Sikter mot nye topper

Da prorektorkandidat Inger Sandlie var ung, så hun alltid studier som en mulighet. Men som førsteårsstudent visste hun ikke at hun burde ha meldt seg opp til eksamen.

Foto: Ola Sæther

    Uniforum har møtt prorektorkandidatene. De kunne kanskje vært venner og diskutert strikking, trening og barnebarn, men i stedet konkurrerer de om en av landets viktigste stillinger innen forskning og utdanning.


    Inger Sandlie

    • 63 år
    • Professor i molekylær biologi ved Institutt for biovitenskap, seksjon for biokjemi og molekylærbiologi
    • ansatt på UiO siden 1988
    • Gift, en sønn og et barnebarn, pluss bonusbarn og bonusbarnebarn, og en hund
    • bor på Røa
    • fra Stavanger

    Da prorektorkandidat Inger Sandlie var ung, så hun alltid studier som en mulighet. Men som førsteårsstudent visste hun ikke at hun burde ha meldt seg opp til eksamen.

    En dag Inger var ute og drev valgkamp, møtte hun en student som snakket om førsteårsstudenter og deres møte med UiO.

    – Det satte meg veldig i gang, da kunne jeg huske hvordan mitt møte med universitetet var, sier hun.

     

    Fremmedgjort første møte

    I 1971 ble Inger student, hun meldte seg opp til emner, gikk på forelesninger, jobbet noe med fagene.

    – Plutselig fikk jeg høre om noen som hadde meldt seg opp til eksamen! Å, må man melde seg til eksamen? forteller Inger at hun tenkte.

    Det ble ingen eksamener den høsten. Det er det første året at det glipper for studenter som ikke fullfører graden eller bruker altfor lang tid. Noen bytter studier, mange forsvinner fra UiO for godt. Inger lurer på om hun kunne blitt en del av den statistikken i dag.

    – Den hjelpeløsheten. Jeg husker fortsatt den totale følelsen av fremmedgjorthet, usikkerheten. Jeg følte meg overveldet, og spesielt da jeg oppdaget at jeg burde ha meldt meg opp til eksamen, sier Inger med latter i stemmen.

    Disse møtene med studenter, kollegaer på andre fakulteter, ledelsen på ulike nivåer og i ulike organisasjoner har gitt Inger mange nye inntrykk. Førsteårsstudentene har blitt en av hennes hjertesaker.

    – Det er veldig mye å vinne på å ta godt imot de som kommer, konstaterer Inger.

    – Prorektorvervet er den største og vanskeligste jobben jeg har vært i nærheten av, men jeg har masse relevant erfaring og veldig gode kvalifikasjoner, skryter Inger i valgkampmodus.

     

    En flying start

    Inger kom i havn med studiene, etter hvert tok hun doktorgrad i DNA-syntese og -reparasjon. Som postdoc i USA ble Inger kjent med forskeren som arbeidet med molekylær immunologi og kloning av antistoffgener på nabolaboratoriet.

    – Jeg følte umiddelbart en veldig interessere og ble fascinert av hennes forskningsfelt.

    Etter hvert fant Inger en utlysning i antistoff-design på Radiumhospitalet i Oslo.

    – Jeg fikk den jobben, og så kom hun til meg med alt jeg trengte. Reagenser og biologisk materiale som jeg hadde bruk for. Du vet, sånt er ikke lov lenger, å reise på flyet med celler og gener og sånt i lommen. Men hun hadde med seg to bagger, en med klær og en med isbiter og utstyr. Og så satte vi i gang. Så det var en flying start for meg, forteller Inger

    Selv om Inger Sandlie har vunnet flere innovasjonspriser og vært med på å etablere to bioteknologiselskaper, så mener hun at innovasjon er underordnet.

    – Det er den nysgjerrighetsdrevne grunnforskningen som er universitetets hovedanliggende. Når jeg har patentert, lisensiert og samarbeidet med næringslivet, så er det et resultat av egen, nysgjerrighetsdreven grunnforskning.

    Det var nysgjerrigheten og ønsket om å forstå forskjellen på to typer antistoff som drev Inger og hennes forskergruppe til å undersøke et molekyl beskytter både antistoffer og serumproteinet albumin mot nedbrytning. Det de fant dannet grunnlaget for å lage nye medisiner som holder seg lenger i kroppen, slik at det blir lavere dose og mindre bivirkninger.

    – Men i utgangspunktet var det ikke målet. Vi grep sjansen da vi så muligheten, understreker Inger.

    Og så var det på et møte med kvinneforeningen Soroptimistene at Inger fikk et overraskende innspill fra en pensjonert oversykepleier. Det startet en videreutvikling og muligens enda et nytt produkt.

     

    Du sier du tilhører venstresiden, påvirker det deg som leder?

    – Jeg har alltid stemt nokså rødt. Jeg kan også se at det er mye bra med Høyres utdanningspolitikk, men jeg føler meg hjemme på venstresiden, svarer Inger.

    Hun trekker umiddelbart fram at det å høre til på venstresiden, blant annet betyr at menneskene er det viktigste. Det grunnsynet var også med på å føre henne sammen med Hans Petter Graver og Jan Frich.

    – At menneskene er det viktigste, vil være helt avgjørende når vi havner i rektoratet. Hans Petter og Jan faller også instinktivt ned på svar der menneskene er det viktigste.

    Inger forteller at hun ikke kjente Graver fra før, annet enn av omtale. Da han spurte om de skulle treffes for å se om de kunne finne en felles valgplattform, måtte hun gjøre grundig research.

     

    Har du noen egne reformer du vil gjennomføre?

    – Hvis vi vil ha flere kvinner blant de faste, vitenskapelige ansatte, så må innretningen bli slik at kvinnene ønsker å være her, sier Sandlie, som blir opprørt når diskusjoner om kvinner i akademia handler om at kvinner skal få ekstra opplæring, som om de mangler noe.

    Ved Ingers Senter for immunregulering opplevde de at kvinnelige postdoktorer sluttet, selv om de hadde god finansiering. Da Inger spurte hvorfor de sluttet, svarte de at de ikke kunne se noen framtid på universitetet. Dermed mente de at det beste for deres framtidige karriere var å slutte mens de var mest produktive og attraktive på arbeidsmarkedet.

    – Med andre ord helt rasjonell overlegning. Det handler ikke om at kvinner ikke når opp. Her er det UiO som ikke når opp, konstaterer prorektorkandidaten.

    Dermed mener hun at fakultetene og instituttene må ha et reflektert, tallbasert syn på hva det er hos dem som gjør at kvinner velger noe annet.

    Ved Senter for immunregulering fant de flere tiltak, men det mest effektive var trolig å fortelle postdoktorene miljøet ville satse på, at de var utvalgt, og hvorfor.

    – Det å bli sett, og valgt på den måten, det betyr noe, sier Inger, og det har hun selv fått erfare:

    – Søkekomiteen har visst spurt mange, og da de spurte meg, så ble jeg veldig smigret. Det er mulig jeg ikke hadde blitt like smigret hvis jeg hadde visst hvor mange de hadde spurt, sier Inger og ler godt.

     

    – Jeg liker alle slags damesysler!

    Hvis Inger Sandlie blir prorektor, vil hun fortsette å undervise litt, for å beholde kontakten med studentene. Men det er ikke den eneste ekstrasysselen hun ser for seg.

    – Nå må jeg bare innrømme at jeg er i kanonform. Og jeg har seniordager. Så da skal du nok se, at på en seniordag skal jeg komme meg opp på en fjelltopp. Du hører jeg er oppesen! sier hun med glød og avslepen stavangerdialekt.

    Hun forteller om andre hobbyer, om en hage nesten uten plen, for der vil hun heller dyrke allslags andre planter, om et barnebarn som snart kan gå, og om den siste tidens fascinasjon for forfatteren Marilynne Robinson.

    – Jeg liker små bøker hvor det er motstand i teksten. Og så liker jeg veldig godt håndarbeid, jeg liker alle slags damesysler! Jeg strikker og jeg har brodert mange bunader, forteller Inger.

    På sabbatsår på Harvard Medical School var de andre forskerne mye yngre enn Inger, så på kveldene strikket hun, forteller Inger og viser fram en dukke hun har strikket. Den forestiller svigerdatteren i arbeidsantrekk.

     

    Av Julia Loge | Foto: Ola Sæther
    Publisert 6. mars 2017 03:00 - Sist endra 7. mars 2017 09:59
    Legg til kommentar

    Logg inn for å kommentere

    Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
    Opprett ein WebID-brukar for å kommentere