Forførende historie

Uniforum 14/95

Kåre Lunden og Francis Sejersted forførte et fulltallig publikum med sine humoristiske og innholdsmettede foredrag om hvordan man bør skrive ­ og hvordan man ikke bør skrive ­ historie.

Både forfattere og foredragsholdere er avhengig av publikums interesse. På seminaret «Å skrive historie» ble det hevdet at leseren må forføres.

AV ØYSTEIN L. PEDERSEN (TEKST OG FOTO)

Over 160 mennesker deltok på Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforenings seminar på Sundvollen sist helg.

Professor Francis Sejersted ved Senter for teknologi og menneskelige verdier foreleste over hva det vil si «å skrive vitenskapelig om historie». Han gikk igjennom våre nasjonalhistoriske fortellinger, som han mente har en stygg tendens til å komme ut i nye versjoner hvert 20. år. Oppblomstringen av sosialdemokratiet presenteres stadig i nye sjangrer. Sejersted karakteriserte sitt eget foredrag som en tragedie med forfatteren av Norges historie fra 1970-tallet, Jens Arup Seip, som den tragiske helten.

Professor Kåre Lunden ved Historisk institutt klarte også å forføre den tallrike forsamlingen med humor, innsikt og taleferdigheter i sitt foredrag om «å popularisere historie».

OM å LA SEG FORFøRE

­ Å vinne lykka, det vil seie kjøparane, er som å forføre eller vinne ei kvinne. Ein lesar er villig til å la seg forføre, men ikkje av kven som helst, hevdet Lunden.

­ Det er forskjellige måtar å vinne seg ry på: som polfarar Fridtjof Nansen, som stortingsmann Einar Gerhardsen eller som storforbrytar Gjest Baardsen. Det sentrale er å skaffe seg ein status som lesaren kan vere bekjent av å la seg forføre av.

Lunden mener at leseren er mer interessert i historikeren enn historien på samme måten som han er mer opptatt av musikeren enn musikken.

Han understreket at historien må være subjektiv, for ikke å bli kjedelig, og minnet oss på at «keisemd er smerte oppløyst i tid».

­ Historia må bli bygd opp som eit etisk drama, der små spennande historiar blir avslutta, mens vi får svar på det store, avgjerande spørsmålet til slutt, sa Lunden og henviste til historien om Romeo og Julie som eksempel på hvordan dette kan gjøres.

Lunden satt også spørsmålstegn ved om historieskriveren ønsket å bli forstått eller om han ønsket å prioritere noe annet.

- For å gjere seg forstått må ein kle av mykje av seg sjølv, men dei fleste trivst betre med kleda på.


Uniforum 14/95
Publisert 24. jan. 1996 21:12 - Sist endra 1. sep. 2014 13:04
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere