksen)