De første som besteg Mount Everest var sherpa Tenzing Norgay og newzealender Edmund Hillary. Tenzing Norgays sønn, Jamling Tenzing Norgay, har senere skrevet boka Touching my Father’s Soul. Climbing Everest in the Footsteps of Tenzing Norgay. Den har stått på min sommerleseliste i år, for hva er vel bedre å lese på lange, lyse sommerdager enn bøker om land og værforhold langt unna og helt ulikt hjemme?
Jeg leser hva Jamling skriver om navnet på fjellet som så sterkt har preget ham og familien hans:
A narrow plume of clouds streaked from its summit like a kata blessing scarf. It was named Chomolungma, “Unshakable Good Elephant Woman”, abode of the beneficent and protective goddess Miyolangsangma. Mount Everest. I wondered why anyone would want to rename a mountain as sacred and majestic as Chomolungma after a human.
Rommet er utvilsomt verken hellig eller majestetisk
Og jeg blir minnet på at vi har skiftet navn på et møterom ved Det juridiske fakultet nylig, til «Nils Christies hjørne». Nils Christie var professor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi fram til sin død i 2015, og vi endrer navnet i forbindelse med instituttets 70-årsjubileum.
Rommet er utvilsomt verken hellig eller majestetisk, og det opprinnelige navnet, møterom 8113, er pragmatisk og ikke noe annet, men kan navnebyttet ha noe til felles med Mount Everest likevel?
Folk, steder og ting rundt oss har navn, men hvordan fungerer denne typen ord? Én mulig tilnærming er å skille mellom navn som fungerer som en tilfeldig merkelapp, og navn som har en sammenheng med navnebærerens natur.
(Jeg skrev i sin tid masteroppgave hvor jeg tok i bruk denne tilnærmingen for å analysere forklaringer på stedsnavn i irske sagaer. Problemstillingen var helt min egen, valgt av nysgjerrighet og interesse og helt uten tanke på jobb- eller samfunnsrelevans. Det hender jeg lurer på hvor det blir av rommet for den typen forskning og studentforskning, men det er en annen historie – bortsett fra at en kanskje kan gjøre et poeng ut av at samme tilnærming kan brukes på irske sagaer så vel som navn på UiO.)
Tradisjonen med å navngi bygg etter fag er den eldste.
Notatet «Navngiving av bygninger, rom og utvendige plasser ved Universitetet i Oslo» – utrolig hva en finner ved å google etter informasjon om et tema – nevner to tradisjoner for å navngi bygninger, enten ved å angi hvilket fag som skal befinne seg i bygningen, eller ved å hedre viktige fagpersoner. Tradisjonen med å navngi bygg etter fag er den eldste. Da universitetet var ungt, hedret man i stedet enkeltpersoner ved å lage statuer av dem, som herrene Schweigaard og Munch på Universitetsplassen («frakkemennene» til UiOs nå avdøde kunstforvalter Ulla Uberg.
Det er to varianter av bygningsnavn som angir fag, de norske MatNat-bygningene på nedre Blindern (som Geologi-, Kjemi-, Farmasi- og Fysikkbygningen), og de eldre fagenes bygg med latinske navn, Domus Theologica, Medica, Odontologica og det helt nye Domus Juridica.
Når vi navngir bygninger etter fagene som foregår der, så er navnene mer enn bare tilfeldige merkelapper. Kanskje blir det å trekke det for langt å si at disse navnene sier noe om husenes natur, med mindre det er slik at fortidens aktiviteter blir sittende i veggene. Minst ett bygg rommer ikke lenger den aktiviteten det har navn etter, nemlig ZEB-bygningen på Blindern. Ifølge UiOs nettsider var ZEB en forkortelse for zoofysiologi, ernæringsforskning og biokjemi, men ingen av disse fagene holder til i ZEB-bygningen i dag. Bygningen har likevel beholdt navnet sitt, men kombinasjonen av den obskure forkortelsen og at andre fag har flyttet inn, betyr kanskje at navnet i dag har blitt en tilfeldig merkelapp mer enn noe annet.
Flere enheter ved UiO har valgt å bytte navn på bygninger, fra navn som beskrev aktiviteten i bygget til navn som skal hedre en relevant person.
Hva med byggene som har navn som skal hedre viktige fagpersoner? En tilfeldig merkelapp på huset er disse navnene ikke, men koblingen mellom bygningen og navnet er kanskje mindre klar. Formålet skal altså være å hedre fortidens autoriteter ved å gi deres navn til bygg hvor det foregår tilsvarende eller tilgrensende faglig aktivitet som det navngiveren drev med. Kjente eksempler er lingvisten og filologen Sophus Bugge på HF, fysikeren og meteorologen Vilhelm Bjerknes på MatNat og pedagogen Helga Eng på UV.
Flere enheter ved UiO har valgt å bytte navn på bygninger, fra navn som beskrev aktiviteten i bygget til navn som skal hedre en relevant person. Administrasjonsbygningen ble omdøpt til Lucy Smiths hus i 2010, og ved Naturhistorisk museum valgte man i anledning UiOs 200-årsjubileum i 2011 etter en navnekonkurranse å omdøpe Zoologisk museum til Robert Colletts hus, Geologisk museum til Waldemar C. Brøggers hus og Botanisk museum til Lids hus.
Jo lenger det er siden byggets navngiver sto på pensumlistene til byggets brukere, jo fjernere blir antagelig navnets funksjon som hedersmerke.
(Jeg skal innrømme å synes at navnebyttene på Naturhistorisk museum er litt synd. Jeg kjenner ikke til Collett, Brøgger eller Lid, så det er ikke lenger like enkelt å huske hva som befinner seg i hvert av byggene, og som språknerd barn likte jeg å prøve å få tunga til å si paleontologisk, på den tiden betegnelsen på en underavdeling av Geologisk museum.)
Jo lenger det er siden byggets navngiver sto på pensumlistene til byggets brukere, jo fjernere blir antagelig navnets funksjon som hedersmerke. I stedet er det kanskje sånn at navnene går over til å fungere som huskelapper for hukommelsen. For å vite at Sophus Bugge er verdt å hedre, må vi bli minnet på at han var viktig for de som veiledet og underviste de som i sin tur veiledet og underviste oss, selv om han kanskje ikke føles direkte relevant i dag.
folks omdømme kan endre seg over tid
I Rektors vedtak om navn på bygg og rom ved OsloMet, skrevet i forbindelse med at OsloMets bygg fikk kvinnenavn i 2018, presiseres det at verken FN eller Språkrådet anbefaler å gi navn etter nålevende personer, fordi folks omdømme kan endre seg over tid. Det samme kan imidlertid skje med omdømmet til mennesker som har vært døde lenge.
Eksempler på dette er diskusjonene om Carl von Linnés bidrag til den biologiske rasismen og Eilert Sundts rasistiske holdninger til romani/tatere. Von Linnés benk i Botanisk hage fikk et skilt som redegjorde for problemstillingene, og det samme er blitt foreslått for Eilert Sundts hus. Her er kanskje bygningsnavnets funksjon som huskelapp ekstra viktig. Vi bør ikke gå inn for å glemme disse menneskene og deres holdninger. I stedet bør vi få fram i lyset hva de mente som var problematisk og plukke argumentene deres fra hverandre, for å bidra til å unngå at slike argumenter blir videreført eller brakt opp på nytt. Vi kan vel knapt gjøre det på andre måter ved et universitet.
det var en kriminolog ved navn Nils Christie ved årtusenskiftet, på godt og vondt etter fremtidens oppfatninger
George Everest ledet britenes kartlegging av India og Himalaya på 1800-tallet, og navnet hans ble foreslått som navn på fjellet av etterfølgeren hans, på tross av Everests protester. Everest så kanskje aldri fjellet som fikk navnet hans, og han hadde heller ingen annen direkte kobling til det. For Jamling Tenzing Norgay er fjellet hellig, og kanskje kan vi se det slik at navnet Everest derfor ikke fungerer for de som kjenner fjellet gjennom lokale språk og lokale tradisjoner, fordi det blir en tilfeldig merkelapp for dem, uten sammenheng med fjellets vesen.
Nils Christies hjørne fungerer derimot godt som navn på møterommet vårt i åttende etasje i Domus Juridica. Mange av de ansatte på instituttet husker Christie som foreleser og kollega, og enda flere leser ham fortsatt. En gang i framtiden, mange akademiske generasjoner senere, vil kanskje også dette navnet framstå som en tilfeldig merkelapp. Men da kan navnet også fungere som huskelapp, som minner ansatte og studenter på at det var en kriminolog ved navn Nils Christie ved årtusenskiftet, på godt og vondt etter fremtidens oppfatninger.
Logg inn for å kommentere