En halvtime med Hernes


Gudmund Hernes

Kirke-, utdannings- og forskningsminister Gudmund Hernes (Foto: Eva C. Mortensen)

Gudmund Hernes lever sitt liv under trykk. Det synes han er så verdifullt at andre også bør gjøre det.

AV GRO LIEN GARBO

De aller fleste av oss er, ifølge kirke-, utdannings- og forskningsministeren, overutstyrt fra naturens side. Han mener at vi i større grad bør ta i bruk de kreftene vi har fått og utvikle oss i flere retninger.

­ Nettopp dét er universitetenes oppgave ­ å få oss til å komme ut mot våre ytelsers yttergrenser. Mange mener nok at jeg for lengst har nådd mine og passert mitt inkompetansenivå, smiler Hernes. Selv hadde han ikke drømt om at han skulle havne i den posisjonen han nå innehar.

­ Jeg vet ikke engang om jeg hadde det i mine mareritt. Jeg er jo egentlig ikke politiker, men akademiker. Fordelen jeg har som politiker, er at jeg er så nysgjerrig.

Ved siden av å være nysgjerrig ser Hernes det som en fordel at han tåler mye kjeft. ­ Det er en livsbetingelse her at du ikke drukner under skyllebøttene.

Statsråden er selv overbevist om at den dagen han trer av, vil det ta ham under ti minutter å bli forsker igjen.

­ Jeg har lært at jeg kan leve to helt ulike liv ­ et tder jeg hele tiden må skifte oppmerksomhet og ett der jeg er oppslukt av én problemstilling over lang tid, sier han. Og forskeren Gudmund Hernes har nok av ufullendte oppgaver som ligger der ­ problemstillinger som ikke har råtnet på staur. Ikke at han ikke trives der han er. Regjeringskollegiet er det beste arbeidsteamet han noen gang har vært i.

­ Vi tåler å gå inn i konflikter med hverandre tre ganger i uka og bevarer likevel en stor grad av personlig «liking». Vi har dessuten vært igjennom en fantastisk tid med store skifter i samfunnet; konsekvensene av Berlin-murens fall, Kongens død, EU-avstemmingen. Det har vært en utrolig spennende tid.

­ Men som kirke-, utdannings- og forskningsminister har du jo møtt en del motbør. Det oppleves vel ikke som så positivt ­ sett fra ditt ståsted?

­ Stort sett har det vært en grei jobb. Men jeg synes enkelte ganger at folk kunne ha en noe større evne til å omforme de institusjonene de selv er innenfor. Veldig mange søker hele tiden å stille diagnoser alle andre steder enn der de selv er. Persnolig befinner jeg meg i en stilling der jeg ikke kan skyve ansvaret bort.

­ Du sier ofte at du har stor kjærlighet for universitetene. Samtidig er det tydelig at du gjør mange folk ved disse institusjonene ulykkelige. Hvordan forholder du deg til det?

Man kan jo si at vi gir universitetene tran. Det er ikke alltid de liker det, men jeg må ha som forutsetning at det er godt for dem. Rektor ved Universitetet i Bergen, Ole Didrik Lærum, har forsøkt å lage en systematisk analyse av hva som har skjedd ved universitetene de senere årene. Han er relativt entydig og belegger med data at flere tar hovedfag og doktorgrad, at kvinneandelen øker og at opplegget ved en rekke studier er blitt bedre. Han mener at det har skjedd en veldig kvalitetsheving ved de akademiske institusjonene. Det er også faktisk mitt inntrykk.

Blant doktorandene er det langt flere enn tidligere som skaffer seg fotnoter andre steder enn nede i egen korridor. Studentene generelt er motiverte og flinke. Dessuten har jeg gitt dem noen opplevelser de ellers ville vært foruten­ nemlig å kunne marsjere i gatene for en rettferdig sak....

­ Selv var du i din studietid glad i å drikke øl og danse og flørte. Samtidig drev du med politikk og gjennomførte studiene med glans. Mange har ikke den kapasiteten. Gjennomstrømmingskravene blir for store.

­ Norge har en studiefinansiering som er noe av det aller beste i verden. Vi har en høy standard. Når man ser andre lands forhold, gjør ikke klagesangen her hjemme det sterkeste inntrykk. Jeg synes at motstykket til den materielle standarden må være at vi også setter en ordentlig standard for oss selv. En av grunnene til at vi må legge vekt på gjennomstrømming, er at det er så mange som står utenfor og banker på. Det ville være dypt urettferdig hvis vi dro opp vindebroen når det første kullet var kommet inn og lot dem ta den tiden de trengte ­ og så fikk vi se om det ble plass til noen flere_ .

­ Hva er universitetene gode på ­ uavhengig av hva du ønsker å reformere?

­ Å ta tak i ungdom i deres mest formative fase og skape store endringer i deres liv. Mange kommer ut med helt andre livsbaner enn de hadde hatt ­ om de ikke hadde møtt både fagene og personlighetene her. Det flotte med universitetene er jo at det er så steika mye rare folk der. Det at du utsettes for disse merkverdighetene, er noe som skaper skjellsettende opplevelser i folks liv.

­ Effektivitet og produktivitet er ord som stadig oftere blir brukt. Universitetet skal hele tiden sees på utenfra. Har du forståelse for at mange kan føle seg både truet og mistenkeliggjort. De jobber en masse, og så skal nye folk komme og vende opp ned på dem hele tiden.

­ Jeg har ikke vanskeligheter med å forstå at enkelte kan oppleve det slik. Stort sett får vi de opplysningene vi ber om herfra. Jeg er dessuten overbevist om at folk ved våre læresteder jobber mer enn noen gang etter krigen ­ kanskje med unntak av 1946. De har fått veltet på seg så mange studenter at de virkelig må ta seg på tak. Når de skal se tilbake på sitt liv tror jeg at de vil oppleve dette som en av de store periodene, i motsetning til hva som var situasjonen så sent som i -86, hvor de var ute med sommerfuglnett for å rappe til seg en student, som kanskje kunne begynne på hovedfag. Det var jo mange fag som var omtrent desimert.

Hernes understreker at evalueringer er nødvendige. Departementet hadde nylig en evaluering av faget sosiologi.

­ Vi kan jo ikke sende bortimot et par milliarder til Universitetet i Oslo i året og si at «vi håper dere vil bruke pengene på fornuftig vis». Vi som står utenfor, har krav på å få vite hvordan midlene blir forvaltet .Og det er store ulikheter i belastninger og i ytelser ­ også ved universitetene. Formålet med evalueringer er læring: Å vurdere det man gjør, for bedre å nå dit man vil. Det er en så privilegert stilling å være akademiker at man må tåle som motkrav at man fyller og aksler den kappen man har fått.

­ Er innsatsen ved universitetene målbar?

Ikke på noen enkel måte. Hvis en lærer tenner en gnist i en student som varer livet ut ­ selv har jeg hatt flere slike ­ så er ikke det noe du kan måle som millibar eller temperatur. Det gjøres enormt mye verdifull innsats av denne art. Noe av det viktigste som ytes, har dessuten en lang inkubasjonstid. Men man kan vurdere på en bedre og mer systematisk måte enn det man gjør nå.

­ Er det så klart?

Ja. Det er helt klart. Det er en av grunnene til at vi har bedt om at vi skal få vurderinger av undervisningen. Det er ikke noe særlig behagelig de første gangene man er med på det. Men jeg mener at det er nødvendig for å få tilbakemeldinger. Man må lære av sin egen virksomhet.

­ Tror du ikke at en viss grad av forutsigbarhet er viktig for folk ved universitetet?

­ Nå er det jo en stor grad av forutsigbarhet. Budsjettet til neste år blir omtrent som det var i fjor. Og antall studenter vil vel være omtrent som det var. Når jeg kommer tilbake til Blindern ­ jeg har jo en bistilling der ­ så tror jeg ikke at jeg kommer til å bli dypt forskrekket over at kulturen har blitt en helt annen. Det blir neppe nødvendig å utstyre seg med en antropolog for å skjønne hva som har skjedd siden sist.

­ Hvis du fikk være rektor ved Universitetet i Oslo, hva var det viktigste du ville ta fatt på?

­ Nei, det vet jeg ikke. Jeg måtte gjøre meg bedre kjent med institusjonen enn det jeg er. Jeg brukte jo et par måneder på å finne ut hva denne jobben gikk ut på da jeg fikk den. Så utformet vi et program .som jeg stort sett har brukt til å raserer fedrelandet med siden. Nei, jeg har ikke en kvikk formel for Universitetet i Oslo.

­ Man hører ofte at Universitetet i Bergen er flinkere til å opptre samlet utad i forhold til politikere og departement. Er det riktig?

Jeg skal ikke utdele karakterer til universitetene. Selv har jeg et godt forhold til universitetsledelsene ved alle våre læresteder ­ både de administrative og de valgte. De har ulike personligheter og ulik stil. Generelt er det en stor grad av ryddighet i det som gjøres. Jeg synes lærestedene er blitt flinkere til å artikulere sine egne formål. Dessuten er jeg glad for at de begynner å frigjøre seg litt fra denne virksomhetsplanleggingssjargongen, som de var sterkt preget av i en periode.

­ Hva mener du man vil oppnå med eksterne representanter i Kollegiet?

­ Ordningen er ikke ny og ikke norsk. I USA har den eksistert i mange år. I Sverige i 10. At den kommer i stand hos oss nå, er et uttrykk for at de høyere læresteder er sentrale samfunnsinstitusjoner. Det innebærer at det er en legitim rett for utenverdenen til innsyn. Dessuten skal de eksterne også være med på å legge premisser for avgjørelser som tas. Men mange eksterne ender med å bli fanget inn av den organisasjonen de går inn i.

­ Kanskje det blir mindre papirbunker til kollegiemøtene?

­ Det er i hvert fall klart at man ikke kunne styre Norge hvis man forsøkte å styre på samme måte som man styrer universitetene ­ med den papirmengden. Vi styrer jo hele landet på grunnlag av regjeringsnotater på to-tre sider.


Publisert 24. jan. 1996 21:10 - Sist endra 1. sep. 2014 13:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere