Kvinnefilm: Sterke kvinner

«Ung flukt» med Liv Ullmann og Rolf Søder skapte i sin tid store reaksjoner. Erotikk og nakenhet var ikke hverdagskost på filmlerretet. (Foto: Norsk Filminstitutt)

­ Kvinner hadde en mer sentral plass i Edith Carlmars filmer enn i 1950-tallets mainstream-filmer regissert av menn, sier Ingrid Dokka.

AV SVEIN ARTHUR KALLEVIK

Ingrid Dokka har skrevet sin hovedfagsoppgave «Edith Carlmar - Norsk films førstekvinne» (1) ved Institutt for medier og kommunikasjon. I oppgaven belyser hun Carlmars filmer ut fra feministisk filmteori og ser spesielt på hvordan kvinnerollen fremstilles. Kvinnene i disse filmene var utagerende og ikke et kjønnsobjekt til behag.

­ På slutten av 1980-tallet samarbeidet jeg med dokumentarfilmregissøren og filmhistorikeren Dag Lutro om arkivering av gamle filmer for Filminstituttet, forteller Dokka.

­ Jeg satt hos Norsk Film på Jar og klippet gamle nitratfilmer. Blant filmene vi restaurerte var «Oslo-filmene» som var funnet nedstøvet på et lager. Av disse var det noen kortfilmer som var spesielt humoristiske. Filmene var laget av Edith Carlmar som viste seg å være Norges første kvinnelige regissør.

Hun fant raskt ut at Carlmar ikke hadde fått sin velfortjente plass i norsk filmhistorie.

­ Mens jeg arbeidet med å fremskaffe historikk om Carlmar, gikk det opp for meg hvor stor hun var i sin samtid. På 1950-tallet var Carlmar-filmene de mest besøkte og de som tjente mest penger, sier Dokka, som i dag arbeider som barne- og ungdomsfilmkonsulent i Norsk filmklubbforbund.

Bilmekanikeren Erik (Claus Wiese) og vestkantfruen Sonja (Bjørg Riiser-Larsen) innleder et svært dramatisk kjærlighetsforhold i filmen «Døden er et kjærtegn». (Foto fra Norsk Filminstitutt)

DEBUTERTE I 1949

«Døden er et kjærtegn» var Edith Carlmars debutfilm og kom i 1949. Filmen handler om bilmekanikeren og rikmannsfruen som innleder et forhold på si. Historien byr på sterke følelser. Sammenbruddet kommer fordi de to elskende forsøker å bryte grensene for klasse, kultur og kjønnstilhørighet.

På denne tiden ble kvinner gjerne presentert som omsorgsfulle yrkeskvinner i barnehager og sykehus, eller som kjønnsobjekt (2).

­ Sonja i «Døden er et kjærtegn» blir fremstilt på en helt annen måte. Hun er en «moderne kvinne», frigjort økonomisk, sosialt og seksuelt, forteller Dokka.

­ Kvinnene i Carlmars filmer er ofte i opposisjon og gjør opprør mot den tradisjonelle kjønnsrollen. Man kan ane en kritikk mot hele kvinnerollen og menn og kvinners kjønnsrolle. Men likevel ligger det ikke en kime til forandring i filmenes historie, sier hun.

Dokka mener at filmene er preget av å være laget av en kvinne.

­ Carlmar gjør kvinneskikkelsene til hele mennesker på godt og vondt. De er attraktive, feminine, men viser også raseri og seksualitet.

SKAPTE FURORE

«Døden er et kjærtegn» skapte furore da den ble satt opp på norske kinoer. Den ble en publikumssuksess og toppet publikumslistene i alle de store norske byene. Filmkritikerne berømmet debutantens regitalent, mens det ble en heftig debatt i avisspaltene om filmens erotiske og moralske innhold.

­ I filmen ble mannen gjort til et erotiserende objekt. Jeg tror ikke en mannlig regissør ville gjort det samme, hevder hun.

Dokka har basert sin filmanalyse på feministisk filmteori som grunnlag for å drøfte forholdet mellom filmens fremstilling av kvinnerollen og mottakerens oppfatning.

FEMINISTISK FILMTEORI

­ Film laget av kvinner er ofte film i opposisjon, sier Ingrid Dokka. (Foto: Eva C. Mortensen)

Om feministisk filmteori skriver Dokka i sin hovedoppgave: «Når det gjelder den feministiske filmteorien, er det viktig å slå fast at feminisme også er politikk. Feminisme dreier seg om å bekjempe undertrykking av kvinner. Et grunnleggende trekk ved feministisk virkelighetsforståelse er at vår vestlige kultur består av patriarkalske strukturer. Feminismens prosjekt er å synliggjøre strukturene og arbeide for å endre disse.»

­ Feministiske filmhistorikere mener at kvinnelige regissører ofte gjør kvinnerollene mer hele, i motsetning til sine mannlige kolleger som ofte fremstiller kvinnerollen som fragmentert og oppstykket. Derfor representerer kvinnefilmene den alternative filmproduksjonen. Film laget av kvinner er ofte film i opposisjon, sier Dokka.

Norge er en liten filmnasjon, men har likevel en rekke kvinnelige filmregissører. Spranget er imidlertid stort fra 1959, da Carlmar la ned sin produksjon, til Anja Breien debuterte i 1971 med «Voldtekt». Fra 1970-årene og frem til i dag har regissører som Breien, Vibeke Løkkeberg, Laila Mikkelsen, Unni Straume, Eva Isaksen, Eva Dahr og Karoline Frogner markert seg.

­ Disse regissørene har stort sett vendt tematikken i filmene mot intimsfæren med tette mellommenneskelige relasjoner. Generelle problemer blir diskutert ut fra lukkede rom, sier hun.

LITTERATUR:

1. Dokka, Ingrid Kristin. Edith Carlmar - Norsk films førstekvinne. Hovedfagsoppgave i medier og kommunikasjon. Universitetet i Oslo, høsten 1993.

2. Jakobsen, Jan Åsmund. Norsk filmrevy årgang 1949: en filmsosiologisk innholdsanalyse. Magistergradsavhandling. Universitetet i Oslo, 1993.

Film, kjønn, fascinasjon

Senter for kvinneforskning og Blindern filmklubb har i vårsemestret vist en rekke filmer under tittelen Film, kjønn, fascinasjon. På foredrag og i seminarer ved senteret ble det fokusert på film og kjønn med teori, estetikk og kvinnebilder som innfallsvinkler. Uniforum har sett nærmere på feministisk filmforskning og møtt landets første kvinnelige filmregissør.