Vinneren av UiOs pris for yngre forskere: – Hemmeligheter har også en funksjon

Mareile Kaufmann er årets vinner av universitetets pris for yngre forskere. Med sine 40 år er hun aldersmessig så vidt innenfor kategorien. Ser man på hennes meritter som forsker, er det imidlertid få som vil bestride at hun hører hjemme i kategorien senior.

English version: Winner of UiO’s Award for Young Researchers: – Secrets Also Have a Function

Mareile Kaufmann var bare 38 år gammel da hun i 2021 ble fast ansatt som professor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi (IKRS). 

På instituttet leder Kaufmann i dag to egenfinansierte prosjekter: «Digital DNA», finansiert av Det europeiske forskningsrådet (ERC) og «Bodies of Evidence», finansiert av Norges Forskningsråd.

Hun har vært gjesteforsker ved Universitetet i Essex og ved Berkeley, ved ETH Zürich, ved Universitetet i Montréal, ved Københavns Universitet, ved Humboldt Institute for Internet and Society og ved Weizenbaum-instituttet i Berlin, byen hvor hun er født og oppvokst. 

Artikkelen «Predictive Policing and the Politics of Patterns» som hun skrev sammen med to kolleger ble i 2019 utnevnt til vinner av den pristisjefylte Radzinowiczprisen.

I tillegg til publisering i høyt rangerte tidsskrifter, viser priskomiteen i sin begrunnelse også til hennes engasjement i offentlige debatter og aktive tilstedeværelse i norske og internasjonale medier.

– Jeg fikk designe mitt eget drømmeprosjekt

Uniforum møter Mareile Kaufmann på kontoret i Domus Juridica. I en barnevogn ved siden av oss sover en liten gutt. Kaufmann som fikk sitt andre barn i 2023, er i svangerskapspermisjon fram til slutten av september.

At det er mulig å ha et godt familieliv og samtidig gjøre karriere, er en av de tingene hun setter ekstra pris på ved å arbeide i Norge, røper hun.

– Som forskere jobber vi under et konstant press for å publisere, og konkurransen om ressurser er hard, men i Norge har vi samtidig stor frihet til å strukturere egen arbeidstid, påpeker hun.

Mareile Kaufmann beskriver miljøet på instituttet som fantastisk, og hun er full av lovord når hun snakker om kollegene.

– Jeg elsker jobben min, erklærer hun.

Spør du Mareile Kaufmann hva hun er mest stolt av å ha utrettet som forsker, får du ikke et klart svar.

– Det meste jeg har gjort, har vært teamwork, understreker hun.

Spør du derimot hva som har betydd mest for hennes karriere som forsker, er hun ikke i tvil.

– Post.doc.stillingen jeg fikk på IKRS i 2016 ble et stort vendepunkt for meg, forteller hun, og utdyper:

– Jeg kom fra et forskermiljø med klare strukturer og rammer for hva du skal gjøre og hva som kreves av deg. Men post.doc.stillingen som ble utlyst i 2016 var helt åpen. Da jeg skrev søknaden, kunne jeg derfor sette meg ned og designe et forskningsprosjekt jeg visste at jeg ville elske å arbeide med.

Øyeblikket da Kaufmann forstod at hun hadde fått aksept for det hun ønsket å gjøre, ble øyeblikket da alt falt på plass.

–  Det ble klart for meg at det er forskning jeg skal drive med. Det var en fantastisk følelse, forteller hun.

– Jeg gav babyen navn

Universitetets priskomité legger i sin begrunnelse for tildelingen vekt på Kaufmanns tverrfaglige forskning i skjæringsfeltet mellom teknologi, genetikk og samfunnssikkerhet.

Kaufmann har ifølge komiteen ikke bare skapt et nytt internasjonalt forskningsfelt, digital kriminologi, men også forandret forståelsen av hva digitalisering er og hva det innebærer for samfunns- og naturvitenskapene.

At det er hun som er opphavet til forskningsfeltet digital kriminologi, synes prisvinneren er litt drøyt.

– Dette er jo ting vi har forsket på i årevis, påpeker hun og trekker fram forskning på kameraovervåkning som eksempel.  Forskere har blant annet sett på hvordan kameraovervåkning brukes som et middel til å forebygge kriminalitet samtidig som den påvirker frihet og sosial tillit

– Men det stemmer nok at det var jeg som gav babyen navn, innrømmer Kaufmann.

– Men hva er egentlig digital kriminologi?

Kaufmann starter med å slå fast hva det ikke er.

– Digital kriminologi er ikke det samme som cyberkriminalitet eller nettkriminalitet.

Kriminologi defineres gjerne som vitenskapen om kriminalitetens årsaker, utbredelse og bekjempelse. Digital kriminologi handler ifølge Kaufmann om hvordan digital teknologi endrer tilgangen på informasjon og gir nye former for data-analyse innenfor alle områder av kriminologien.

En god match

Mareile Kaufmann er en av redaktørene for en håndbok i digital kriminologi. Boken som er ment som en veiledning for undervisning, blir mer omfattende enn Kaufmann så for seg da arbeidet med boken startet.

– Hvordan skal du bygge opp og strukturere faget? Boken tar utgangspunkt i det digitale som noe materielt. Informasjonen vi samler inn er grunnfestet i noe konkret, i maskinvaren og teknologien. I tillegg må vi spørre hvordan informasjonen analyseres. Hvordan er den brukt til å skape mening? Hva er egentlig en algoritme? Så må vi se på empiri: Hvilke metoder kan forskere bruke for å studere feltet? Dette er ting vi tar opp i boken, forteller Kaufmann.

Mareile Kaufmann tok mastergraden sin ved Universität Hamburg. 

Den viktigste årsaken til at Mareile Kaufmann i 2010 lette etter jobbmuligheter i Norge, var en kjæreste som arbeidet som grafisk designer i NRK, innrømmer hun. Muligheten kom da hun  oppdaget at Peace Research Institute Oslo (PRIO) hadde en forskergruppe som fokuserte på sikkerhet, og arbeidet med mange av de samme problemstillingene som hun selv ønsket å jobbe med.

Temaet for doktorgraden hennes var sikkerhetspraksis og resiliens i internettsamfunn.  

– Jeg så at det var en god match, kommenterer hun.

Med et lite studentstipend i baklomma tok Kaufmann kontakt med PRIO og ba om å få lov til å hospitere. Og PRIO tok imot henne, selv om stipendet hun hadde fått i Tyskland knapt dekket de administrative kostnadene.

– Kanskje fordi de skjønte at jeg ønsket det så intenst, tenker hun i dag,

Og det gikk ikke lang tid før hun rykket opp i en lønnet stilling, først som doktorgradsstipendiat og senere med tittelen seniorforsker.

Kaufmann fortsatte å bidra på noen av PRIOS prosjekter også etter at hun i 2016 gikk inn i en post.doc-stilling på Institutt for kriminologi og rettssosiologi (IKR).

På PRIO har hun inntil nylig deltatt på et prosjekt som studerer Kinas og Indias biometriske grenser, og et prosjekt om kunstig intelligens i krig.

– Algoritmene er ikke kun matematikk

I sitt postdoktor-prosjekt undersøkte Kaufmann hvordan digital teknologi påvirker overvåkning.

I artikkelen som sikret henne Radzinowicz-prisen i 2019, intervjuet Kaufmann og hennes medforfattere ansatte i politiet og i selskaper som lager programvare. Undersøkelsen viste hvordan ulike algoritmer skaper mønstre som brukes til å bestemme hvor politipatruljer skal utplasseres.

– Vi må ikke glemme at algoritmer i digitale systemer er et resultat av menneskers beslutninger og prioriteringer. Algoritmene er ikke kun matematikk, kommenterer hun.

Mareile Kaufmann liker å snakke om politikken bak teknologien. 

– Teknologien er aldri nøytral, minner hun om.

– Teknologiens virkemåte er alltid et resultat av datainnsamling og prioritering av algoritmenes parametere. Det skaper en egen form for styring innenfor samfunnet. I tillegg er de fleste digitale løsninger knyttet til økonomiske systemer som ikke er demokratiske, og mange teknologier eies av store selskaper som bruker dataene til brukerne til å tjene penger, påpeker hun.

Hemmeligheter bekrefter vennskap

Overvåkning er et av temaene Kaufmann har forsket mye på. Hva vinner vi og hva mister vi dersom vi utsettes for en omfattende overvåkning?

– Det handler om frihet og privatliv versus sikkerhet og kontroll, sier hun. 

Kaufmann har blant annet forsket på hvordan barn bruker hemmeligheter til å skape seg et eget rom uavhengig av foreldrenes overvåkning.

– Hemmeligheter er en viktig del av tillitt og vennskap. Det å dele en hemmelighet betyr noe, og brukes av både barn og voksne til å befeste vennskap, konstaterer hun.

Priskomiteen understreker i sin begrunnelse Kaufmanns evne til å identifisere og belyse vanskelige temaer. Etiske utfordringer knyttet til forskning på utsatte og sårbare grupper er et eksempel på et slikt tema. 

I sitt ERC-prosjekt ser Kaufmann på forholdet mellom teknologi, DNA og bevismateriale. Ny teknologi har bidratt til å forenkle innsamling, registrering og analyse av individers DNA, men påvirkningen mellom teknologi og DNA går ikke kun en vei, ifølge Kaufmann.

– Vi er kommet til et punkt hvor DNA også påvirker teknologi, påpeker hun. Hvordan DNA-koder for eksempel kan brukes som modeller for programmering, er også noe Kaufmann og teamet hennes skal forske på.

Også dette prosjektet reiser mange eksistensielle og etiske spørsmål.

Kaufmann viser til hvordan det i dag bygges opp enorme databaser med registre over individers DNA, både statseide og private. 

– Man kan også se for seg at alle menneskers DNA blir registrert ved fødselen. For noen er dette en drøm, for andre et mareritt, sier hun.

Det finnes ifølge Kaufmann miljøer som ønsker å knytte forebyggende programmer til biologisk informasjon.

– Men hva ville skje hvis vi for eksempel knyttet atferdsgenetikk til kriminalitetskontroll? spør hun.

– DNA-registre kan misbrukes, og det er ikke alltid like lett å definere hva som er etisk forsvarlig og hva som er misbruk.

Kroppens renessanse

I NFR-prosjektet Bodies of Evidence ser Kaufmann blant annet på kroppens rolle i rettsgenetikk og hvordan denne rollen varierer i ulike kulturer.

En av prosjektets stipendiater studerer hvordan kroppslige bevis ble behandlet etter massakren i Marikana i Sør-Afrika, forteller hun.

I 2012 gikk gruvearbeidere i platinagruvene i Marikana til streik for høyere lønninger. Seks dager inn i streiken ble 34 gruvearbeidere drept og enda flere skadet i sammenstøt med politiet. I ettertid har politiet holdt fast ved at det dreide seg om nødverge, men både politiets, gruveselskapets og lokale myndigheters opptreden under og i dagene forut for massakren er blitt sterkt kritisert.

– I prosjektet ser vi ikke bare på de synlige skadene som ble påført de døde og de skadede. Vi ser også på hvordan kroppslige konsekvenser av den traumatiske hendelsen er blitt en form for bevis. Dette gjelder også i behandling av saker som angår de pårørende og gruvearbeidere som ikke ble direkte skadet i sammenstøtene, forteller Kaufmann.

Kaufmann selv forsker på teknologi som brukes til å identifisere de døde. Slik teknologi kan brukes for eksempel ved store ulykker eller i krig. Kaufmann trekker fram ansiktsgjenkjenning og innsamling av DNA som mulige metoder.

– Hvilke etiske problemstillinger reiser dette? Og hva om personen som er funnet død, ikke ønsket å bli identifisert? Har døde rett på privatliv?

At digital teknologi og digital informasjon får stadig større betydning, er ifølge Kaufmann en grunnleggende trend både i samfunnet og i forskning, men hun ser også en annen trend.

– Skal jeg spå om framtiden, tror jeg vi de neste årene også vil få se en større interesse for kroppen og biologien, sier Kaufmann og slår fast:

– Selv om digital teknologi er blitt stadig viktigere i livene våre, er vi fortsatt laget av kjøtt og blod. 

– Jeg visste ikke at jeg var nominert 

Mareile Kaufmann mottar prisen for yngre forskere på universitetets årsfest 1. september. Hva hun skal bruke prispengene på, har hun foreløpig ikke rukket å tenke på.

Hun beskriver prisen både som en oppmuntring til å jobbe videre med nye problemstillinger og som en anerkjennelse av det strevsomme arbeidet som ligger bak resultatene,

– Å feile er også en del av prosessen, slår hun fast. 

Kaufmann forteller at prisen kom helt uventet.

– Jeg visste ikke at jeg var nominert. Det er flott å ha kolleger som stoler på arbeidet ditt og nominerer deg. Uten dem hadde jeg ikke fått denne prisen, sier hun.

Les mer i Uniforum:

* Innovasjonsprisen: Slik fikk de til det andre har mislyktes med

* Forskningsprisen: Matematikaren som tenkte seg om og blei filosof

* Formidlingsprisen: Å forske på ekstreme miljøer kan være risikabelt