Gipshodet på bordet i verkstedet til Kulturhistorisk museum, tilhører Norsk folkemuseum og er en avstøpning av hodet til samen Niels Pedersen Karasjok. Avstøpningen ble foretatt i 1852 eller 1853, mens Karasjok sonet i Christiania tugthus på Akershus.
I fengselsprotokollen kommer det fram at Karasjok var 43 år, gift og hadde fire barn, og at han sonet en dom på tre år, tre måneder og tolv dager anklaget for tyveri av rein.
Karasjok hadde startet soningen i Throndhjems Tugthuus. I 1852 ble han imidlertid sammen med medfangen Peder Olsen Rig overført til Christiania tukthus etter ordre fra Justisdepartementet for at J.A. Friis, konstituert dosent på Det kongelige Frederiks universitet i det som i noen kilder omtales som lappiske og kvenske språk, og i andre kilder som lappiske og finske språk, skulle kunne bruke dem i sin forskning.
Kautokeino-opprøret
Opprøret i Kautokeino omtales som et religiøst-politisk opprør. På den ene siden stod «de vakte»,en gruppe samer som deltok i den læstadianske vekkelsesbevegelsen og gjorde motstand mot brennevinshandelen i området. På den andre siden stod representanter for den ikke-samiske øvrigheta. 8. november 1852 kulminerte konflikten i et voldelig sammenstøt hvor handelsmannen og lensmannen ble drept og presten pisket. I den påfølgende rettssaken ble mange av opprørerne idømt straffarbeid. To av opprørslederne Mons Somby og Aslak Hætta, ble henrettet i Alta i 1854.
Også Peder Olsen Rig sonet for tyveri av rein. Om han står det i fengselsprotokollen at han var en tidligere slakter, ugift og uten barn, fra Kistrands Prestegjeld i Tane Sogn. At han i 1833 ble konfirmert med "upaaklagelig Kundskab" i Næssebye Kirke i Vadsøe, er også blitt nedskrevet i fengselsprotokollen.
I det som ble omtalt som slaveriet på Akershus, satt også Mathis Hætta, broren til Aslak Hætta som sammen med Mons Somby regnes som en av lederne i Kautokeinoopprøret i 1852.
Da opprøret fant sted, var Mathis Hætta allerede fengslet for å ha forstyrret gudstjenester i Skjervøy kirke sommeren 1851. Også Mathis Hætta startet soningen i Throndhjems Tugthuus. I fengselsprotokollen omtales han som Mathias Jacobsen Hætta, ugift og barnløs. Om ham og en medfange er det anført i protokollen: «De viste sig ved Indsættelsen her meget trodsige, og vilde ikke arbeide før de havde faaet nogle Pryg»
Senere kilder slår fast at det dreier seg om Mathis Hætta, gift med Ellen Skum, kvinnen som ble dømt til døden etter Kautokeinoopprøret og senere benådet til fengsel på livstid.
Af ublandet lappisk herkomst
Noe av det første Etnografisk Museum i Christiania gjorde etter åpningen i 1852 var å få laget avstøpninger av hodene til Karasjok, Rig og Hætta. Oppdraget ble gitt til en italiensk gipsstøper ved navn Guidotti, og hvert hode ble støpt i sju eksemplarer.
– Eugenetikk eller rasebiologi var en anerkjent vitenskap på denne tiden, og de ekstra eksemplarene ble laget for at museet skulle kunne bytte dem bort eller selge dem, forteller Gro Ween, professor ved Gruppe for etnografi ved Kulturhistorisk museum.
Da daværende bestyrer ved Etnografisk Museum i Oslo, Ludvig Kristian Daa, i 1862 solgte tre eksemplarer til Bergen Museum, oppgav han i korrespondansen i forbindelse med salget at det dreide seg om: Peder Rig "af ublandet lappisk herkomst", Mathis Hætta "faderen fin, moderen lap og Nils Karasjok "Bedstemoderen svensk, ellers Lap".
Vel 2000 gjenstander utlevert fra Norsk folkemuseum
At Kulturhistorisk museum i disse dager er i gang med å lage kopier av de tre gipshodene som forvaltes av Norsk folkemuseum, er et ledd i en avtale som ble inngått mellom Sametinget, Norsk folkemuseum og Kulturhistorisk museum i 2012. Avtalen innebar at halvparten av den samiske samlingen ved Norsk folkemuseum, det vil si vel 2000 gjenstander, skulle overføres til museer under Sametingets forvaltning. I tillegg til de originale gjenstandene de samiske museene ble lovet, ble det bestemt at de samiske museene skulle få kopier av flere av de øvrige gjenstandene.
Blant gjenstandene som skulle kopieres, var de tre gipshodene som ble støpt i 1852.
Å lage kopier er mer komplisert enn det kan høres ut som, kan Sjoerd van Riel og Justin Kimball konstatere. De er begge ansatt ved Avdeling for digital dokumentasjon på Kulturhistorisk museum, og det er de som skal utføre oppdraget.
De originale støpeformene er gått tapt
– I dette tilfellet vil vi i tillegg til å lage kopier, gjennomføre en omfattende dokumentasjon av de originale bystene, forteller Kimball.
De startet arbeidet med en metodegjennomgang 18. februar. Museet i Kautokeino ønsker at kopiene skal se ut slik de gjorde da Etnografisk museum mottok formene fra gipsstøperen i 1852, det vil si uten den patina av skitt og fett som i årenes løp har lagt seg i sprekker og på overflater.
De originale formene som hodene ble støpt i, er gått tapt. Kanskje ble de laget ved å legge varm voks på ansiktene til tukthusfangene.
– Dette vet vi ikke så mye om, innrømmer Justin Kimball. Å legge voks eller silikon utenpå de originale gipshodene, er ikke aktuelt.
– Dette vil kunne skade de skjøre, gamle gipshodene, poengterer Kimball.
Første skritt blir derfor å lage identiske tredimensjonale modeller av gipshodene som kan brukes på samme måte som hodene til levende mennesker.
– Alle objekter har sine utfordringer
Justin Kimball har tidligere skannet marmorbyster, men da han begynte å skanne gipsbystene, innså han mye av kunnskapen han hadde opparbeidet, ikke lot seg overføre til gipsbystene.
– Alle objekter har sine utfordringer, slår han fast.
Deler av de lyse gipshodene er matte, og andre deler dekket av et tynt lag av fett.
– Du kan stile skanneren på lyst eller skinnende, men en kombinasjon er ikke mulig, forklarer Kimball.
Løsningen ble å bruke CT-skanning i tillegg til strukturert lysskanning. CT-skanneren de får låne av Naturhistorisk museum, er viktig også fordi hodene er hule innvendig.
– Vi har landet på en metode hvor vi bruker strukturert lysskanning og CT-skanning til å lage digitale 3D- modeller av gipshodene og fotogrammetri til å dokumentere fargene, opplyser Kimball.
– Vi lærer mye på hvert eneste steg
Fotogrammetri er Sjoerd van Riels ansvarsområde i dette prosjektet. For å lage en digital modell av et gipshode må han ta 480 fotografier fra ulike vinkler, og prosessen tar ca. to timer. Å få fargene riktig er viktig både av hensyn til dokumentasjonen og for å sikre at gipsen som skal brukes, har den riktige fargen, forklarer han.
Når de digitale 3D-modellene er klare, er neste skritt å printe ut tredimensjonale kopier av hodene. Materialet som brukes, er harpiks.
De originale formene ble kanskje laget ved at hodene til samene ble dekket av en type voks, Kimball og Van Riel vil trolig lage former ved å legge silikon utenpå harpikshodene.
Van Riel beskriver prosessen fra dokumentasjonen begynte til de ferdige gipskopiene er på bordet, som komplisert.
– Vi lærer mye på hvert eneste steg slår han fast.
– Dette er et spennende prosjekt, men det er også et av de mørkeste oppdragene jeg har utført, kommenterer Justin Kimball. Han tilhører selv en av de canadiske urbefolkningsgruppene, og er derfor litt ekstra var for de etiske dilemmaene knyttet til hodene.
– Eugenetikken klassifiserte samene og andre urbefolkningsgrupper som primitive. Jeg vet ikke om det var like ille i Norge som i Canada, men det er utvilsomt mange paraleller mellom fornorskningspolitikken og diskrimineringen som samene er blitt utsatt for, og behandlingen av inuitter og first nations i Canada, poengterer han.
Hodene til de henrettede ble sent til Anatomisk institutt
Gipshodene de arbeider med, ble laget ved hjelp av levende modeller, men også hodene til døde mennesker ble brukt i den rasebiologiske forskningen. Etter henrettelsene av Aslak Hætta og Mons Somby i 1854, ble hodene deres sendt til Anatomisk institutt på universitetet i Christiania.
Da universitetets kollegium i 1996 vedtok at hodeskallene skulle utleveres til etterkommerne som ønsket å begrave dem sammen med levningene av kroppene, var hodet til Aslak Hætta ikke å finne.
Etter litt leting kom det fram at Hættas hode allerede i 1856 var blitt sendt til Københavns universitet i bytte mot det man dengang omtalte som to eskimohoder.
Les mer Uniforum: *Hodeskallen levert tilbake * Aslak Hættas hodeskalle i København
At gipshodene Kulturhistorisk museum skal lage, skal sendes til Kautokeino bygdetun, er Justin Kimball, Sjoerd van Riel og professor Gro Birgi Ween glade for.
Når dette kan skje, er de litt usikre på.
– Vi regner med å bruke flere uker på å prosessere data, kommenterer Justin Kimball.
Men de har tid nok. De nye kopiene skal stilles ut første gang på en utstilling om Kautokeino-opprøret, og denne utstillingen åpner i juni.
Logg inn for å kommentere