Første myte Pernille Thull tar hull på er at Norge har en såkalt sendelektor i Roma. Det har vi ikke lenger. Universitetet i Roma, La Sapienza, har imidlertid selv en universitetslektor som underviser i norsk språk, nemlig henne.
– Studentene som studerer enten norsk, svensk eller dansk språk må også ta kurs i skandinavisk litteratur og lingvistikk, forteller Thull.
Studentene ved Sapienza – som betyr kunnskap eller visdom - kan velge mellom norsk, dansk og svensk.
– Når vi høster inn studenter til å studere skandinavisk, altså da velge ett av språkene våre, sier vi at språkene er veldig like og at dersom man lærer seg ett av dem godt, ja da forstår du også de to andre.
Vi møtes på en kafé ikke langt fra Ex Vetrerie Sciarra, en av Sapienza-universitetets bygninger, hvor flere forskningsseksjoner og avdelinger ved Det humanistiske fakultet holder til, blant annet arkeologi og filologi. Området preges av studenter. La Sapienza har over 113 000 studenter, det vil si at det er blant Europas største universiteter. Universitetet har tatt mål av seg for å tilby utdanning i små språk, deriblant norsk.
– Er det stadig black metal-fans som vil forstå Dimmu Borgir?
– Nei, avkrefter Pernille Thull raskt. Det var den andre myten.
– Den oppfatningen kom fra programmet «Typisk norsk» med Peter Schjerven, men det er lenge siden. Jeg tror antall norskstudenter har gått litt ned.
Programmet ble vist i 2005. Det er andre ting som påvirker interessen for norsk i Roma nå, forteller hun. Det er en annen norsk kultureksport:
– Da tv-serien «Skam» gikk, måtte jeg be om større auditorium. Jeg tror det var rundt 70 studenter. Så mange påvirker undervisningen litt også, dialogen med studentene blir litt vanskeligere. Språkundervisning er jo interaktiv.
Pernille Thull forteller at hun alltid spør studentene om hvorfor de vil lære norsk. Normalt er det i underkant av 20 studenter på hvert trinn. Man kan kanskje tenke seg at Nobelprisen til Jon Fosse hadde noen effekt, men det merket hun ikke.
– Aurora er det mange som er opptatt av. Hun synger jo ikke på norsk, men hun er norsk. Videoene hennes er ofte i norske omgivelser med snølandskap.
Rett fra videregående
Mange vil lære seg norsk for å reise til Norge og jobbe.
– Arbeidsmarkedet i Italia er ikke så lett.
Men målet for mange av studentene som tar mastergrad er å bli oversettere, forteller Thull. Det er kanskje en risikabel yrkesvei i dag.
– Jeg hadde en kjempeflink student som kom fra et teater. Så begynte han på norsk, og så ville han oversette skuespill. Så interessen ble utvidet og forandret til noe helt annet.
Den største forskjellen på studenter i Italia og Norge er alderen, forteller Thull videre.
– Det er ikke vanlig å ta ett år etter videregående for å jobbe eller gjøre noe helt annet. Et friår er helt utelukket. I tillegg skriver mange barna sine inn ett år tidligere på skolen, når de går fra førskolen til første klasse. Dermed er studentene gjerne yngre. Så jeg opplever ofte at når jeg spør mine studenter, klarer de ikke alltid å begrunne så veldig godt hvorfor de har valgt det.
Thull har undervist i 13 år på Sapienza. Hun er ikke bekymret for at faget skal legges ned her. Interessen gikk veldig opp før pandemien, så gikk den ned igjen etterpå. Men det er stor interesse for å lære seg språk blant unge. Det er språklinjer på videregående og mange av de elevene går videre på språk på universitetet. Det er ikke lettere å komme inn på norsk enn andre språk.
– Du kan ikke ha bare ett språk, noen velger tre, noen velger to. Da er det ett hovedspråk og ett sidespråk. Du kan ta master i ett språk, men selve studieprogrammet i språk inkluderer flere.
Selv har hun tatt master i italiensk språk og litteratur på UiO. Thull anbefaler alle å studere i Italia.
Men å flytte til Italia er hun litt forsiktigere med å anbefale.
– Hvis du skal flytte til Italia, må du ha gode kontakter som kan hjelpe deg. Kanskje finne en advokat som kjenner til begge land, hvis du skal skrive under på viktige kontrakter, for eksempel kjøpe bolig. Det italienske byråkratiet er en labyrint uten like. Man kommer litt inn det med årene, men det kan være ganske frustrerende. Italienere er ofte mer skeptiske, for de har ikke tillit til staten.
– Så fordommene om italiensk byråkrati stemmer i grunnen?
– Ja.
Denne myten tok Pernille Thull altså ikke hull på.
Les mer i Uniforum:
Logg inn for å kommentere