Gamle hodeskaller og moderne hjerneforskning

AV BENTE IVERSEN OG XENIA ISAKSEN (FOTO) Anatomisk institutt er universitetets eldste, opprettet i 1815. Her hersker det lange tradisjoner for både undervisning og forskning.

­ Det som opptar de fleste ansatte her, er hjerneforskning, som har lange tradisjoner ved instituttet. Mange tror det er mest knokler og bein vi arbeider med, men det er det altså ikke, forteller instituttgruppebestyrer Eric Rinvik.

I dag får studenter fra alle de helsefaglige høyskolene i Oslo undervisning i human anatomi ved instituttet. Studentene dissekerer donerte lik, lærer mikroskopiteknikker og gjør øvelser på hverandre for å teste muskler og bevegelighet i leddene. Instituttet har bevisst arbeidet med å legge vekt på undervisning og har fått priser for godt læringsmiljø.

­ Siden 1989 har vi vært et av instituttene ved Instituttgruppe for medisinske basalfag som i sin tur er en av de sju grunnenhetene ved Det medisinske fakultet. Instituttet holdt til nede i sentrum i mange år. Allerede i 1888 startet diskusjonene om plassmangel og mulige nye lokaler, sier Rinvik.

Først 102 år senere sto et nytt bygg klart for innflytting i Sognsvannsveien.

Nansen hjerneforskeren

Tre hovedforskningsområder preger instituttet, hjerneforskning, immunbiologisk og antropologisk forskning.

­ Det er over 100 år siden man startet med hjerneforskning ved instituttet, og mye av æren for denne utviklingen har professorene Alf Brodal og Jan Jansen. De grunnla «Osloskolen» som er internasjonalt kjent som en forskningstradisjon innen nervoanatomien, forteller faglig leder av Anatomisk institutt, professor Ole Petter Ottersen.

Blant de aller første hjerneforskere i Norge var Fridjtof Nansen, som utgav sitt doktorgradsarbeid i 1887 fra Bergens museum som senere ble Universitetet i Bergen. Nansen var en av de første som forsto at hver hjernecelle er et eget «individ».

­ Har dere nedfrosset menneskehjerner her?

­ Nei, vi forsker bare på dyrehjerner, forklarer Ottersen.

­ Hva er det man forsker på i hjernen?

­ Vi prøver å finne ut hvordan de forskjellige delene av hjernen kommuniserer med hverandre. Vi vet at hjernecellene «snakker» med hverandre gjennom titusener av synapser som er funksjonelle kontaktpunkter mellom nerveceller. Men å forstå hvordan denne kommunikasjonen foregår, gjenstår det ennå mye forskning på. Målet er å finne ut mer om hvordan hjernen fungerer for å kunne hjelpe folk med sykdommer som er knyttet til hjernen, blant annet Parkinsons sykdom, sier Ottersen.

Vannet i hjernen

Stipendiat Erlend Nagelhus holder på med et prosjekt hvor han ser på hvordan vann behandles i hjernen.

­ Hele 80 prosent av hjernen er vann. Svært ofte når folk dør av hodeskader, skyldes det at hjernen øker i volum på grunn av vannet, sier Nagelhus.

Han viser oss ned i kjelleren hvor et enormt elektronmikroskop er arbeidsplassen til flere av forskerne. Her kan de se detaljer ned til en milliontedels millimeter. Det gir et litt annet perspektiv på tingene. Nagelhus benytter elektronmikroskopet til å studere de molekylene som tillater vann å strømme gjennom cellemembranene - de såkalte vannkanalene eller aquaporinene.

Et annet viktig prosjekt Ottersen ønsker å framheve, er stiendiat Jon Henrik Laakes forskning på hvorfor hjerneceller dør etter et hjerneslag. I dag rammes årlig 16 000 mennesker i Norge av denne sykdommen, og mange av dem som overlever får betydelige skader. På en liten forskningslab i et skap fullt av reagensrør som snurrer rundt, ligger små biter av rottehjerner.

­ Dette er deler av hjernen som ofte rammes av hjerneslag. Målet mitt er å prøve å forstå de mekanismene som gjør at cellene dør av hjerneslag, forteller Laake mens han henter lunsjen ut fra et lite kjøleskap ved siden av forskningsskapet med rottehjerner.

Drepeceller i kamp mot virus og kreftceller

For 20 år siden startet professor Sigbjørn Fossum det som nå er Immunbiologisk laboratorium. I dag arbeider 16 forskere og ingeniører innenfor dette feltet.

­ Vi prøver å finne mer ut av immunsystemet, spesielt av en type hvite blodceller som kalles NK-celler eller naturlige drepeceller. De dreper blant annet virusinfiserte celler og ulike typer kreftceller. Det som opptar oss er hvordan NK-cellene gjenkjenner cellene de skal drepe.

­ Hva kan man bruke denne forskningen til?

­ Vi tror at immunsystemet og spesielt NK-cellene kan spille en viktig rolle i forsvaret mot kreftsykdommer. Å belyse hvordan NK-celler gjenkjenner cellene de dreper vil kunne bli et viktig bidrag til å finne nye måter, kanskje naturen egen måte, til å bekjempe kreft.

Fossum viser fram laboratoriene, og med en viss stolthet viser han oss NK-cellelinjer som de etter mange måneders møysommelig arbeid har klart å etablere som kulturer i skåler med kunstig veksmedium.

Beinrester som forteller

For ett år siden var det stor offentlig ståhei ved instituttet på grunn av en hodeskalle. Samen Mons Somby ble halshugd en gang på 1800-tallet, og representanter for samiske interesser syntes at det var på tide å få hodeskallen i viet jord. Skallen ble etter mye korrespondanse overlevert og er nå trygt nedgravet.

Professor Per Holck, som arbeider med fysisk antropologi, argumenterte for at universitetet burde få beholde hodeskallen etter å ha hatt den i nesten 150 år. Men Kollegiet besluttet å overlevere skallen til Samisk kulturminneråd.

­ Bein kan fortelle mye om fortidens mennesker. Hvilke sykdommer de hadde, tannhelsen, hva de spiste, hvor høye de var og mye mer. Nordmenn har et litt merkelig forhold til bein. Her er man svært så moralistisk. Det at vi forsker på gamle bein, synes nærmest som en vanhelligelse. Men når bein gravlegges, går all mulighet for videre forskning tapt, forteller Holck.

Han viser oss laboratoriet sitt der han stadig mottar nye beinrester. En av oppgavene han har i dag, er å hjelpe politiet med identifisering av bein ved branner.

­ Men brenner ikke bein til støv?

­ Mange tror det, men det gjør de ikke. Beina blir ikke pulverisert, og det blir igjen større beinrester også etter en kremering. Derfor er det problematisk hvis man skal få drysse ut asken sin der man måtte ønske etter en kremasjon.

Så er det endelig tid for dagens høydepunkt. Vi skal få kikke innenfor dørene på den store Schreinerske samling. Kristian Emil Schreiner, som samlingen er oppkalt etter, var blant annet legen til Edvard Munch.

Innenfor dørene befinner det seg over 7000 beinenheter fra forskjellige tidsepoker. Hodeskallene står innlåst i skap, mens andre beinrester er bevart i esker. Innerst i lokalet sitter tre godt bevarte mumier som visstnok er fra Sør-Amerika. Når fotografen spør om å få ta bilder, blir Holck litt bekymret. Nordmenn har som sagt et litt underlig forhold til bein.

­ Det lukter så rart her, er det beinrestene som gjør det?

­ Neida, lukten kommer fra instituttets dyrestall ved siden av her, forteller Holck. 1. På utstilling: Noen hodeskaller finner vi utstilt ved Anatomisk institutt, men professor Sigbjørn Fossum er mest opptatt av immunbiologi.

2. En milliontedels millimeter: Utsikten i et elektronmikroskop kan gi andre perspektiver. Erlend Nagelhus studerer molekyler som tillater vann å strømme gjennom cellemebranene i hjernen.

3. Hjerneforskning: I over 100 år har hjerneforskningen stått sentralt ved Anatomisk institutt. Professor Ole Petter Ottersen er blant de mange som arbeider med dette.

4. Schreiners samling: Nordmenn har et litt underlig forhold til beinrester, synes professor Per Holck

5. Kjønnsykdommer i bein: Beinrester rammet av sykdommen syfilis.