Krigsårene som formet Norge


Under okkupasjonen hadde mange kvinnelige og mannlige studenter skaffet seg viktig erfaring fra motstandsarbeidet som også kunne brukes i fredstid. Samholdet fra krigsårene skapte nye, viktige bånd og kontakter. (Foto: NTB, 1942)

Yngre akademikere og studenter kom i posisjoner etter den andre verdenskrig. De hadde skaffet seg en viktig erfaring fra ledelsesarbeid i motstandsbevegelsen og i organisasjonene i krigsårene.

AV SVEIN ARTHUR KALLEVIK

I forbindelse med frigjøringsjubileet har Historisk institutt og Østlandsavdelingen av Den norske historiske forening (HIFO) arrangert en foredragsserie i Universitetsbibliotekets auditorium. Foredragene har tatt for seg samtidens og ettertidens fremstilling eller opplevelse av krigen og okkupasjonen.

Professor Edgeir Benum fra Historisk institutt avsluttet foredragsserien med sitt bidrag «Krigsopplevelsene - en nøkkel til livet i det moderne Norge?»

­ Krigen forandret en hel generasjon, men for dem som selv ikke tilhører denne generasjonen, er det et problem å forstå hvordan det skjedde.

Benum pekte på tre tolkninger av krigens betydning. Den første er å se på krigen som en parentes, at man etterpå gikk tilbake til det normale. Den andre måten er å vektlegge utviklingstrekkene før krigen, fra 1930-tallet, og se at de ble videreført. Den siste er å mene at krigen skapte noe nytt, en ny dagsorden som utviklet et nytt samfunn. Benum selv mener alle tolkningene har noe for seg.

­ Folk måtte opptre i helt nye sammenhenger under krigen. På det politiske plan var Stortinget oppløst, regjering og kongehus i eksil. De store organisasjonene representerte det nasjonale fellesskap, noe som ga seg utslag i et nært samarbeid mellom organisasjonene og de politiske partiene etter krigen, sa Benum.

I en periode med unormale tilstander ble nye bånd knyttet til tross for partiskiller og sosiale lag.

MAKTNETTVERK

­ De nye nettverkene fikk betydning for hvem som fikk makt etter krigen. Hvem som var «gode menn». Oppsynet over det hadde de tidligere aktive motstandsfolkene, som dannet et slags hemmelig frimureri. Også i eksilmiljøene ble det hentet inn nye impulser og knyttet viktige kontakter. Dette ga seg utslag i mer pragmatisk politisk tenkning, man tenkte større og mer langsiktig enn tidligere, fortalte han.

Helt konkret kan man se hvordan opphold i utlandet fikk sine utslag. Byplanen i Oslo var preget av impulser fra London med ideen om new towns. Nord-Norge-planen og Distriktenes utbyggingsfond var tuftet på amerikanske ideer.

­ Etter krigen fikk vi en sterk amerikanisering av den norske kulturen.

Inn på den politiske arenaen kom yngre akademikere og studenter. 40-åringene erstattet 60-åringene i norsk politikk, og vi fikk et viktig skifte. Oslo som politisk maktsentrum ble styrket, blant annet fordi motstandsbevegelsen hadde sitt hovedsete i byen. Men ikke alt ble bedre.

NORMLøSHET ETTER KRIGEN

­ Det norske samfunnet opplevde en normløshet i etterkrigstiden. Dette resulterte i økt småkriminalitet, økt skulking på arbeidsplassen og mindre arbeidsmotivasjon. I det hele tatt ble det en større brutalitet i samfunnet, noe som satte sitt preg på de første etterkrigsårene.

Men krigen lærte befolkningen også noe konstruktivt. Det norske folk hadde lært å mobilisere sine krefter i de fem lange okkupasjonsårene. En slik mobilisering ser man igjen i den offentlige planleggingen etter frigjøringen. Alle krefter blir mobilisert i den økonomiske planleggingen. Gjenreisningen begynner.

­ Tyskerne bygde opp anlegg for frossenfisk under krigen for å sikre den tyske matleveransen. Indirekte påvirket dette oppbyggingen av trålerflåten, fordi man måtte få stabil leveranse - noe som fikk betydning for utformingen av den norske fiskerinæringen, sa Benum.


Publisert 24. jan. 1996 21:10 - Sist endra 1. sep. 2014 13:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere