DEBATT

Vi journalister er ikke alltid like velkomne i akademia, men nå lurer jeg på om dere forskere har funnet en ny måte å omgå oss på. Stadig oftere møter vi nemlig krav om honorar når vi ønsker å få enkelte av dere i tale. Er mottoet blitt «Ingen penger, intet intervju»?

Jeg kan ikke skjønne annet enn at når jeg kontakter en forsker med det for øye å lage et innslag om forskningen hennes, så ligger dette innenfor det hun allerede er lønnet for som ansatt ved universitetet. Det heter i hvert fall så pent i universitetets formålsparagraf at forskere i tillegg til å forske og undervise også har en formidlingsplikt. Hvis denne plikten ikke omfatter lyttere, lesere og seere, hvem er det da som er de heldige utvalgte?

Når en forsker har arbeidet i årevis for statlige midler med ett eller annet vitalt spørsmål, får jeg faktisk hakeslepp når jeg hører at jeg som journalist må betale for å få greie på hva det er hun har kommet fram til. Jeg blir også temmelig overrasket når spesialister på et fagfelt forlanger honorar for å kommentere nyheter fra sitt eget spesialområde. Det kan da ikke ligge utenfor rammene av jobben deres?

Selvfølgelig skal det ikke være gratis å trekke en forsker ut midt på svarte natten for å lage en serie i fire episoder om stjernebilder. Heller ikke å legge beslag på en urimelig stor del av arbeidstiden hennes. Men jeg mener faktisk at det bør være gratis å komme opp på universitetet og intervjue vedkommende om doktorgraden hennes en tirsdag formiddag.

Til sammenligning kan jeg opplyse at det er gratis å intervjue byråkrater, politikere, lærere og politifolk i deres arbeidstid. Hvorfor koster det penger å intervjue forskere?

Marianne Moen, journalist i NRK P2