­ Delegerer uten å delegere


Effektiviseringsprosjektet:

­ Feilen med universitetet på linje med mange andre institusjoner er at man skinndelegerer. Man delegerer uten å delegere.

AV GRO LIEN GARBO

Det sier tidligere rektor ved Universitetet i Oslo (1985-93), professor Inge Lønning. I siste halvdel av hans rektorperiode gikk universitetet igjennom en omfattende omveltningsprosess med instituttsammenslåinger og delegering av ansvar ut til enhetene. Desentralisering var slagordet på slutten av 80-tallet, både ved universitetet og i offentlig virksomhet for øvrig.

­ Tanken var at de administrative ressursene skulle overføres fra det sentrale til det desentrale. Teknologien skulle bidra til at man kunne klare mer med mindre arbeidskraft. Hvis man i stedet har fått flere administrativt ansatte, er dette noe av et paradoks, sier Lønning.

KOMPROMISSMODELL

Helt overrasket er han imidlertid ikke. Lønning mener at det er en tyngdelov som gjelder ved universitetet som mange andre steder.

­ De rasjonaliseringsgevinster man drømmer om i forbindelse med omorganiseringer, har en tendens til å bli mindre enn hva man håpet på. Kanskje har universitetet endt opp med en kompromissmodell i stedet for en konsekvent gjennomføringsmodell, sier han.

­ Risikoen i en overgangsperiode er at de vitenskapelige valgte ikke tilpasser seg det nye systemet. Dersom de fortsetter å jobbe på gamlemåten, vil mye ressurser gå med til slåssing mellom vitenskapelige og administrative om hvem som skal ha myndighet til hva, sier Lønning. Han mener imidlertid at gevinsten er stor, dersom delegeringen fungerer optimalt.

FRA LANDHANDEL TIL SUPERMARKED

I begynnelsen av Lønnings rektorperiode var systemet toppstyrt.

­ Hvis man ønsket å flytte fem øre, måtte man gå til departementet for å få tillatelse til det. Det samme gjaldt internt på universitetet. Universitetsdirektøren skulle nærmest personlig ta stilling til hver minste detalj. Olav M.Trovik, som jeg hadde gleden av å samarbeide med, hadde vært universitetsdirektør fra tidlig på 60-tallet ­ og før den tid universitetssekretær. Det var tiden før den store studenteksplosjonen. Den gangen var det vanlig å søke om å få foretrede for direktøren for å presentere sin sak. Det var rett linje mellom mange institutter og universitetsdirektøren. Samtidig vokste universitetet raskt. Det var en modell som stilte umulige krav til oversikt og arbeidsinnsats hos én person, og som hadde overlevd seg selv, sier Lønning.

Han karakteriserer omveltningene som fant sted mot slutten av 80-tallet som overgangen fra en landhandel til et supermarked.

ADMINISTRATIV KOMPETANSE

­ Skulle man få til et desentralisert system, var man avhengig av administrativ kompetanse både på fakultetsnivå og instituttnivå. De administrative skulle avlaste de valgte organer og gjøre en jobb de vitenskapelig ansatte verken hadde kompetanse eller erfaring til å utøve.

Selv var jeg insituttbestyrer på et lite institutt. Jeg måtte utføre et håndverksarbeid jeg ikke var skikket til og syntes det var en urasjonell måte å jobbe på, sier Lønning.

Han synes at hans egen virkelighet som vitenskapelig ansatt nesten uten forbehold er blitt forandret til det bedre i løpet av de ti årene han var borte fra sitt fagmiljø.

­ Som vitenskapelig får jeg raskere svar på ting. Det er ikke lenger problematisk å flytte ressurser mellom forskjellige poster. Generelt synes jeg at hverdagslivet er blitt enklere og fleksibiliteten større, forteller han.

­ Kanskje har vi fått et for tungt administrativt apparat. Jeg er imidlertid ikke i tvil om at strukturen er riktig. Den gangen jeg var dekan bestod Kollegiet av 33 personer. Kollegiet var lammet av interessemotsetninger ­ når det gjaldt ressursfordeling mellom fag. Å gi fakultetene mer ansvar var et riktig trekk. Det er mye større vilje til forandring når enhetene får rå selv.

ANLEGG FOR NOSTALGI

Lønning understreker at delegeringsprosesser kan kreve tålmodighet.

­ Det kan enkelte ganger ta lang tid før slikt går seg til ­ dersom ikke både valgte og proffe aktører lærer rollene sine. Er folk misfornøyd, er det lett å henfalle til nostalgien om gamle tider. Man dikter en idyll som aldri har eksistert. Som akademikere har vi jo også større anlegg for nostalgi enn andre, sier han.


Publisert 24. jan. 1996 21:10 - Sist endra 1. sep. 2014 13:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere