Uniforum 19/95
Handikaphistorie:
Stipendiatene Eva Sæther (til venstre) og Eva Simonsen ved Institutt for spesialpedagogikk leter fram gammel historie for å avdekke myter om funksjonshemmede. (Foto: Ståle Skogstad)
De funksjonshemmedes fortid skal fram i lyset. Kampen mellom de forskjellige fagretninger har stått sentralt i denne historien.
AV ØYSTEIN L. PEDERSEN
Historien er ufullkommen uten at avvikere og funksjonshemmede er tatt med, sier Eva Simonsen. Hun og Inger-Lise Sæther, som begge er doktorgradsstipendiater ved Institutt for spesialpedagogikk, er initiativtakere til et tverrfaglig forskningsprosjekt som skal kartlegge de funksjonshemmedes fortid. Simonsen forteller at denne historien handler mye om hvordan de forskjellige fagretningene har stått opp mot hverandre i en kamp om innflytelse.
I dag er juristene på vei inn med definisjoner av pedagogiske spørsmål om hvem som har rett til spesialundervisning. Historisk har pedagoger blitt overkjørt av medisinere, psykologer, økomomer og jurister i behandlingen av funksjonshemmede. Rundt 1920 tok medisinerne over pedagogenes sterke stilling, sier Simonsen, som skriver om vitenskap, profesjoner og undervisning av døve og åndssvake i Norge 1880-1960.
Historien viser at alle har hatt den tro at de gjør det beste for pasientene, men utviklingen er likevel blir styrt mye av en kamp mellom profesjonene.
Hvilke utslag får denne kampen i dag?
I Gudmund Hernes' skole hvor kunnskapsmessige mål er sentrale, skal de som ikke henger med, ha rett til spesialundervisning, svarer Simonsen.
Dette fører rettssaken inn i skolestua. De som ikke får den undervisningen de har krav på, må klage til de rette instansene, men jussen gir ikke svar på de pedagogiske problemene, sier Simonsen.
TEGNSPRåKETS RENESSANSE
Tegnspråk som undervisningsspråk fører oss hundre år tilbake, sier Simonsen.
Fra 1825 og fram til 1920 ble det undervist i tegnspråk i Norge.
I tråd med det sosialdarwinistiske syn var tegnspråket et laverestående språk, som ble brukt i menneskers tidlige utvikling. De døve måtte derfor lære seg talespråk, fra begynnelsen av vårt århundre, forteller Simonsen.
KUNNSKAPSUTVIKLING
Tanker og ideer som vi tror er nye i dag, er ofte tenkt før, sier Sæther.
Historisk forskning kan derfor gi oss svar på hva slags strømninger vi har i dag, og den kan være med på å avdekke myter om funksjonshemmede.
I sin doktoravhandling skriver Sæther om fremveksten av et tverrfaglig behandlingstilbud for mennesker født med leppe-, kjeve- og ganespalter. Barn med en slik medfødt misdannelse har behov for hjelp fra flere fagområder, slik som medisin, odontologi og spesialpedagogikk.
Og det var pedagogene som selv tok initiativet til et slikt tverrfaglig samarbeid allerede de første tiår av vårt århundre. Behandlingstilbudet er et godt eksempel på kunnskapsutvikling på tvers av faggrenser.
FORTIDENS FEIL OG VILLFARELSER
Professor Edvard Befring ved Institutt for spesialpedagogikk mener derimot at fortiden er full av feiltolkninger og villfarelser i behandlingen av funksjonshemmede.
I over 1000 år har oppfatningen vært at døve mennesker verken hadde ånd eller åndsevner da de ikke hadde taleevner, sier Befring.
Åndssvake, eller psykisk utviklingshemmede, var ikke «dannelsesdyktige», så de kunne ikke opplæres til noe. Resultatet av denne oppfatning var at de kun ble plassert til oppbevaring.
Befring forteller at det kan være problematisk å finne fram til kilder for den handikaphistoriske forskningen.
Svake grupper setter som regel få synlige spor etter seg, og dermed har vi lite kildemateriale. Vi må derfor lete i brev, pionerenes nedtegnelser, institusjonenes protokoller og grunnlagsmateriale for den eldre skole- og straffelovgivningen.
Uniforum 19/95
Logg inn for å kommentere