FRA LEDELSEN: Om å være ett universitet

Uniforum 14/95

Turid Karlsen Seim. (Foto: Ståle Skogstad)

Mot slutten av min andre og siste periode som dekan har Uniforum bedt meg om noen refleksjoner. Naturligvis er det først og fremst godt at det går mot slutten. Ønsket om på ny fullt ut å få være fagperson er sterkt. I dette ligger det også en personlig erfart erkjennelse av at det er forskning og undervisning som er universitetets primæroppgaver. Kanskje er dette den vesentlige verdi ved å fastholde det faglig valgte lederskap som det øverste. Demokratiske og kollegiale idealer er uoppgivelig viktige, og jeg vil heller ikke benekte at ledelse og administrasjon i noen grad er en særkompetanse. Men for meg har mitt eget konstante ønske om igjen å få drive primært med fag, vært en ugjendrivelig påminnelse om at universitetets berettigelse ligger i den faglige virksomhet. Ledelse eller administrasjon er aldri blitt et mål i seg selv. Det jeg vil savne mest, er heller ikke makten og innflytelsen ved eget fakultet, de daglige lederoppgaver. Det er tilfredsstillende å se resultater lokalt. Men mest lærerikt har det vært å befinne seg i krysningspunktet mellom fakultetet og universitetet sentralt og å la det interne og det eksterne brytes.

De ulike elementer i universitetets styringsstruktur er hver for seg enkle, men samspillet mellom dem er komplisert. Samtidig må dette samspillet fungere om universitetet skal holdes sammen i en felles identitet som ikke bare er tradisjonelt basert, men levende og tydelig. Siden 1990 har vi øvd oss på løsninger for nivåsamspill etter at den formelle styringsforbindelse fra fakultetenes ledelse til universitetets sentrale ledelse ble frikoblet. Jeg var blant de første dekaner som ikke skulle ta del i Det akademiske kollegium, og oppdaget fort hvor lett det kunne være snevert å henfalle til eksklusive fakultetsinteresser. En kunne nøye seg med å agere i forhold til de sentrale myndigheter i den grad en selv hadde bruk for det som en annen lobbyist. Det var ikke uten grunn at vi var bekymret for at universitetet i praksis kunne oppløses i syv småriker i tidvis krig med hverandre.

Dette har ikke skjedd. I stedet er forståelsen av universitetet som en institusjonelt forpliktende samhørighet styrket nettopp fordi den må mobiliseres gjennom en frivillig og saklig begrunnelse. Viljen til samarbeid har vært god, og mange konfliktsaker fakultetene imellom er løst i uformell fordragelighet. De regelmessige dekanmøtene har ingen formell status, men tjener som et åpenhjertig sted for markering, rådslaging og balansering av fakultetsinteresser. Etter mitt skjønn er disse møtene vesentlige både for at nivåsamspillet skal fungere godt og for at fakultetene skal lære hverandre tilstrekkelig å kjenne, til å bære en samlet ansvarlighet og visjon av universitetet.

For meg som første kvinnelige dekan og valgt leder for et lite fakultet, har denne uformelle kollegialitetsmodellen vært en utfordring. Her er ingen obligatoriske pliktløp. Deltakelse betinges av at en har noe relevant å si og mot til å si det. Når er det betimelig for et lite fakultet å melde seg og sitt, og når er det utidig mas om bagateller i det store hele? Min erfaring er at et generelt universitetspolitisk engasjement styrker det gehør en vinner i egne saker. Og det duger ikke som en rent pragmatisk styrt strategi; det dreier seg om sammen å være ett universitet. Da gir prosesjonene i full og samlet akademisk skrud mening som mer enn påfuglmanerer. Da kan vi si: Her er vi, Universitetet i Oslo.

Turid Karlsen Seim

Uniforum 14/95