DEBATT: Boikott av Israel og akademisk frihet

Om boikottdebatten.

Aftenpostens leder den 3. mai argumenter mot akademisk boikott av Israel. De skriver mot slutten ‘Skal den akademiske friheten begrenses må det begrunnes svært godt’. UiO ser ut til å være inne på lignende tanker. Her ligger en klar feil. Men det er ikke snakk om noen begrensing av akademisk frihet. Jeg skal begrunne dette.

Akademisk frihet har to nivåer: Institusjonsnivå og individuelt nivå. En hovedfunksjon på institusjonsnivå er å beskytte akademisk virksomhet mot innblanding utenfra, ikke minst fra politisk nivå. Friheten utøves videre ved mange former for samarbeid, som ved å inngå faglige samarbeidsavtaler med tilsvarende institusjoner. På akademisk individnivå er det enkelt sagt en tilsvarende frihet til å inngå faglig samarbeid med den man vil.

Dersom man suspenderer eller hever en samarbeidsavtale fordi den andre part gir aktiv støtte til svært grove brudd på folkerett og humanitær rett, er dette en utøvelse av henholdsvis institusjonens eller individets akademiske frihet. Det reduserer ikke akademisk frihet – det innebærer bare at man utøver den på en måte som kan være kontroversiell.

Den individuelle akademiske friheten må forstås som en lovfesta rett hos oss, og akademiske institusjoner har dermed ikke myndighet til å redusere denne. Jeg kan heller ikke se at dette har vært foreslått. Enhver aktør som deltar i individuelt akademisk samarbeid, institusjon eller individ, har frihet til å avslutte dette. Det er det hele. Dette vil alltid være en utøvelse av akademisk frihet slik inngåelse av samarbeid også er.

Man reduserer imidlertid innholdet i akademisk frihet dersom man ikke anerkjenner slik friheten i utøvelsen, dvs. frihet til å suspendere eller avslutte samarbeid med en aktør som for eksempel medvirker til eller støtter svært grove brudd på folkerett og humanitær rett.

Debatten i Norge og ved UiO har blant annet vært prega av at aktører med forbehold overfor bruk av boikott, som Kristin Clemet, har rettet grunnløse beskyldninger mot tilhengerne av boikott om at vedtakene de har foreslått vil redusere den akademiske friheten. Denne argumentasjonen har nå fått gjennomslag i offentligheten – blant annet i Aftenpostens redaksjon. Kanskje også ved UiO. Dette er en bjørnetjeneste mot akademisk frihet. Denne friheten er også frihet til ikke å samarbeide.

Om vi skal boikotte.

Om det er riktig å utøve den akademiske friheten på en slik måte i forhold til samarbeidspartnere i Israel – ved å avslutte eller suspendere et samarbeid - er en ganske annen diskusjon og denne viktige diskusjonen har blitt skadelidende ved at man har fokusert feil, ved å anta at friheten øker med omfanget av samarbeid. Men dette er og bør være en diskusjon om hvordan man bør utøve den akademiske friheten man har. Diskusjonen må ta utgangspunkt i at det forhold at Israel er under rettslig utredning om folkemord. Min vurdering er at det er langt fram til en domfellelse for dette, blant annet fordi beviskravene er spesielt sterke ved denne forbrytelsen. Samtidig er det etter mitt beste skjønn betydelig større sjanse for at man kan bli dømt for andre svært grove forbrytelser, inklusive forbrytelser mot menneskeheten, som var det de fleste ble dømt for i Nürnberg.

Denne diskusjonen om utøvelse av akademisk frihet er kompleks, i det akademisk samarbeid over alle landegrenser er viktig både for effektivt å fremme kunnskap og akademiske verdier, og ved at slikt samarbeid gjerne har videre konsekvenser gjennom å bygge relasjoner som kan være både konflikthindrende og fredsskapende. Det rent akademiske verdiene må stå i sentrum, men enhver akademisk aktivitet finner sted i et større normativt og verdimessig rom der det er en rekke verdier som ikke må settes til side. Jeg tror de fleste vil mene at man neppe skal fortsette samarbeid med en forsker som bruker innholdet av det samarbeidet bringer fram til grov forbrytersk virksomhet, og at man heller ikke skal samarbeide med forskere som åpenbart deltar aktivt i svært grove forbrytelser. Dette siste vil i alle fall kreve en særdeles god begrunnelse.

På grunn av dette vil institusjoners og individers situasjon raskt bli svært forskjellig. Det fleste individer en samarbeider med vil ikke være engasjert i forbrytelser, samtidig med at institusjonene de arbeider ved kan delta aktivt i eller gi klar støtte til en nasjonalstats grove forbrytelser – dersom slike finner sted.

Det å veie de positive sidene ved de akademiske verdiene mot de negative sidene ved at en part man samarbeider med kan sies å bidra til grove forbrytelser er ingen enkel øvelse, og man trenger de helt konkrete vurderingene som går inn i alle detaljer både rundt viktigheten av selve forskningen og mulige faktiske relasjoner til grove forbrytelser. Men det er grunn til å tro at de langt fleste individuelle samarbeidsrelasjonene man har med israelske forskere er langt lettere å forsvare på individplan enn de man finner på institusjons- eller universitetsplan, blant annet fordi deler av institusjonene kan være aktive på helt andre måter enn de individene man samarbeider med, og deler av institusjonenes arbeid kan bidra til grove forbrytelser mens mange andre deler ikke bidrar til noen forbrytelser. Dette gir ytterligere grunn til å ha et klart skille mellom institusjonssamarbeid og individuelt samarbeid.

På grunn av situasjonen vi har nå, er det rimelig klart at det er en plikt for enhver samarbeidende part om å vurdere sine avtaler grundig. Dersom et universitet – for eksempel UiO – ikke har noen institusjonsavtaler med tilsvarende israelske institusjoner, er ikke dette uten videre noe problem for institusjonen som institusjon, men man bør likevel oppfordre sine individuelle forskere til å ta en grundig vurdering av sin eventuelle samarbeids-situasjon. I tillegg bør man stimulere til et godt og åpent ordskifte om prinsipper for slike overveielser, og her vi alle har en vei å gå – dette er et uutviklet felt av normativ tenkning – et felt som fortjener langt større oppmerksomhet slik verden nå utvikler seg. En ekspertgruppe (eksperter i bl.a. forskningsetikk, relevant juss, forskningssamarbeid og konfliktstudier) kunne gjerne nedsettes for å utrede de mange sidene ved slike spørsmål (som vil også inkludere anskaffelser fra involverte firmaer), og med det gi støtte til de som skal fatte vanskelige individuelle beslutninger.

Slagordet om at forskning ikke skal være politisk er en grei rettesnor i en normalsituasjon, men blir for alt for enkelt i ekstremsituasjoner som de vi nå ser med Russland og Israel.