DEBATT

ForrigeInnholdNeste Uniforum 16/95
Den administrative ledelsen er på kollisjonskurs med de vitenskapelig ansatte når det gjelder lønnspolitikk, mener Stein Gjessing.

I forrige nummer av Uniforum er lønnspolitikk temaet under overskriften «Kritikk mot lønnsordningen». Artikkelen viser at den administrative ledelsen ved universitetet er på kollisjonskurs med de vitenskapelig ansatte. Ledelsen mener at en offensiv lønnspolitikk er slik den er blitt praktisert i det private næringsliv i uminnelige tider: Lønnsdifferensiering etter hva den enkeltes leder tror den ansatte yter for bedriften. Dette vil jeg heller kalle en reaksjonær lønnspolitikk. En offensiv lønnspolitikk vil si en lønnspolitikk som oppmuntrer flest mulig ansatte til produktiv innsats. Dette får universitetet til på andre måter enn dem ledelsen forfekter.

Alle ønsker å tjene mer. Økt lønn kan være en viktig motivasjon til ekstra innsats i jobben. Under ideelle forhold vil mange kunne slutte seg til en lønnspolitikk der de ansatte får høyere lønn når de har ytet noe ekstra. Slike ideelle forhold måtte inkludere at vi hadde ledere som var fullt klar over hva den enkelte ansatte gjorde til enhver tid. Slike ledere har de vitenskapelig ansatte ikke, og ikke ønsker vi det heller!

Lønnsøkning er blant hygienefaktorene i arbeidslivet. Med det menes at virkningen ikke er vedvarende, den må gjentas med jevne mellomrom. En person som får lønnsøkning, mener den er en selvfølge. Alle de andre, som også mener de har ytet en bra innsats, får ikke lønnsøkning og blir misunnelige og mindre produktive.

En forutsetning for lønnsdifferensiering er at ledelsen er klar over innsatsen. Følgelig vil det bli arbeidet på områder som synes og som kan dokumenteres, områder som kanskje ikke er de viktigste for enheten eller universitetet. I tillegg gjelder det at man ikke kommer på kant med lederen som skal bedømme den enkeltes innsats. Derfor vil alle ved universitetet utføre mer uproduktivt arbeid: Noen (lederne) må arbeide for å se hva som ytes av innsats, alle må arbeide for å synliggjøre sin innsats.

Jeg er sikker på at professor Ingun Montgomery tar feil når hun sier at det ikke ville være folk som arbeidet i fagforeningene om de ikke hadde utsikter til lønnsøkning som følge av dette. Ingen av dem jeg kjenner ved universitetet, gjør en innsats ut fra slike motiver. Det arbeides med alle de ting som er nødvendige for å få universitetet til å fungere, og det arbeides uten tanke på lønnsøkning (unntatt den som følger med opprykk til professor). Mange av de ting som gjøres, er nødvendige i øyeblikket, men synligheten er ofte lav og dokumentasjonsmulighetene små.

Ut fra mitt kjennskap til universitetet fortjener 95 prosent av alle som arbeider her en påskjønnelse i form av lønnsøkning. Dette kan gjøres på to måter: Den administrative ledelsens linje med differensiert lønnspolitikk, eller de vitenskapelig ansattes linje med økt lønn til alle. Ulempene ved det siste er at da får de fem prosent som ikke fortjener det, også lønnsøkning. Sett i forhold til ulempene og det uproduktive arbeidet som må til for å føre en forsvarlig differensiert lønnspolitikk, er svaret klart for meg: En offensiv lønnspolitikk ved Universitetet i Oslo er en politikk som medfører at alle kan arbeide til det beste for bedriften uten å måtte kaste bort tid på å se og bli sett.

Stein Gjessing, professor


ForrigeInnholdNeste Uniforum 16/95
Publisert 24. jan. 1996 21:12 - Sist endra 1. sep. 2014 13:05
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere