DEBATT


Undertegnede arbeider som sekretær ved Historisk institutt. 18. mai d.å. var jeg til stede ved et seminar instituttet arrangerte - fortrinnsvis beregnet på de vitenskapelig ansatte. Instituttledelsen hadde imidlertid oppfordret administrasjonen om også å delta - for å kjenne bedre til hvordan fagmiljøet tenkte og arbeidet, for slik å nærme seg en målsetting om en fagnær administrasjon.

Seminarets tema var ledelse av og samarbeid i grupper, og professor i psykologi, Carl Erik Grenness var invitert som foredragsholder. I tillegg til sin nokså ordinære framstilling av gruppesamarbeidets funksjoner, feller og fordeler, lot han falle visse bemerkninger om administrativt ansatte og vitenskapelig ansatte som det er viktig for meg å kommentere.

Med referanse til sitt eget institutts (Psykologisk institutt) administrasjon, tillot han seg å karakterisere dem som kloakkarbeidere - og utdypet nærmere: helt nødvendige kloakkarbeidere, for uten dem «hadde det hopet seg opp hos ham» (sitert etter hukommelsen). Idet jeg forstår Grenness slik at han inkluderte andre institutters administrasjon i katetorien kloakkarbeidere, erklærer jeg meg herved faglig og personlig krenket av en slik uttalelse.

Å være renovasjonsarbeider (eller «kloakkarbeider» om en slik yrkestittel finnes) er et hederlig foretagende, og kan fra et visst synspunkt være en vel så samfunnsgavnlig virksomhet som forskning/formidling som administrasjon av denne. Slik sett følte jeg meg lite berørt av Grenness' karakteristikk. Det som er problematisk er hans karakteristikk av hva jeg som sekretær håndterer: Det Grenness opplever som møkk, er for meg (i hvert fall i et snevrere «Universitets»-perspektiv) materiale av verdi. Når jeg og mine kolleger i instituttadministrasjonen forvalter økonomi, informasjonsflyt, kontorstøtte, service - kort sagt gjør jobbene våre, er det ikke møkk og søppel vi steller med.

Det er både provoserende og trist at professor Grenness erklærer sitt forhold til objektene for eksempelvis min sekretærvirksomhet som han gjør på det nevnte seminar. Det er like nedslående å gjøre seg tanker om at han ikke er alene om en slik holdning. I alle fall var det ingen av seminardeltakerne som korrigerte Grenness' språkbruk, selv om en viss murring og mumling i salen kanskje kan tolkes positivt.

Påfallende ble det da etter hvert som Grenness senere i sin framstilling understreket faren ved å kategorisere og verdirangere samarbeidspartnere: en slik innstilling til andre mennesker fører med seg faren for konflikt, framholdt han. Siden han nettopp selv hadde kategorisert og verdirangert administrativt ansatte, antar jeg at han ikke inkluderte dem (oss) som mennesker man samarbeider med. Dersom han og hans institutt forholder seg slik til sin administrasjon, er det sørgelig. Jeg har vanskelig for å tro at man på mitt institutt vil lykkes i målsettingen om en fagnær administrasjon med en slik holdning.

Professor Grenness betegnet seg og sine kolleger i fagmiljøene som mennesker som lever av å tenke. Den hender at det kan være fornuftig - om ikke akkurat lønnsomt - å tenke seg om. Jeg tror det vil gavne samarbeidsklimaet på alle nivåer på universitetet dersom Grenness og hans mulige likesinnede inkluderte omtenksomhet i sitt virke.

Til slutt: I sitt foredrag framhevet Grenness betydningen av uforbeholdent å innrømme feil og forseelser. Mon om han vil med dette kunne finne anledning til å realisere dette idealet?

Vibeke Rosenberg, Historisk institutt


Publisert 24. jan. 1996 21:10 - Sist endra 1. sep. 2014 13:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere