DEBATT


Botolv Helleland (Avd. for navnegransking) skriver i nr. 7 om «Instituttsamanslåing og fagleg sjølvstende». Jeg leser innlegget nærmest som en ytring om den prinsipielle side av saken, men siden bakgrunns- og eksempelstoffet er hentet fra Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, må jeg som bestyrer få gi et kort svar.

Naturlig nok var de ansatte i samlingsavdelingene i tvil før sammenslåingen, men det ble flertall for den, og jeg kjenner ikke til at det nå er misnøye i de andre avdelingene ved instituttet. Tingene er, som Helleland sier, i ferd med å gå seg til, og jeg vil legge større vekt på det enn på at Historisk institutt har revet seg løs.

At den administrative gevinsten ved sammenslåingen er vanskelig å spore, er jeg enig i. Hovedårsaken til det er at storinstituttene er pålagt mye av det arbeidet som før ble utført lenger oppe i systemet. INLs administrasjon er høyst profesjonell og klarer denne belastningen med glans. Når det gjelder det interne, er det ikke til å unngå at noe administrasjon må falle på avdelingene; det faglige og det administrative kan ikke alltid holdes atskilt. Men byrden kan lettes ved at man går til instituttadministrasjonen med så mye som mulig av det arbeidet man kan avse. Man har stående invitasjon.

Det er riktignok stor forskjell på en undervisnings-avdeling og en samlingsavdeling, men det kan også være berøringsflater. Ved INL er norsk/nordisk språk fellesnevner for fire av de fem avdelingene, og for alle fem gjelder det at de skal drive forskning. For meg er disse felles gjøremål tilstrekkelig grunnlag for organisering som et institutt. - Det er dessuten grunn til å tro at samlingsavdelingene (i kraft av databasene som nå bygges opp) i forholdsvis nær fremtid blir en langt mer lokkende mark for språk- og litteraturforskere fra undervisningsavdelingene enn de hittil har vært. Til dette kan man nok si at tilgjengelighet til databasene er viktigere enn organisasjonsformen. Det vil fremtiden vise, men det er rimelig å tro at fortsatt samvær vil være gjensidig berikende.

Penger er det dessverre ikke for mye av, og i kraft av de ordinære bevilgningene får vi neppe bedre råd i årene som kommer. Men fordelingsmåten kan og bør diskuteres.

I all alminnelighet kan jeg forstå at en enhet med ærerik fortid som egen institusjon kan føle seg anonymisert når den blir del av noe større. Men når dette større er landets største og eldste universitet, har jeg vanskeligere for å være med. Enten man er avdeling eller institutt, må det være mulig å dra nytte av at man tilhører Universitetet i Oslo. Tor Guttu, bestyrer ved INL


Publisert 24. jan. 1996 21:10 - Sist endra 1. sep. 2014 13:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere