Vill, vakker, vold!

I filmens verden dukker både onde og gode voldshelter opp. Vi lar oss lett manipulere, slik som på bildet der Robocop plutselig er inne i utstillingssalen. (Fotomontasje)

Voldsomme hyl. To unge menn ikledd vakre rustninger roper mens de slåss elegant. En japansk sverdkamp for spesielt inviterte gjester som nipper til avkjølt hvitvin, og applauderer begeistret. Sted: Etnografisk museum. Anledning: Åpningen av utstillingen «Om Krigens Skjønnhet... eller Den Vakre Volden».

AV SVEIN ARTHUR KALLEVIK
STÅLE SKOGSTAD (FOTO)

De færreste vet hvor mye arbeid som ligger bak en ferdig utstilling og hvor mange personer som trengs. Uniforum har fulgt forberedelsene til museumsleder og utstillingsansvarlig Per B. Rekdal i over sju måneder. Fra utstillingen besto av mange ideer og en prosjektbeskrivelse, til den nå kan sees av publikum. Det har blitt en utstilling om det som foregår omkring volden. Tilskuerne får selv se det paradoksale i møtet mellom vold og estetikk. Vakre uniformer, våpen, krigsspill og uovervinnelige supermenn. Hvordan nærmer man seg den virkelige død uten å dø selv? Virtual reality. Og hvilken rolle spiller estetikken i faktisk voldsbruk? Meningen er at publikum skal inviteres til debatt, refleksjon og ettertanke.

Per B. Rekdal gransker gjenstandene nøye før han velger ut den rette gjenstanden. (Foto: Eva C. Mortensen)

Det hele begynte med at Rekdal sendte sin idé om å lage en utstilling om vold, krig og skjønnhet til Museums- og formidlingsutvalget ved Institutt og museum for antropologi. Han ble møtt med både begeistring og betenkthet. To ganger ble han bedt om å komme med ytterligere utredninger. Ideen ble oppfattet som for kontroversiell. Kunne en slik utstilling oppmuntre til voldsromantikk? Men utstillingen ble anbefalt, og saken gikk videre til styre og råd som gikk inn for ideen. Neste trinn var å lage en referansegruppe og en prosjektgruppe med prosjektleder, utstillingsdesigner og en som skulle stå for den pedagogiske tilretteleggingen av utstillingen.

Torsdag 2. februar klokken 9.00: Rekdal kommer vinterkald inn fra Tullinløkken til 3. etasje i Etnografisk museum. Det er en vakker vinterdag og uendelig lenge til 22. september når utstillingen skal åpne.

­ Utstillingen skal handle om vold og estetikk. Det startet med en guttefascinasjon, som jeg senere har reflektert over. Jeg vil gå bak den barnslige fascinasjonen. Jeg startet med å gå på militærmuseer i London. Greide ett museum om dagen. Orket ikke mer. Det ble for deprimerende, forteller Rekdal.

Det som slo ham var hvor banalt det var å se stabler av våpen, kampskildringer og utstilte medaljer.

Rekdal har arbeidet mye med estetikk, blant annet med formidling av billedspråk. Derfor bet han seg merke i militærets gjennomestetiserte system.

­ I Forsvaret er signaleffekten blant annet uniformens distinksjoner gir om rang, funksjoner og kunnskap viktig. Det andre er følelser. Å være i militæret er potensielt en risikabel affære. Soldatene læres opp til å skade andre mennesker som er like oppsatt på selv å skade. Det er sterke følelser forbundet med å delta i et slikt spill, sier han. Her kommer estetikken inn for å styrke solidaritetsfølelsen. At alle går i uniform gir styrke, samtidig som det er en styrke å skille seg ut.

­ Uniformen sier noe om retten til å utøve makt, potensielt utføre vold, sier Rekdal.

På skrivebordet ligger en prosjektbeskrivelse. Arbeidstittelen for utstillingen var «Krigens Skjønnhet - og den meningsfulle volden». Tittelen provoserte mye, og ble senere endret til «Om Krigens Skjønnhet... eller Den Vakre Volden».

­ Ideelt sett skulle man brukt et par år på å planlegge en utstilling, mens vi nå bruker halve tiden. For øyeblikket arbeider jeg med å gjøre ideen så konkret som mulig. Jeg har som sagt besøkt London og vært i Verdun på slagmarker og museer der tidligere. Nå snakker jeg med folk i Forsvaret, søker etter aktuell litteratur og prøver å forene forskjellige synspunkter, forteller han.

Arbeidet med å sette opp utstillingen gikk for fullt i ukene før åpningen.

Museumslederen synes det er viktig å få til en selvreflekterende utstilling. Han vil at folk skal tenke over at vold ikke er så virkelighetsfjernt. Underveis i planleggingen skifter han bevisst fra å vinkle utstillingen til også å omfatte meningen med volden, til kun å handle om krigens skjønnhet og voldens estetikk. Midler fra Norges forskningsråds KULT-prosjekt og et stipend fra Anders Sandvig Minnefond er i boks, men mye mangler ennå. Så mye at det kanskje ikke blir noen utstilling. Etter som tiden går, trekkes stadig flere personer inn i prosjektet. Konservatoren skal være med på å plukke ut gjenstander, vurdere om de tåler å bli utstilt og hvordan de til slutt skal monteres. Fotografen har en viktig rolle. Hun skal lage fotografiske kulisser, mens skole- og publikumstjenesten skal sørge for at utstillingens tekster er pedagogiske, at kataloger lages og trykkes. Og ikke minst, designeren skal lage fysisk struktur, skape rom, skape skjønnhet.

Kendo - japansk sverdkamp. Vakkert og voldsomt.

Tirsdag 9. mai klokken 13.30: Det er vår i luften og solen skinner. Vi baner oss vei forbi jusstudenter i Domus Nova, ned betongtrappene til kjelleren i bygningen, bak gedigne jerndører og inn til ett av museets «skattkamre». For i dette kalde magasinet ligger våpen fra afrikanske land. Sirlig innpakket i silkepapir i brune esker, hvis skjønnskrift på utsiden forteller om innholdet. Per B. Rekdal er på jakt etter vakre våpen, gjenstander til utstillingen.

­ Jeg leter etter det vakre. «Den vakre volden.» Ofte er disse våpnene mer praktfulle enn praktiske. I mange kulturer har det vært viktig for mannen å bære våpen. Også i Norge skulle en fri mann bære sitt våpen, noe som fremdeles synes å være aktuelt i USA, sier Rekdal.

Han tar forsiktig frem innholdet i den lave, avlange, brune pappesken, merket «kastekniver». Ett våpen om gangen. Rekdal viser frem en kastekniv fra tidligere Belgisk Kongo. Den ser ut som en fugl med nebb.

­ Ja, det står kastekniver på esken, men det strides om knivene kastes. Det finnes ikke skikkelige rapporter om bruken. Onde tunger sier at det var så stor etterspørsel etter disse knivene fra misjonærene at de ble masseprodusert, mens andre hevder at dette bare er tull. Uansett skal de visstnok kastes som en slags boomerang, forteller han.

Rekdal åpner en ny eske. Tar forsiktig frem knivene. Måler størrelsen og tegner en liten karakteristisk tegning av hver enkelt gjenstand i boken sin. På denne måten kan han planlegge hvor mange gjenstander han trenger, og hvor stor plass de vil ta i utstillingen.

­ Første gang jeg gikk og lette i magasiner, var som hovedfagsstudent. Dette er som en slags oppdagelsesferd. Kasteknivenes størrelse og fasong forteller om den kommer fra nord eller sør i landet, sier han.

I eskene dukker det opp en rekke tresverd og forseggjorte økser dekorert med små menneskehoder.

­ Jeg lever med utstillingen dag og natt. Det er nesten som en besettelse. Ser utstillingen for meg i detalj. Det er jo litt falskt, fordi den hele tiden forandrer seg etter hva jeg finner av gjenstander, egne tanker og ulike innspill fra andre gir endrede løsninger. Jeg føler det som en blanding av drøm og mareritt når jeg tenker på alt som ikke er gjort. Er stadig vekk redd for ikke å komme i havn. Men det gjør jeg!

Våpen kan være svært vakre.

Mange er fascinert av våpen, selv om de brukes til drap og vold. Når Etnografisk museum mottar gaver, er det ofte i form av våpen. Museet er det rene våpenarsenal, forteller Rekdal, som kunne ha rustet opp mer enn en hær!

Onsdag 30. august klokken 9.00: Fremdeles er det sommer i luften. Solen skinner inn gjennom Rekdals kontorvindu mot Tullinløkken, selv om persiennene forsøker å holde den ute. Rekdal viser oss utkast til utstillingsplakaten og vil gjerne høre vår mening. Ting begynner å falle på plass. Det er under én måned til åpningen.

­ Jeg venter på å få levert et flipperspill «Police force» i dag. Ellers forhandler jeg med grafitti-miljøet for å få laget et grafittibilde, en «piece». De tror visst ikke helt på meg når jeg sier at de skal få utfolde seg på museets veggplass, men det går vel i orden, sier han og legger til at han tror det blir mye oppmerksomhet rundt utstillingen.

­ Jeg ønsker å få folk til å tenke annerledes om noe som egentlig er alminnelig. Jeg føler meg litt som Marcel Duchamp, den franske maleren som skapte dadaismen ved å stille ut hverdagsartikler i kunstgallerier. Mest kjent var han for å stille ut et urinal og sykkelhjul - såkalte «ready-mades» - ting som allerede var laget. Ved å vise dem i en ny sammenheng ville han få folk til å tenke nytt om objektet. Det samme ønsker jeg, sier han.

Action, vold og tøffe helter fascinerer. Per B. Rekdal og sønn følger spent med Police Force på oppdrag i flipperspillet.

Totalbudsjettet er for lengst i havn. Med støtte fra Norges forskningsråd, Anders Sandvigs Minnefond og Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Prislappen er på 465 000 kroner. ­ Det er billig i utstillingssammenheng, sier Rekdal, som mener han og hans kolleger er blitt eksperter i gjenbruk av materialer for å få til billige løsninger.

Inne i utstillingssalen lukter det maling. En snekker monterer løsvegger, mens gjenstandene ligger i sine esker og venter på å bli hengt opp den kommende uken.

Fredag 22. september klokken 18.00: Ute er det høstkaldt, men innenfor i museets hall i tredje etasje er det enormt varmt. Lett festkledde kvinner og menn holder fast i sine plastvinglass med stett. Hvitvin eller Mozell. Avkjølende for svettende, smilende, forventningsfulle åpningsgjester. En avslappet og tydelig stolt museumsleder forteller om utstillingen, paradoksalt laget av en gammel militærnekter. Rekdal introduserer Magnus Rygh og Kim Brantenberg som bidrar med kveldens kunstneriske innslag før dørene til utstillingen åpnes; oppvisning i japansk sverdkamp - Kendo. Voldsomme hyl fra to unge menn ikledd elegante rustninger. Den vakre volden.